I februar 2015 døde den tyrkiske forfatteren Yasar Kemal 91 år gammel.
– Forfattere som Kemal finner stoff og språk der de måtte befinne seg, i landsbyene, på bomullsmarkene, i fengsel eller under de blomstrende granatepletrærne, skriver forlegger og oversetter Aase Gjerdrum. Følgende tekst er en gjengivelse av et foredrag hun holdt på Bjørnsonfestivalen.
Først et raskt omriss av Yasar Kemals liv:
Han er født i 1923 i landsbyen Hemite øst i Tyrkia. Foreldrene var fra området ved Van-sjøen. Faren hørte til de jordeiende feudalherrene, og moren kom fra en beryktet røverfamilie – slik sies det i alle fall. Gutten mistet et øye i en ulykke, og faren ble drept av en adoptivsønn foran øynene på den fem år gamle Yasar, som ble stum i flere år etter opplevelsen. Han var den første i landsbyen som gjennomførte folkeskolen. Han skaffet seg alskens jobber
– og dermed erfaringer – og leste alt han kunne få tak i. Seksten år gammel begynte han å samle folkelige historier, viser og ballader og fikk dem utgitt. Akkurat når myndighetene satte søkelyset på ham, vet jeg ikke, men han ble tidlig betraktet som sosialistisk oppvigler og kastet i fengsel – flere ganger. Og når han ikke kunne få utgitt noe, arbeidet han som brevskriver. Det harde livet i fengselet, der han møtte mennesker fra mange folkegrupper, med vidt sprikende tilfang av viser, skrøner og danser, kunne også virke befordrende på fantasi og kunnskaper til senere bruk. Som en Dostojevskij i Sibir observerte han sine medfanger og noterte seg deres historier.
I 1955 utga han sin første novellesamling, og fikk sitt internasjonale gjennombrudd med romanen Ince Memed. Boken kom på norsk i 1974 under tittelen Tistlene brenner. Han har skrevet romaner, noveller, barnebøker, dikt, gjendiktninger av legender, til sammen over tretti verk, i tillegg til en stor mengde artikler. Og han har mottatt en lang rekke priser i flere land og for flere av bøkene: blant dem den svenske Stig Dagermann-prisen, den franske prisen for årets beste utenlandske roman, den franske æreslegionen, den tyske bokhandlerprisen og i 1982 den franske Cino Del Duca-prisen for sin innsats i humanismens ånd – NB, ikke bare for sine bøker, men for den humanistiske ånd som gjennomstrømmer dem.
Kemal giftet seg i 1952 med Thilda, av sefardisk-jødisk herkomst. Thilda oversatte 17 av bøkene hans til engelsk. Hun døde i 2001. I dag er han gift med Ayse Semila Baban. Ekteparet er bosatt i Istanbul.
Kemals bøker er oversatt til opptil 42 språk, ni av dem til norsk: Tistlene brenner, Ensomme Salman, Bomullsveien, Gresset som aldri dør, Jord av jern, himmel av kobber, Legenden om Ararat, Legenden om de tusen okser – den er oversatt fra tyrkisk av Odd Lund – Mordet på smedenes torg, Salih og måken. Alle de øvrige er oversatt av Aud Greiff fra Thildas engelske versjon.
Mot slutten av 1970-årene ble de politiske forfølgelsene så farlige at ekteparet Kemal måtte søke tilflukt først i Paris, deretter i Stockholm, der de ble boende i et par år
Jeg traff Yasar og Thilda i Stockholm i 1978. De hadde fått låne en leilighet, innredet på svensk, litt pertentlig maner. Etter noen drinker glødet det i Yasars ene øye, han la de store hendene på lårene og begynte å synge så nips og svenske mysigheter skalv på vegger og hyller. Jeg fornemmet at dette var noe som kom langt innefra, fra hans kurdiske tilhørighet, den han lenge hadde vanskeligheter med å vedkjenne seg.
Mot slutten av 1990-årene og i begynnelsen av 2000-årene ble Kemal mer eksplisitt i erkjennelsen av sin kurdiske bakgrunn. Rettssakene mot den kurdiske forfatterkollegaen Mehmed Uzun og dennes forlegger bidro sterk til forvandlingen. Men Yasars litterære språk var hele veien tyrkisk. Naturlig nok, siden kurdisk var forbudt i uttrykk og undervisning helt frem til 1991 og undervisning i kurdisk ikke ble tillatt før i 2012. Det er hevet over tvil at tyrkernes kjærlighet til Kemal også henger sammen med at han i så sterk grad har bidratt til å gjenskape det moderne tyrkiske språket; et folkelig, rikt språk. Og han skriver med blodet, ikke med pennen, sier han.
Sønnen min reiste rundt i Anatolia sist sommer, og jeg ba ham nevne Yasar Kemals navn. Jeg fikk en sms tilbake: «Kemal er svær her.» Noen diktere blir selv helter!
Og det er Anatolia og kurderne som står i forgrunnen gjennom hele forfatterskapet, skjønt han ikke nevner folkegruppen ved navn – menneskene, kampene, hele landskapet, trærne, blomstene, bomullsmarkene, insektene, froskene, fuglene, vinden og selvsagt historiene er nært forbundet med kurderne og deres univers.
Mehmed Uzun var en yngre forfatterkollega og nær venn av Kemal. Det var han som overrakte Kemal Dagerman-prisen i Stockholm. Kurdiske Uzun var også politisk flyktning i Sverige og bodde der med familien fra 1977 til 2005. I løpet av årene i Sverige holdt tydeligvis de tyrkiske myndighetene øye med ham, og de slo kraftig ned på både forfatter og utgiver da bøkene hans utkom i Tyrkia, og flere rettssaker ble tillyst. Tross forfølgelsene, eller snarere takket være forsøkene på å kneble ham, ble Uzuns bøker folkeeie i Tyrkia og sensasjonelle bestselgere i Uzuns hjemtrakter, ikke minst i Diyarbakir.
Uzun sier: «To rike språk lever her – det tyrkiske og det kurdiske, med uuttømmelige skattkamre av eventyr og diktning. Og,» fortsetter han, «dette er historier som går tilbake vår kulturs urtid, til Mesopotamia og til selveste Homer, den største av alle fortellere.» Uzun skrev både på tyrkisk og kurdisk og bidro i sterk grad til å skape et moderne litterært, kurdisk språk og til å gjenopplive kurdisk fortellertradisjon. Han reiste tilbake til Diyarbakir og døde der i 2007, bare 54 år gammel. Tre bøker av Uzun ble utgitt på norsk.
Er det en lykke å være født inn i en slik kultur? spør Uzun. Både Kemal og Uzun har måttet lide for sin tilhørighet. Altså en tvilsom lykke. Lykken består i å bære med seg en kulturarv, sier Uzun, og den er uutryddelig og ukuelig, slik jødene også har holdt fast ved historiene, den kunnskapen ingen overmakt og ingen forfølgelse kan berøve dem. La meg få lov til å minne om at dagen i dag, den 9. november kalles Krystallnatten – det var da Hitler ga bøllene fritt spillerom for å trakassere og drepe jøder. Historien er en skatt som ikke veier noe. Noe enhver kan hente frem i en flyktningetilværelse i fjerne land. I et intervju forteller Kemal om et møte med armenske flyktninger i Montreal, som etter flere generasjoner langt fra hjemlandet fremdeles synger sanger fra sitt fjerne hjemland. Det er det Uzun kaller eksiltradisjon.
Diyarbakir langt øst i Tyrkia er kurdernes spesielle by – en forhekset by, sier Uzun. Et historisk sentrum og et veikryss for utallige kulturer helt fra mesopotamisk tid. Mens fysiske kulturuttrykk, minnesmerker, boplasser, slott og borger ofte har forsvunnet, forvitret eller systematisk er blitt ødelagt av erobrere, har historiene overlevd og blitt brakt videre gjennom generasjonene. Også erobrernes herjinger inngår selvsagt i overleveringene, i historiene og legendene – alt det som gir diktere som Kemal stoff. Byens navn, Diyarbakir reflekterer også litt av historien – navnet var opprinnelig Amid, helt fra assyrisk tid, men Atatürk ville gjerne tyrkifisere navn og ga byen navnet Diya-i-Bekri, som faktisk betyr Bekirs land. Det har ekko av et mannsnavn og et stammenavn og kan, med falsk etymologi, oppfattes som «Kobberlandet».
Området her var også skueplass for historiens første systematiske folkemord, mot armenerne. Hat og fanatisme omfattet i det hele tatt alt ikke-muslimsk og kurdisk. Og ødeleggelsene gjaldt ikke bare menneskeliv, men sprang ut fra en ambisjon om også å rasere både språk og ethvert kulturuttrykk.
Uzun skriver om forfølgelse og deportasjon i det lange essayet Granatepleblomstring, og i sine romaner, og Kemal lar historiene og tragediene danne bakteppe i trilogien Kimsecik, som ikke er oversatt til norsk.
Tistlene brenner ble Yasar Kemals store gjennombruddsroman. Den foregår nettopp omkring Hemite, forfatterens fødested, på Anavarzasletten, ved foten av Taurusfjellene. «Skapningene på Anavarza er forskjellige fra andre skapninger. De tilhører en fruktbar, livskraftig, skinnende, magisk verden,» skriver han. Det er i denne boken han så å si slipper løs kaskaden av alt han har tilegnet seg av kunnskaper om folkelig kultur, mennesker og livskår. Om kamp og slit, de uopphørlige truslene fra Ali Safa, om drap, snedig lureri og forunderlig nok også humor. Og samtidig skriver han med poetisk ømhet om naturen – ja, maken til hengivne og sanselige beskrivelser av et landskap kan jeg knapt huske å ha lest. Men det er landsbyboernes lidelser under øvrigheten som preger folks hverdag. De lutfattige bøndene vet aldri hvordan de skal møte morgendagen, for ikke å snakke om kulden kommende vinter. Menneskene i landsbyen bare venter på Memed, denne spinkle unge mannen med de glødende øynene. Den rappfotede Magre Memed som dukker opp når de minst venter det, og like gjerne kan forsvinne, kanskje fordufte like uventet. Landsbyboerne setter sin lit til Memed, den edle røveren, håper at han vil frelse dem, jage fiendene, drepe overgriperne.
Forut for Memeds tilsynekomst går et virvar av rykter – har noen sett ham, hørt hvor han befinner seg, hvor gjemmer han seg, eller hvem våger å gjemme ham? Han går inn i kampen med overnaturlig glød og voldsomme midler, og skaper uro hos myndighetene. «Alt vi har måttet gjennomgå for Magre Memeds skyld,» stønner politiet etter et basketak med bøndene, som er anført av sin store, lille helt. Gjennom hele boken bølger det frem og tilbake av hestetyveri, brannstiftelse, vold, drap, hevn og nye slagplaner. Ingen later til å ha trang til å kompromisse, inngå en aldri så liten fredsavtale. Men ikke så langt unna all denne råskapen finnes poesien og beundringen for naturens manifestasjoner: «Når granatepletrærne blomstret, skapte de feststemning i hele bydelen. Et mylder av bier, sommerfugler og røde slanger levde i sus og dus til blomstene falt,» skriver Kemal.
Når granatepletreet fremheves hos Uzun og Kemal, omgis ordet av glede, en påminnelse om Guds skaperkraft, og en frukt fra selve Paradiset. (Så kan vi jo tenke hva vi vil om hva slags frukt som hang på kunnskapens tre, eller evighetens tre som henholdsvis Bibelen og Koranen lærer om! (Punilla granatum eller Malus domesticus?)
Under all dramatikken syder det av Kemals kritikk av samfunnets strukturer, av den uavlatelige kampen mellom sentralmakten og fjellfolket og om den bunnløse forskjellen mellom fattig og rik, de med makt mot de maktesløse. Og likevel ikke helt maktesløse, og ikke helt stemmeløse. De har jo sine historier, sine legender, og dessuten den virkelige – nesten bare halvt virkelige Magre Memed. De snakker om ham når tilværelsen nesten ikke er til å bære, han dukker opp, gjemmer seg eller blir gjemt når alt ser helt svart ut. Han er deres håp, og inngir dem håp bare navnet nevnes. Han inngår i legendene, blir en av de undertryktes livsnødvendige helteskikkelser. «Han står som en kjempe og trosser en urettferdighet som har vart i tusen år, i to, tre, ti hundre tusen år.» Hans gjerninger blir forstørret, skrekken han inngir blir forsterket inntil det bristeferdige. Han er innbegrepet av mandighet og mot. Hans snarrådighet kjenner ingen grenser. Kuler biter ikke på ham. Geværet hans blir fem meter lengre når han er i kamp. «Han spretter opp maven på urettferdigheten.»
Kanskje myndighetene i Ankara en dag kommer til å høre bøndenes klager? Det antydes i alle fall. For brått kan tiden, handlingens faktiske nåtid tre i forgrunnen – det finnes en storby der de øverste myndighetene befinner seg, hovedstaden Ankara, og samtidig nevnes granater og dumdumkuler. En sort Ford dukker opp, en mann tilbys fyr av en lighter. Merkbare signaler om at vi faktisk befinner oss i det tyvende århundre – ikke i tidløshetens, legendenes og de heroiske eventyrenes verden.
Den albanske Ismail Kadare, yngre samtidig av Kemal, beveger seg noen ganger i samme, tilsynelatende tidløse felt – i romanen Tapt april fortelles det om unge Gjorg. Han inngår i en uendelig blodfeide; noen har drept broren hans, Gjorg har hevnet mordet, nå er det Gjorgs tur til å bli drept, og det skal skje nettopp i april. Uavvendelig og helt etter «fjellets lov». Plutselig brytes stillheten på fjellstien der stakkars Gjorg forsøker å gjemme seg bort – det er et jetfly som durer over himmelen. Andre av Kadares beretninger søker ofte tilbake til de gamle historiene og gjerne helt tilbake til både Homer og Vergil.
Yasar Kemals roman Jord av jern, himmel av kobber utkom i 1963 og på norsk i 1978. Tittelen kan kanskje være inspirert av Koranen, som ikke utenkelig igjen er inspirert av Bibelens 5. Mosebok, der det står: «Himmelen over ditt hode skal være som kobber, og jorden under dig som jern.» Jern er et ord som flere ganger er brukt i Koranen, og som varsler armod, sult og fattigdom.
En sommer, når bøndene kommer ned fra fjellet for å plukke bomull, finner de markene svartsvidde – svarte som jern. Og i tillegg til de nevnte varslene, kommer Adil Effendis utemmelige raseri fordi han ikke får tilbake pengene han lånte dem foregående høst. En vakker, men håpløs kjærlighetshistorie inngår i den tørre sommerens drama. Nifse varsler, skremmende fantasibilder, høyst reelle tyverier, brannstiftelser og overgrep blir hverdag. Og alt mens fjellene flammer som kobber i solnedgangen. Og så trekkes Tasjbasj frem, en av landsbyboerne, men nå mirakuløst opphøyet og utpekt til egnens frelser, nesten som en Magre Memed. I landsbyboernes forestillinger vokser han i alle dimensjoner, han blir større enn seg selv, med overnaturlige evner, nærmest som en konge over Taurusfjellene. De som ser ham, enten det er i levende live eller i form av et lysende valnøttre, blir selv omgitt av mystikk, og blir også ofre for Adils grusomste forfølgelse fordi de nekter å avsverge sin påstand om at de har sett Tasjbasj i levende live. I kjølvannet av alle vonde forestillinger og berettiget frykt – det vi kanskje ville kalle hysteri – myldrer det av gamle historier om gylne jomfruer og ville og vakre ritt. Det strømmer på av legender, helteberetninger, dessuten magiske blomster og en drage som alltid gjenoppstår.
En hvit fugl setter seg på taket til Tasjbasj’s hus, stor som to ørner, med ett blått og ett gyllent øye – det kan være gunstige tegn på at Adil vil tilgi dem, at tidene igjen vil bli gode. Og Tasjbasj viser seg i en krans av strålende, grønt lys, muslimenes hellige farge. Han omtales som en helgen, den fremste blant førti hellige. Alt imot Tasjbasjs egen vilje. Og den høyst virkelige gendarmerikapteinen trer frem og påpeker overtroens galskap og minner leseren på at vi heller ikke her hører en tidløs historie, men noe som kan være nært i tid: «Helgener i atomalderen!» fnyser kapteinen. «Vi sender folk ut i verdensrommet, alt mens landsbyboerne pålegger denne såkalte helgenen alskens uvitenskapelige gjerninger.»
Vinteren blir hard, brødmel og annen føde minker, men med vårløsningen vender håpet tilbake. Igjen er Kemal poet i prosa: «Marken trådte frem, frisk, fuktig, saftiggrønn. Fra steppen blåste solvarme vinder som førte med seg søte dufter i stedet for piskende snevær.» Man kunne nesten si med Elias Blix: «Nytt liv av daude gror.» Eller enda bedre, som i Koranen: «Vit at Gud gir jorden liv etter dens dvale.»
Og med den forløsende våren forsvinner Tasjbasj. Den siste som så ham, så et flammende lys som forsvant opp mot fjellene. Frykten for Adil forsvinner med Tasjbasj. Barna leker og ler, kvinnene bærer ilden ut av husene og lar den slukne, våren er ellevill og det sitter hvite fugler i hvert tre. Over Tasjbasj’ hus ser den lille jenta Ummahan det hellige valnøttreet. Og opp av den svarte jorden vokser det tre nyutsprungne blomster. «Den ene var rød, klar og lysende rød som ild, den andre gul, gul som kornet, som solen, og den tredje blå, blå som tistelen, himmelen, havet.»
Forfattere som Kemal, Uzun og Kadare finner stoff og språk der de måtte befinne seg, i landsbyene, på bomullsmarkene, i fengsel eller under de blomstrende granatepletrærne. I et intervju i Samtiden i 1996 sier Uzun: «Litteraturens sentrale motiv har alltid dreid seg om tilhørighet til et sted, men samtidig om å lære Den andre å kjenne.»
Hos store forfattere blir det lokale og regionale til det globale og universelle. Apropos: I et intervju under et oslobesøk uttrykte Yasar Kemal stor beundring for Tarjei Vesaas’ Is-slottet. Fra Anatolia til Oslo, fra Vinje til verden.
