I all dunkelhet – Et intervju med Peter Franziskus Strassegger

-Det handler om å kunne forestille seg slutten på alt liv, og hvis du ikke kan gjøre det, kan du også gå til grunne, sier Peter Franziskus Strassegger. Nå kommer andreboka fra Vesaas-vinneren.

Det gamle ekteparet Alma og Oscar venter på at noen skal komme og hente dem. Men hvem er de? Vil de ondt eller vel? Det er noe Kafka-aktig ved hele opplegget. Samtidig kjennes det veldig kjent. Jeg har alltid vært fascinert at apokalyptiske bøker. Det er noe ved å stå på kanten og kikke ned, noe fint i den svimmelheten som gir meg følelsen av at virkeligheten åpner seg opp på en ny måte. I Peter Franziskus Strasseggers roman «Før de henter oss» kommer handlingen mye nærmere enn jeg er vant med. Det er ikke en post-apokalyptisk, men en pre-apokalyptisk bok, forteller redaktøren hans. Dette kunne like gjerne hendt nå snart. Gårsdagens regnskyll kan ha vært begynnelsen.

Når jeg leser blir Almas nærbutikk min nærbutikk i mitt hode, bare med dårligere lys, færre varer og en mer deprimert kassadama. Jeg tenker at bensinstasjonen er den nå nedlagte Shell-stasjonen i enden av veien min. Og det regner til alt jeg kjenner har regnet bort. Bakken blir til leire og glir unna når man tråkker på den. Fargene er visket vekk til det bare er gråtoner igjen.

– Det er et sted som har forfalt, som er i oppløsning. En fraflytta bygd med siste rester av infrastruktur og sivilisasjon igjen. Nesten ingen vegetasjon. Folka som bor der er veldig distansert fra hverandre. Alle kjenner hverandre over lang tid, men alle er farlige for hverandre.

Farlige?

– Ja, de er i en ekstrem situasjon og det er noe uoppgjort i forholdene mellom dem, sier Strassegger.

Allting jeg leser ser jeg nærme, mønstrene i tapetet i leiligheten til Alma og Oscar, leverflekkene på de myke gamle hendene og den svake gulfargen i øyeeplene. Det er nok dette som er en del av Strasseggers forfattertalent, å få den mørke verdenen han skriver i til å flytte inn i min, som somregel er lysere.

Det begynte med at han flyttet selv. – Vi overtok leiligheten etter en gammel dame som ikke hadde vasket skikkelig på lenge. Bak strietapeten fant vi et gammelt brudebilde. Jeg så for meg en gammel dame som lå i oppløsning i badekaret og begynte å skrive, forteller Strassegger.

Hvem er Alma? Hun virker så trist når vi møter henne, men gjennom tilbakeblikk beskriver du en lettere og mer optimistisk jente.

– Jeg forestilte meg henne som uskyldig i starten, men på et tidspunkt skjer det noe som gjør at hun blir skadet. Det er et eller annet som ikke fortelles. Det er det som er viktig i boka. Det kapittelet eller midtpartiet som ikke er der. Det må være noe som har skapt det jeg setter lyset på. Jeg vil heller ikke vite det. Hvordan er det mulig? Det er det triste, sier forfatteren.

Han er født i Østerrike, men har vokst opp på Jæren. Der opplevde han et regnvær han til tider trodde at aldri skulle slutte, som ble en inspirasjon i boken. Tospråkligheten har gitt ham det han selv beskriver som en skeiv måte å skrive norsk på. – Jeg liker veldig godt å ha et annet perspektiv på språket. Å leke meg med språk og oversettelser, sier Strassegger.

Han jobber på heltid som psykolog og skriver romaner ved siden av. I 2013 mottok han Tarjei Vesaas debutantpris for debutboken Stasia.

Har å vinne den prisen påvirket skrivingen din tror du?

– Nei, jeg håper ikke det. Man får troa på det man driver med, tenker at man skal kjøre på nå, men så blir det litt skummelt også. Jeg tror at det er hemmende å tenke på at denne boka skal være god fordi jeg vant Vesaas.

I tidligere intervjuer har du snakket om at du må skrive.

– Ja, det er noe som må ut. Et trykk. Jeg får en uro når jeg ikke får skrevet.

Du er jo psykolog, og du skriver mørkt. Tolker du noen gang deg selv ut i fra det du skriver?

– Nei, jeg tolker aldri meg selv. Jeg er psykolog for å hjelpe andre, og forfatter for å skape. For meg handler det om å kjøre på når jeg skriver. Hvis jeg tenker for mye så ødelegger jeg det. La andre tenke sitt. Jeg tenker ikke på skriving som egenterapi. Terapi dreier seg om å forsøke å endre noe ved seg selv. Å skrive er ikke nødvendigvis en vei ut av lidelse. Skriving er som å plutselig bare ha et behov for å spurte.

Så du er komfortabel med å skrive om mørket?

– Det er jo utmattende. Jeg kan ikke si at jeg trives med det mørke livet. Det handler om å tolke verden, oppløsning, undergang og trusler. Da må du ta det innover deg og gå så nærme som mulig. Å ikke følge karakteren vil være en benektelse.

Du beskriver et sted der folk er rammet av et evigvarende regn. Da er det nærliggende å tenke på klimaendringer. Har du en politisk bevissthet i forhold til handlingen i boken?

– Jeg beskriver en verden hvor vegetasjonen ikke fungerer lenger. Jeg leste mange bøker om undergang og apokalyptiske visjoner mens jeg skrev. Da er klima noe du kommer inn på i samtiden. Jeg ville ikke skrive en politisk roman, men jeg ville skrive om å forholde seg til en trussel. Disse menneskene forholder seg ikke til trusselen før den banker på døra. Det handler om å kunne forestille seg slutten på alt liv, og hvis du ikke kan gjøre det, kan du også gå til grunne.