Tror jeg vil huske deg sånn, Lars.
Ikke bøkene som et sukk med ord i,
en sang uten mothaker
eller så trist at du kunne rope av glede.
Nei, som Spotted Horse vil jeg huske deg,
høvding i pawneestammen på De Store Slettene.
Slik kom du slentrende med Ola Bauer
barbeint over markene
fra Herregårdskroa i Frognerparken.
Den sommerettermiddagen, så mange år siden,
som i går likevel.
Jeg satt fjollet etablert
alene på en av benkene i blanke sko
allerede i en alder da videre betyr tilbake.
Nå haster ingenting mer for meg, vet du,
og derfor har jeg knapt med tid
og stjeler ordene dine helt uten dårlig samvittighet.
Jeg satt på benken der med de blanke skoene
og eide ingenting. Du eide alt
og hadde sikkert klappet månen på det andre kinnet
allerede.
Over deg brant sola uten å være kokt ihjel,
og fremtiden sto ikke i spagaten
men danset engle-usynlig foran deg,
hele tiden foran deg.
Tilstår det nå: Misunte deg og Ola.
Tilsynelatende så bekymringsløse
som om ingenting noen gang
skulle falle av jorda, flasse av.
Men var jeg likevel ikke selv for ung den gang?
Jeg visste jo at diktere betaler dyrt
og dyrere enn dyrt,
ikke fordi kransarteriene snor seg på utsiden av
hjertet
– det gjør de jo hos alle,
men fordi høyspent-nerver uten isolering
løper mellom stasjonene på utsiden av kroppen
og spraker dikt.
Så kanskje derfor denne tristheten, venn,
denne knakende ensomheten din
som får himmelen til å tørke tårer
istedenfor å drysse farin.
Jeg tror det.
At du betaler mer altså
enn de fleste fatter og verden vet.
Takk for at du kom.
Kolbein Falkeid er født i 1933 og debuterte som lyriker i 1962 med samlingen Gjennom et glass-skår. I mer enn femti år har han vært et sentralt navn i norsk lyrikk. Han har utgitt mangeogtyve diktsamlinger, skuespill og gjendiktninger. Dette diktet er hentet fra samlingen «Øyet og virkeligheten» fra 2014 og ble skrevet i anledning Lars Saabye Christensens 60-årsdag samme år. Lars Saabye Christensen har nettopp gitt ut romanen «Magnet».
