Du begynner boken med en synsvinkel fra universet. Jeg glemmer ofte det at jeg er en liten person i et veldig stort univers. Tenker du på det ofte?
Det å skrive og kunne skape personer får meg til å tenke på det. Vi er mange, men jeg kan skape så vi blir enda flere eller enda flere blir sett. Jeg tenker at det er rart at en bok finnes inni meg. Hadde jeg ikke skrevet den hadde jeg ikke selv fått vært med på en opplevelsesrik reise. Jeg leser gjerne fysikk og tenker akkurat nå over begrepet uendelighet.
Kan du klare å gjøre det uten å bli svimmel?
Debutboka mi heter; Det fins grenser for hva jeg ikke forstår. Det er det jeg holder på med; å vie (eller må jeg si tøye ut eller gå over) grenser. Så nesten hver setning jeg skriver gjør meg svimmel eller som oftest tilfredsstilt på en fysisk måte. At jeg er liten i sammenhengen gjør meg ikke så redd. Jeg kan likevel tenke at det gjør en forskjell hva jeg tenker.
Hovedpersonene i boken din lever på en måte som gjør at de ikke går helt inn i det voksne hverdagslivet til folk rundt dem. Hvorfor ville du skrive om dem?
Tror ikke jeg valgte dem. Tror jeg ble valgt.
Er de mer barn enn andre såkalte «voksne mennesker» tenker du? Har de mindre kontroll over livene sine?
Jeg tror at vi alle er et evighetsbarn. Bare det at det syns bedre på noen. Det er vel det mange prøver å skjule; svakhet, ensomhet og barnslighet. Jeg tror mer og mer på mennesker som underpresterer litt.
Er de mer ensomme?
Nei, absolutt ikke. Ensomhet er noe alle føler og må føle. Det inngår i vilkåret å være menneske. Booker du opp kalenderen din for ikke å føle ensomhet er du helt feil ute. Det er fint å være litt ensom sammen med andre også.
Du skriver om dem med en veldig sympati. Føler du et slektskap til dem?
Jeg lever et veldig sosialt liv selv. Men jeg har tid når jeg arbeider til å tenke over hva det vil si å være menneske. Jeg pleier å si når noen spør om det er selvopplevd, at jeg har opplevd det når jeg skriver. Jeg går inn med hele følelsesregisteret mitt i dem jeg skriver om. Som Ekelöf skrev: Det som är botten i dig är botten också i andra. Så jeg kjenner meg igjen og føler med dem.
Jeg kommer til å tenke på et intervju som artisten Morrissey gjorde med ungdomsnettstedet Rookie for noen år siden. Der sier han: “I am still my teenage self. If you think that we all step through a door marked Adult, or that we sign a Grown-Up Document, you’re quite wrong. We remain as we always were, and that, alas, is one of life’s many nasty tricks.”
Jeg er enig i at vi er den vi var. Men jeg føler også nå når jeg blir eldre at noe tilkommer. En ro og faktisk et dyp jeg ikke hadde før. Jeg klør i fingrene og surrer i hjernen etter å få utnytte det til å skrive. Så jeg håper jeg har mange bøker foran meg.
Noen ganger tenker jeg at forestillingen om at man er voksne er en stor kollektiv løgn og en illusjon som skaper mye følelser av utenforskap, som om det å være voksen betyr at vi kan kontrollere livene våre. Hva tror du?
Jo, en kollektiv løgn er det nok. Men vi er veldig flinke til å tilpasse oss. Vi sier ikke som voksne det vi ville sagt som barn. De fleste av oss kan holde noen følelser mer tilbake som misunnelse og sinne. Men følelsene finns der nok. Vi har bare blitt sosialisert. Når ingen viser følelser kan alle lett tro at de andre ikke har dem og føle seg utenfor. Jeg tror at det å skape kontroll opptar veldig mange. At det er det vi holder på med, planlegger og tenker på fremtiden. Det å være voksen må jo handle litt om å planlegge for at de skal fungere med relasjoner til barn og andre, men å helt tette til tilværelsen med et skjema tror jeg blir feil. Man må ha tid til ikke å vite og til å føle seg utenfor.
Hva med kjærlighet? Er det en slags redning? Kan kjærligheten gjøre barn om til voksne mennesker?
Kjærlighet er jo en følelse som vi har med oss fra barndommen, elske og bli elsket, så den er ikke så voksen tror jeg. Men skal det fungere i et forhold må man både gi og ta og det kan kreve en del av en som mange curling barn (de som er dullet frem) ikke helt er forberedt på. Mange barn har fått gi mye, men mange har det ikke og da kan det at kjærlighet også krever noe av deg komme som en overraskelse.
En hovedperson i boken har et nært forhold til katten sin, og en mindre karakter går tur med hunden hennes som har forsvunnet. Hvorfor er dyrene så viktige for dem?
For mange er forholdet du har til et dyr det viktigste forholdet du har i livet ditt. Jeg tenker av og til på hvordan folk før i tiden holdt ut under fattige forhold og gjør det på andre steder i verden i dag. Da kan jeg tenke at nærheten til dyrene betydde og betyr mye. Jeg kan føle kinnet mot en varm kumage. Da snakker vi nærhet.
Har du selv et dyr eller har du hatt et dyr som betydde mye?
Jeg hadde en katt en gang som forsvant da den skulle føde og kom aldri tilbake. Jeg elsket den grenseløst. Den fikk vite mye om meg og jeg prøvde å forstå noe av den.
Hva skjer med deg når du har skrevet en hel bok om disse menneskene og har satt punktum? Savner du dem?
De fortsetter å finnes hos meg. Lydia, Anders, Eli, strengteoretikeren og alle evighetsbarna lever.
