Når jeg de siste spørsmål vel betenker:
At jeg, min kropp, før eller siden skal gi tapt,
da spør jeg òg: Hva med den andre, bedre delen av meg,
som skriver, elsker, savner, det som klør
i sjelens vingefeste, dét som lengsel er i meg,
det andre ekstra som min sjels roman utgjør.
Hvor blir det av? At mine ord skal overleve meg,
det er nå så. Men det som skrev i meg,
som førte pennen til papiret, hva med det?
En dag jeg borte er, og jeg belager meg på det,
men finner trøst i hva en dikter før meg kunne si:
Til muld, men muld som elsker skal jeg bli.
Jan Jakob Tønseth (1947-2018) debuterte i 1971 og gav ut flere diktsamlinger, og gjendiktninger av fransk poesi. Dette diktet er hentet fra hans siste diktsamling «Muntre dødsdikt og andre dikt» (2015).
