Det er ikke pepperkakene. Det er ikke gløgg eller skomkergata eller juletrær med blinkende lys. Det er ikke flettede kurver i glanspapir eller fargerike lenker eller dorullnisser. Det er ikke røde duker eller berlinerkranser eller sirupssnipper. Ikke lysnett over buskene heller. Ikke glade jul i butikken. Ikke julekalenderne i bunker ved kassene. Kinderkalenderen. Ponduskalenderen. Det er ikke sjokoladenisser og marsipangriser. Det er de amerikanske julesangene. Når oh come all ye faithful ligger i lufta, bare noen toner, det er da jeg kjenner det. Det uimotståelige. Det overveldende. Et trykk i brystet, noe som vokser, utvider seg i mellomgulvet, en varme bak øynene, en bølge av jul som slår gjennom meg, overmanner meg. Og jeg smelter. Det er som å skru på en bryter og så velter alt over meg, innover meg, bruser gjennom meg. I’m dreaming of a white Christmas. Hark the herald angels sing. Mary’s boy child. Once upon a time in Bethlehem. The little drummer boy. On the first day of Christmas. Da er det jul. Og sel om jeg bare har på den vanlige svarte buksa, selv om jeg ikke har vaska håret, selv om jeg går rundt i sokkelesten, så er det høytid. Alt som er jul for meg er knyttet til Amerika der jeg var som barn fra jeg var fem år fram til jeg var åtte. Da festet tradisjonen seg, la inn sine spor, sine signaler, sine føringer, sine veier gjennom meg, skapte et landskap som gjorde meg til en amerikaner hva jul angår. Lukten av peppermynte. Lukten av sweet-potatoe mash. Lukten av dr Pepper og den falske druejuice-smaken. Det spiller på meg som om jeg er et instrument, og jeg klarer ikke engang å stå i mot, enda jeg gjerne vil, for jeg vil gjerne være en som syns det er hyggelig med norsk jul. Men norsk jul har ingen virkekraft på meg. Enda så mye jeg gjerne vil. Verken ribbe eller medisterpølse eller surkål virker. Det er the great, big turkey Christmas dinner som er julemiddagen.
Men jeg ferirer norsk jul. Lattermilde pynter vi treet på lille julaften. Mannen min Svein fikser juletrefoten og bærer to brune pappesker ned fra loftet og henger opp lysene, og jeg hjelper til å spre lysene sånn noenlunde. Barne som er store pynter treet. Ninni tar på glitteret i hauger, bare hiver det på, ikke så nøye, Svein retter glitter-trådene ut. Kaia ler av de gamle tingene hun har lagd og shabby nisser med teite uttrykk. Jeg henger dem på greinene. Simon plasser tulleting på greinene, en oppvaskbørste, en konvolutt med plastvindu, en limbånd-greie, en plast-søppel-krull, et halvtygd hundebein, en gaffel. Så er pyntinga over, så gidder vi ikke mer.
På julaften går vi gjennom skogen til moren min, Mormor. Det er så stille. Ingen er ute og går, ingen kjører langs veien. Bensinstasjonen er stengt. Kroa er stengt – og kiosken. Vi går i forveien. Så kommer Svein løpende etter. Noen år regner det, noen år ligger det et lite snølag, noen år er det tåke, noen år er det glatt og vi må ha på brodder, noen ganger snør det. Og gjennom skogen kan vi kanskje ikke se noen ting, hvis det er veldig mørkt. Da må vi holde hverandre i hendene og føle oss fram med føttene på det mørkeste partiet fra veien og mellom trærne. Men hvis det er tåke eller stjerneklart, så kan vi så vidt se den smale veien gjennom skogen over til gangveien som er opplyst. Og når vi kommer fram etter en halvtimes tur, så har Mormor maten klar. Klokka er fem, sølvguttene synger på tven som står på i stua. Bordet er pynta, juletreet lyser. Alt er perfekt. Luna hr flere ganger vært bortpå kalkunen som står på en stekeplate på kjøkkenbenken full av stuffing. Sausen småsurrer. Jeg legger potetene i den hvite bollen, jeg legger grønnsakene over på fatet. Jeg bærer ut tyttebærsyltetøyet og waldorfsalaten, rødvinsgelene, søtpotetstuingen. Mormor kommer med kalkunen på skjærebrettet. Og så spiser vi. Ninni tåler ikke mel, hun må unngå sausen. Kaia har blitt vegetarianer eller kanskje veganer og unngår kalkunen og sausen og waldorfen. Det går greit. Simon er allerede ferdig med å spise før alle de andre har begynt og legger seg på sofaen. Mormor har på amerika-forkleet med julestjerner. Det brenner tjue sju stearinlys eller femten eller kanskje bare elleve. Mormor har kanskje fyrt opp i etasjeovnen. Kamelen i julekrybba har velta, taket sitter ikke lenger ordentlig på. Det er varmt. Luna stjeler mat fra bordet. Ninni kommer på at vi har glemt fersknene, og så må ferskenboksen hentes fra kjelleren. Svein tar bilder. Jeg er uheldig på bildet og ber ham slette det. Ikke det av barna og mormor, men det av meg. Og så går vi hjem. Det er dessert. Kaker. De hjemmelagde karamellene. Og gavene. Og så en film. Og vi klarte det. Vi er stolte og sier at vi fikk det til i år også. At det gikk bra. Det pleier ofte å gå bra. Ikke alltid men ofte.
Hva jeg ønsker meg? Om jeg ønsker meg noe?
Jeg har sagt til moren min, til Mormor, at jeg ønsker meg et fat til kaker. Jeg pleier ofte å ha med en kake, hvis vi skal bort, og da blir fatet glemt, liggende igjen, jeg ønsker meg alltid et fat. De forsvinner like fort som jeg får dem.
Nyttårsforsett. Nei. Ingen. Spise det jeg har lyst på. Ikke jobbe så mye kanskje. Finne en ny serie vi kan begynne å se, Svein og jeg, Narcos kanskje, eller var det Narcs den het.
Julesmil fra Gro
Gro Dahle (f. 1962) debuterte i 1987 med Audiens – en diktsamling som ble meget godt mottatt. Hun har siden markert seg som en av våre mest sentrale lyrikere med samlinger som Apens evangelium (1989), Linnea-pasjonen (1991), Regnværsgåter (1994) og Hundre tusen timer (1996). I 2006 kom hennes første voksenroman: Huset i snøen.
Gro Dahle har skrevet bøker i mange sjangre og vunnet en rekke litterære priser. Flere av forfatterens øvrige bøker er illustrert av hennes mann, Svein Nyhus, og hennes datter, Kaia Linnea Dahle Nyhus.
I 2015 kom Gro Dahles novellesamling Amerika.
