På engelsk har vi uttrykket Two’s company, three’s a crowd [Tre er én for mye], og da jeg ble bedt om å skrive denne teksten til den nye utgaven av Erik Fosnes Hansens Løvekvinnen, ble jeg minnet på det.
Å lese er et intimt møte mellom to sinn, leserens og forfatterens, og enhver tredjepart må vokte seg vel for å trenge seg på forrangen det forholdet har. Forlaget mente at dette lille essayet ikke skulle være en innledning, og det er jeg helt enig i. Hvem vil vel tre inn i en bok gjennom en lobby som er tegnet av en annen enn den opprinnelige arkitekten? Så vi ble enige om et etterord. Det er bedre. Men samtidig er avslutninger like krevende å manøvrere seg gjennom som begynnelser, og et etterord er plassert på et meget kritisk punkt – punktet der forfatterens påvirkningskraft tar slutt og leseren overtar historien. Eller er det historien som overtar leseren? Det er uansett ikke en prosess man burde blande seg inn i med lett hjerte. Som forfatter av dette tillegget, må jeg aller først erkjenne at det passer dårlig at en utenforstående, en fremmed, kommer brasende inn med sine egne høylytte ord.
Hjertet som slo fortere, lungenes dirrende utvidelse, en nummenhet i fingertuppene.
Jeg husker den første gangen jeg leste Fosnes Hansen. Boken var Beretninger om beskyttelse. (Den er forresten gjort med vilje, denne – foreløpige – unnvikelsen av selve Løvekvinnen. Vi er bare et par hundre ord unna dypdykket i den bokens verden – det er for tidlig å snakke om den.) Jeg husker hvordan det var å nå slutten av denne tidligere boken. Hjertet som slo fortere, lungenes dirrende utvidelse, en nummenhet i fingertuppene. Gjenkjennelsen av en sjelden og dyp glede: dette var en av de spesielle bøkene, av en av de spesielle forfatterne. I en heldig periode vil du kanskje kunne snuble over en slik leseopplevelse en gang hvert andre eller tredje år, andre ganger kan du kanskje lese i et halvt tiår uten å finne noe som kan måle seg med den. Fortapelsen var så kraftig at å lese den ferdig var som å gjenvinne bevisstheten etter å ha ligget i koma. Eller var det som å bryte overflaten etter et dypvannsdykk? Det er noe der – nødvendigheten av å stige varsomt opp, langsomt, for å gi blodkarene tid til å tilpasse seg trykkforandringen. Visse bøker – de spesielle, Fosnes Hansens – tar oss med på ferder som er så lange, så dype, at vi vender tilbake til oss selv med en underlig følelse, en følelse som det (hvis vi er kloke) ikke haster å kvitte seg med. I løpet av den korte stunden fra vi leser de siste ordene i en bok til det neste vi gjør, skjer det viktige ting. De skjer bedre hvis de får litt tid på seg, og når det gjelder Erik Fosnes Hansens bøker er det verdt å ta seg den tiden, fordi bøkene hans kan forandre oss på måter som er dype – og dypt velgjørende.
Den dagen jeg leste ferdig Beretninger om beskyttelse, var det en annen person sammen med meg i rommet. Jeg satt helt, helt stille og pustet rolig, for å unngå å tiltrekke meg oppmerksomhet. Hva hvis han sa noe og brøt fortryllelsen? Beretninger om beskyttelse og jeg befant oss i en sammensatt omfavnelse jeg måtte bevege meg langsomt ut av, meget forsiktig og helt for meg selv. Jeg kikket ut av vinduet, på havet, og lot boken få overta tankene mine. Før prosessen var fullført, løftet han som var der blikket, og på plasseringen av tommelen min i boken, det øre uttrykket i ansiktet mitt, så han at jeg ikke leste. Han åpnet munnen for å si noe, og jeg løftet hånden til en advarsel: Ikke … sa hånden. Han adlød. Tausheten ble bevart i flere titalls minutter til, og boken fikk anledning til å fullføre den helt avgjørende fasen av arbeidet i meg.
(…)
Løvekvinnen er et aldeles praktfullt virvar av en bok. Åpningssidenes svimlende moderne fragmenteringer avløses av en scene der den gravide Ruth, som er på vei hjem fra korøvelse, stanser for å se på Store bjørn på nattehimmelen. Den er skrevet med den sorten utvendig sikkerhet og indre stål som man finner i klassiske romaner fra tidligere århundrer. Helt fra begynnelsen er dette altså en roman som er i konstant forandring og forvandling. Den berettes i forskjellig tid – fortellerstemmen beveger seg fra tredje til første person og tilbake, tonen er i det ene øyeblikket øm, hånlig i det neste, for så å bli abstrakt og filosofisk, og kapitler kan være så korte som bare noen få linjer eller også veldig lange. Dessuten gir romanen plass til, og fortelles gjennom, bibelfortellinger, vitenskapelige artikler, mytologiske historier, brev, dagbøker, dikt, sanger, plakater – og en lærebok i telegrafi. Til tross for alt dette mangfoldet sitter man igjen med et inntrykk av en overveldende direkte og lineær fortelling, en fortelling som griper tak oss i det øyeblikk den enestående Eva blir født, og som river oss med seg ved hjelp av den aller beste sorten tradisjonell og utradisjonell historiefortelling. Faktisk er rekkverket som gjør at vi holder balansen i denne fortellingens stadig skiftende landskap det samme som drar oss så uimotståelig gjennom sidene. Det er et enkelt spørsmål: Hvordan skal det gå med Eva?
Verden inni boken stiller et annet spørsmål: Hva er Eva? Tittelen gir et svar. Hun er dekket av pels, så hun må være et slags dyr. Med like deler naturlighet og oppfinnsomhet vever Fosnes Hansen svært mange dyrereferanser inn i romanens stoff. Nesten på hver eneste side finnes det metaforer og idiomer som har tilknytning til dyr. I forbifarten innlemmer han mangfoldige detaljer som har med dyr å gjøre – for eksempel da Eva øver på morse, «sender» hun et telegram om en hest på et tog. Evas lesestoff som barn er fullt av forbindelsen mellom dyr og mennesker: Mowgli oppfostres av dyr i Jungelboken, mens Falkøye forkler seg som bjørn i Den siste mohikaner. I disse tilfellene, og hundre til, blir skillelinjen (om den finnes) mellom dyr og mennesker hele tiden utforsket og uavlatelig utfordret. Og Eva motsetter seg kategorier på andre måter også – skjegget kan tyde på maskulinitet. Hun har noe Jesus-aktig ved seg, og hun er kanskje en engel.
…et barns begeistring over et pyntet tre, et barns kjærlighet til faren, ensomhet.
Evas annerledeshet tøyer definisjonene for hva det er å være menneske, samtidig som erfaringene hennes plasserer henne støtt midt i en felles menneskelig erfaring. Ved siden av alt det underlige, er Fosnes Hansen her svært god når det gjelder de vanlige småtingene i et liv som kunne tilhørt hvem som helst: et barns begeistring over et pyntet tre, et barns kjærlighet til faren, ensomhet. Denne jenta med et utseende som gjør henne så annerledes fra andre mennesker at hun til sin egen beskyttelse må holdes adskilt, dette uhyret, denne utstøtte, viser seg å være … forbausende lik oss.
I Løvekvinnen betraktes det mye. På første side blir vi lovet et eksotisk, oppsiktsvekkende skue, og det er det vi får. Fra Eva kommer inn i verden, stirrer alle på henne. «Sperr øynene opp!» lyder oppfordringen fra utroperen til publikum, og det gjør de. Fra legen som forløser henne til forskerne som tror at det er i orden siden de stirrer vitenskapelig, via naboene i barndommen, de ansatte på jernbanestasjonen, de andre skolebarna, alle stirrer. Til og med orangutangene i dyrehagen i København stirrer. Når Eva blir voksen, stirres det på en ny måte: vellystig. Hva de ser når de stirrer, er avhengig av dem selv. Noen svært få – Gnisten, Eva Grjothornet, faren til Eva, tryllekunstneren med bandasjen som vinker til henne fra perrongen på stasjonen – er i større eller mindre grad i stand til å skjelne en person under pelsen. Flertallet er ikke det. Eva er en pen katt eller et stygt uhyre, hun er ynkverdig eller skremmende, hun er noe å studere, eller flykte fra, eller le av eller frykte, hun er noe å hviske om, peke på eller betale for å se. Måten folk ser på Eva, og hva de tror de ser i henne, sier nesten ingenting om henne og en hel del om dem selv. Annerledesheten hennes er speilet som avslører betrakteren. Det er enormt fascinerende – hvordan Eva lærer seg å eksistere i denne uavlatelige og ofte brutale granskningen er i selv nok til å holde interessen gjennom en hel roman. Men det er også bare en del av helheten. Ja, Eva blir konstant sett på, men hun har øyne selv også. Hun ser.
Eva holdes innendørs i huset til stasjonsmesteren og har utsikt til alt og alle som kommer og går. I vinduet står jenta alle så gjerne vil får et glimt av – usett – og følger med. Kombinasjonen av annerledesheten, isolasjonen og kjedsomheten intensiverer hvordan hun ser, og gir Løvekvinnen en intensitet som grenser til det hyper-realistiske. Parallelt med de fantastiske innslagene (som når Eva plutselig forstår orangutangenes språk), finnes det et sterkt drag av hverdagslighet her, men det fengsler oss. Når vi har lest denne boken, vet vi, takket være Evas søkende blikk, nøyaktig hvordan en telegraf ser ut. Vi kunne tegnet et av togene til Arctander nesten like nøyaktig som datteren hans gjør. Ingenting er for uvesentlig til å legges merke til og hun legger merke til alt.
Med et nydelig, magisk grep, setter Fosnes Hansen oss inn i boken
Evas blikk er uavhengig, intelligensen skarp, og hun uttrykker det hun ser med en ironi og likeframhet som er engasjerende – og vi forstår hvordan det er å være ensom. Hun er akkurat som meg, tenker vi med et klapp på egen skulder, og med det ukompliserte perspektivet vår privilegerte adgang til Evas indre monolog gir oss, gratulerer vi oss selv med vår liberale og respektfulle innstilling til annerledesheten hennes. Vi ville ikke ha ertet eller lugget henne. Å nei. Men Fosnes Hansen lar oss ikke slippe unna med denne altfor enkle identifikasjonen. I tilfelle vi lar oss rive med av å se verden gjennom Evas øyne (det er fort gjort), minner romanen oss på at vi er kikkere også. Fortellingen penser fra jeg tilbake til hun, og vi penser med. Fra å se med Eva, må vi nok en gang se på Eva. Med et nydelig, magisk grep, setter Fosnes Hansen oss inn i boken – når han helt i begynnelsen lar utroperen si: «Sperr øynene opp,» tenker han like mye på leseren som sirkuspublikummet, og hvem er det den skarpsindige Eva tenker på da hun sier: «Ser du meg? Kan du se meg nå? Kom nærmere.»
Er det noe romanen forteller oss, er det at de utenforstående vi stirrer på også ser, og når vi kommer til slutten av romanen, er den ikke ferdig med oss før vi erkjenner et ubehagelig spørsmål: «Hva ser du, Eva, når du ser meg?»
Dette er de alvorlige temaene som ligger i kjernen av Løvekvinnen, og når jeg nå ha lest den på nytt, har den minnet meg på hvor mye en eneste roman kan gjøre. Ikke bare får denne oss til å tenke grundig gjennom så besværlige spørsmål, den gjør det samtidig som den opplyser oss om øyebryns doble funksjon, forklarer hvorfor elefanter setter så mye inn på å forsvare ungene sine, minner oss på hvor viktig det er at tog går til oppsatt tid, reflekterer ganske så detaljert over svarttrostens sorg, uten å unnlate å ta med en hendig håndbok i morse.
Jeg beundrer og misunner enkelte forfattere. Noen ganger leser jeg deler av en bok og tenker: Hvordan greide du det, Jim Crace? Jeg leser Rose Tremain og skulle ønske at jeg kunne gjøre det hun gjør. Men jeg har aldri misunt Erik Fosnes Hansen. Han går rett forbi forfatteren i meg og henvender seg direkte til leseren. Med Løvekvinnen faller kunnskapene mine om faget helt bort, jeg glemmer den usmakelige vanen med å snu avsnitt på hodet for å se hvordan de er skrudd sammen, med å trekke skuffene ut av kapitler for å se om de er limt eller sinket sammen. Jeg fortaper meg bare i lesingen. Siden jeg oppdaget ham, har Fosnes Hansen blitt et helt nødvendig kontinent på mitt personlige verdenskart. Hver gang jeg hører om en elektriker som kalles Gnisten eller ser en rødhåret mann, tenker jeg på Evas telegrafist. Når jeg venter på et forsinket tog, tenker jeg: Arctander, hvor er du når jeg trenger deg? Jeg legger ikke lenger kabal – før fikk det meg ikke til å føle meg ensom, men det gjør det nå. Løvekvinnen har preget meg, og når jeg leser den på nytt, oppdager jeg at jeg har preget den: mine egne julefeiringer, svømmetimer og ubehagelige minner fra besøk i dyrehager er å finne der, vagt, i margene, som vinflekker eller merker etter smør.
Når du er ferdig med boken trenger du en pause, for det tar en liten stund å komme seg løs. Med noen bøker, de aller beste, Erik Fosnes Hansens, kommer man egentlig aldri løs fra.
Teksten er hentet fra den britiske forfatteren Diane Setterfields etterord til nyutgivelsen av Løvekvinnen.
Oversatt av Stian Omland
