Jeg har skrevet en roman om det ubeskrivelige, om å miste et barn i et uoppgjort drap. For å komme sjokket og sorgen nærmest mulig, holdt jeg flertallets erfaringer på avstand, og lyttet til bare én stemme.
I april 2008 ble den norske studenten, Martine Vik Magnussen, drept i London. Gjerningsmannen er kjent, men er fortsatt ikke straffet. Han beskyttes av manglende utleveringsavtaler mellom England og Jemen, hvor han flyktet etter å ha begått drapet. Helt siden da har Martines far arbeidet for å stille gjerningsmannen for retten. Like lenge har jeg fundert over hva en slik uopprettelig og uoppgjort forbrytelse gjør med et menneske. Klarer det å forvalte sorgen, eller vil det gå seg fast i bitterhet og hevntanker?
Det subjektive perspektivet
Svaret er selvsagt like forskjellig som antallet rammede. Under forarbeidet til min roman, Endetid, valgte jeg derfor å bare snakke med bare en person, for å være sikker på at jeg dermed ville få et svar som ikke er utjevnet av gjennomsnittet, men som likevel er like riktig som alle andre. Ved å velge det subjektive perspektivet til dette ene mennesket, fant jeg at både smerten og savnet etter et tapt barn ble tydeligere, nærere og mer personlig.
Det ene mennesket jeg snakket med var nettopp Martines far, Odd Petter Magnussen
En forbrytelse som berører
Det ene mennesket jeg snakket med var nettopp Martines far, Odd Petter Magnussen. Valget ble gjort både fordi forbrytelsen hans datter ble utsatt for berører meg sterkt, og fordi Magnussen er på min egen alder og bor på samme sted som meg, hvor mine egne barn har vokst opp parallelt med Martine. Nærheten gjorde det lettere for meg å overføre den ekstreme belastningen som pårørende til et myrdet barn utsettes for, til den oppdiktede hovedpersonen i Endetid. Denne navnløse faren er langt fra noen gjennomsnittsperson, og har en historie, temperament og yrke som gjør at han tolker og reagerer annerledes på hendelsene enn personene rundt ham. Som prest opplever han for eksempel at trøsten han hadde gitt andre i liknende situasjoner, ikke hjelper ham selv. I stedet dyrker han sorgen og blir stadig bitrere etter hvert som livet rundt ham vender tilbake til det vante.
En slik reaksjon er både vanlig og fullt mulig ifølge psykologien, særlig i kombinasjon med rus og hvis tankegangen forsterkes av at nytt håp gjentatte ganger blir knust av det hovedpersonen tolker som svik.
Moralsk tvilsom
Romanen er dessuten skrevet i presens og i jeg-form. Dette subjektive «her-og-nå»-perspektivet gjør dermed hovedpersonens tanker og handlingsmønster virkelig, rettferdig og for ham logisk, selv om han velger en moralsk tvilsom og mer dramatisk strategi enn Odd Petter Magnussen har gjort i kampen for rettferdighet for sin datter. Det er jeg-personens meninger og handlinger i øyeblikket som er «riktige» for ham, og ikke terapeutenes råd og gjennomsnittets erfaringer.
Det samme gjelder hovedpersonens oppgjør med presterollen og sin kristne tro. Når han ikke lenger finner trøst og mening i den, utløses en grunnleggende tvil til Kirkens dogmer og grunnleggende trossetninger. Skal hans drepte datter en gang i framtiden presse seg opp gjennom jorden og gjenoppstå til et evig liv, eller ikke?
Subjektivitetens privilegium er å eie sannheten.
Løftet om et liv etter døden
Her er jeg igjen ved subjektivitetens privilegium. Selv om mange av dagens teologer vil si at hovedpersonens tolkninger tilhører middelalderen, er det dette trosløftet han har levd med helt fra barndommen. Slik han ser det, er det nettopp løftet om et liv etter døden som er belønningen for troen og den livsførsel som følger med. Det er dette menigheten bekjenner i fellesskap i kirken hver søndag, og som vi forteller våre barn på søndagsskolen og til de pårørende i en begravelse. Dersom Kirken har forlatt dette, tenker han, men unnlatt å fortelle det, har den forrådt de troende. Troen den forkynner er da redusert til en lindring for dødsangst og en primitiv forklaring på universets tilblivelse, og ikke lenger selve sannheten og meningen med livet.
Også her er det subjektiviteten som gir fortellingen liv. Det er langt fra sikkert at tankegangen til hovedpersonen er riktig, teologisk sett, fra Kirkens offisielle synspunkt. Men så lenge hovedpersonen opplever det slik, er det slik det er for ham. Subjektivitetens privilegium er å eie sannheten.
