– Å skrive er en måte å oppholde seg i det eksistensielt vanskelige, kanskje til og med smertefulle, uten å gå under.
Casper André Lugg er en av de unge stemmene man bør merke seg. Tidligere i år ble han tildelt Bokhandlerforeningens forfatterstipend, som skal gå til forfattere i etableringsfasen. Juryen omtalte diktene hans som avloggede, usporbare dikt som er enkle å lese, men som krever mye av oss. I tillegg uttalte de at «blikket ut og vekk frå diktarstemma, med den akutte orienteringa mot eit anna individ, er heldig og vitalt – det er på ein måte rause og uegoistiske dikt, dette, biletskapinga i balanse med erkjenninga. Og det er heilt enkelt vakkert».
Lugg er født i 1985 og bor på Manstad i Fredrikstad. Han debuterte med Lite rekviem i 2011, og i fjor kom Dagene er som gress. Nå er han aktuell med Nymånedagene, en «vakker diktsamling som viser oss hvordan det å gi avkall på seg selv og alle nyttehensyn fører oss nærmere livskjernen».
Hvorfor skriver du?
– Jeg skriver fordi jeg kan, og ikke kjenner noen vei utenom lenger. Det er det enkle svaret. Men også fordi det er en måte å oppholde seg i det eksistensielt vanskelige, kanskje til og med smertefulle, uten å gå under. Arbeidet med en form, som kunsten grunnleggende sett er, gir meg mulighet til å gi stemme til en akutt livsfølelse. Og samtidig delta i den store samtalen som den litterære tradisjonen er. Etter mitt syn forvalter stor litteratur en form for samtidighet, som ikke er det samme som samtiden – med andre ord; gjennom lesning og skriving deltar man i et slags felleskap på tvers av alle tider.
Hva er det ved sjangeren dikt som appellerer til deg?
– Jeg vil ikke nødvendigvis oppvurdere diktsjangeren på bekostning av andre sjangre, selv om det er her jeg ser størst muligheter for min egen stemme. God poesi kan vel så mye finne sted i en sterk roman som i en diktsamling. I begge tilfeller ser jeg kanskje poesien som en slags formmessig og tematisk rystelse, en vanskeliggjort form som tvinger deg til å erkjenne langsomt, og utvidet.
–
I diktene utforsker han temaer som tap, sorg, barndom, språk/språkløshet, far-sønn-forhold, natur og de store, eksistensielle spørsmålene. Morten Langeland påpeker i Klassekampen tematiseringen av farsskikkelsen, og skriver at Nymånedagene «tilhører en søkende religiøs tradisjon. Jakten på mening ved tilværelsen foregår hovedsakelig i den nære naturens skiftninger mellom lys og mørke». Lugg selv peker på to linjer i boken: «én som går innover mot en form for overgivelse, og varhet for omgivelsene, og én som er mer utadrettet, samfunnskritisk og politisk».
–
Finnes det en tematisk sammenheng i diktsamlingene dine?
– Alle bøkene henger for så vidt sammen. Lite rekviem befattet seg relativt situasjonelt og episodisk med en fars dødsleie. I Dagene er som gress var jeg mer opptatt av selve tapserfaringen på et overordnet plan, en bevegelse som fortsetter i Nymånedagene. Men jeg er nok ikke den som er best skikket til å beskrive eventuelle sammenhenger og overganger mellom disse utgivelsene. Redaktøren min sa på et tidspunkt noe sånt som at det er som om de to første utgivelsene lander i og med den tredje. Det er jeg i så fall glad for.
Kan du fortelle litt om prosessen fra idé til ferdig dikt?
– Det er ingen klar linje fra idé til dikt. Den amerikanske poesi-kritikeren Helen Vendler har sagt noe sånt som at den som leser ikke overhører eller følger stemmen i et dikt, men selv blir denne stemmen gjennom lesningen. Fritt etter minnet. Formen blir innholdet, og innholdet blir formen. Slike overføringer skjer på alle nivåer i diktarbeidet – det er med andre ord ikke mulig å tegne opp tydelige kategorier. Det jeg betrakter som avgjørende i selve arbeidet er en form for disiplin, å legge til rette for en slags årvåkenhet, som i mitt tilfelle betyr stillhet, langsomhet, lange turer til fots. Og lesning! Det legges altfor lite vekt på lesningens dannelse når det er snakk om hva det vil si å skrive – lesningen er avgjørende, alltid.
nattåke
du merkes
av vannviddet
som den mørke linjen
i svaberget
der floen står
din tilregnelighet
er varsom
og usett
som et klyvende rådyrhode
i vannskorpen
Om Nymånedagene står det at den «viser oss hvordan det å gi avkall på seg selv og alle nyttehensyn fører oss nærmere livskjernen». Er det et slags mål for skrivingen?
– Det er min gode redaktør som står bak den beskrivelsen. Det er først og fremst en tematisk linje i Nymånedagene. Jeg vet ikke om det er et mål med skrivingen generelt. Men det som alltid er et mål er å føre leseren inn i et eksistensielt rom, inn i en form for lyttende varhet. Men det kan ta mange former. Jeg føler meg knyttet til den kontemplative kristne tradisjonen, der bønn ikke handler om å formulere et ønske, men om overgivelse, om å gi slipp på alle nyttehensyn og ditt hjemmelagde jeg, så langt det er mulig. Jeg kretser nok rundt denne materien gjennom poesien også.
vekstkår
tidlig om morgenen
kan du leve
uten motiver
i det
tilgivelsesgrønne
helt til stede
i din forminskning
slik furuene
kroker seg sammen
og blir lavere
jo nærmere havet
de vokser
I Klassekampen blir du i forbindelse med Lite rekviem sammenlignet med Steinar Opstad. Har du noen litterære forbilder?
– Nei, ingen forbilder. Men mange som jeg er veldig, veldig glad i! Nygard, Hauge, Opstad, Hødnebø, Fosse, Ulven og Mjelve i norsk poesi. Ellers Tomas Tranströmer, Seamus Heaney, Elizabeth Bishop. Gerard Manley Hopkins verk er jeg på vei inn i. Nelly Sachs, Paul Celan, Gennadij Ajgi, og listen fortsetter. Men først og sist Bibelen, så klart.
–
Lugg har fått varm mottakelse. Knut Ødegård skriver om Dagene er som gress at diktene «luggjar ikkje, derimot krev dei mykje av lesaren, først og fremst at vi finstiller sanseapparata for å ta inn meldingane som lett vert borte i larmen kring oss», og kaller Lugg en «vesentleg, ung poet vi bør notera oss blant dei lovande».
Steinar Opstad skriver:
«Mine personlige kvalitetskriterier i bedømmingen av poesi er billedskapende evne i kombinasjon med filosofisk/erkjennelsesmessig dybde og musikalitet. Etter mitt skjønn har Lugg alt dette. Han har kimen til noe virkelig stort».
I Nymånedagene videreføres disse kvalitetene, det billedskapende og det erkjennelsesmessige. Han vender seg både innover mot «livskjernen», og utover mot samfunnet. Med sin tredje diktsamling vedvarer Lugg å være vesentlig.
