Særlig gymnastikklærere synes å være utsatt for risikoen for å bli brukt som modell i norsk skjønnlitteratur. Er du en gymnastikklærer med veldig frisk opptreden overfor klassens bleikfis, som har boklige interesser, risikerer du at han reiser deg et litterært minnesmerke når han mange år senere skriver romanen om sitt liv. Risikoen gjelder også for rektorer, helsesøstre, skoletannleger, sesjonsoffiserer og andre myndighetspersoner i et ungt menneskes liv, men også for foreldre, søsken, venner og samleiepartnere. De opptrer i horder i de romanene vi her for enkelhets skyld kan kalle nøkkelromaner (begrepet er ikke entydig), altså romaner med en handling tett lagt opp til virkeligheten, gjerne forfatterens eget liv.
De opptrer selvsagt ikke bare der. De opptrer også i romaner med langt sterkere fiksjonalisert handling. Det finnes neppe en eneste skikkelse eller hendelse i mitt eget forfatterskap, for eksempel, som ikke på en eller annen måte har hatt en modell i virkeligheten. Det gjelder også for de usympatiske skikkelsene. Men siden jeg har som metode å endre kulissene radikalt, merker stort sett ikke ”modellene” hva de blir utsatt for. De er der, like fullt.
Det er i all enkelhet dette som gjør denne bearbeidelsen av virkelighet til diktning.
Mer eller mindre nært det biografiske
En roman kan ligge mer eller mindre nært den biografiske virkelighet, men den er allikevel et diktverk. En fiksjon. Den blander sant og usant, virkelige modeller med ikke-eksisterende skikkelser, den forkorter og forandrer forløp, den kan tenkes å endre sted og den forandrer skikkelsenes navn. Det er i all enkelhet dette som gjør denne bearbeidelsen av virkelighet til diktning. Forfatteren av en slik roman har selvsagt et ansvar overfor sine medmennesker, gymlærere inklusive, men det er et personlig ansvar. Et slikt kunstverk svarer allikevel bare for seg selv. Det gjør ikke krav på å være ”virkelig”, det postulerer at det er diktning. Slik må det være, ellers ville det ikke blitt rare skjønnlitteraturen tilbake.
I den såkalte, nyere ”virkelighetslitteraturen”, derimot, er det et poeng i seg selv å skrive pinlig nøyaktig selvbiografisk, med litterær schwung, men med gjengivelse av virkelige hendelser og personer, bokstavelig talt med navn og adresse. Dette blir straks et mer komplisert forhold for ”modellene”. Vi skal la det ligge her. For det er ikke en slik bok Vigdis Hjorth har skrevet. Hun har etter alt å dømme skrevet en roman – og det er ikke engang sikkert at det er en nøkkelroman av den første kategorien.
Ut med språket!, sier hun til forfatteren
Aftenpostens anmelder og kommentator Ingunn Økland synes imidlertid å insistere på en lesning av romanen som virkelighetslitteratur, som selvbiografi. Ut med språket!, sier hun til forfatteren: Er det sant at du ble utsatt for seksuelle overgrep av din far da du var barn? Hvis ikke, har du begått et overtramp.
Forfatteren har ikke plikt å svare
Men forfatteren har ikke plikt til å svare en anmelder. Vanligvis unngår vi jo det; det er den profesjonelle kutymen. Nå forlanger altså anmelderen svar og debatt allikevel, etter at hun behendig nok har flyttet seg over på kommentarplass; ja, mer: Hun trekker inn ting som hun ”er kjent med” fra andre kilder, utenom romanen, fra Hjorths eget, virkelige liv og miljø. Og som om dette ikke er nok, settes avisens apparat i sving for å etterforske, for å underbygge anmelder-kommentatorens retoriske poenger og anklager. Nyhetsavdelingen mobiliseres for å ”bevise”, så å si prosentvis, i hvilken grad denne romanen er ”virkelighet”. Avisen unnslår seg ikke engang for å finne programmet fra begravelsen til forfatterens far. Økland svinger svøpen: ”Det groveste overtrampet ligger i bruken av seremoniprogrammet fra bisettelsen av forfatterens far. Her siterer hun ikke direkte, men gjengir og raljerer over et kjærlighetsdikt moren har skrevet til sin ektemann gjennom et langt liv. Hvis noen fremdeles skulle være i tvil om at faren identifiseres, så skildrer hun for sikkerhets skyld programmets foto av ham.”
Det som her skjer, er det virkelige overtrampet.
Forskjellen på diktning og selvbiografi
For det første er dette en svært banal, rent sagt ondsinnet gjengivelse av scenen i romanen. For det andre ”beviser” det ikke noe som helst, annet enn at Ingunn Økland ikke forstår den lille, men viktige forskjellen på diktning og selvbiografi. For å komme nærmere og skrive sannere om en diktet situasjon kan forfatteren i sin metode også bruke og gjengi helt konkrete, virkelige erfaringer fra eget liv, herunder selvsagt også en virkelig begravelse. Dette forstår Økland sikkert. Men hun vil ”problematisere” det, som man så fint kaller det når man ikke har bedre unnskyldninger for å være infam. Det som her skjer, er det virkelige overtrampet.
Anmelderkommentatoren og avisen synes å lukte en pikant skandale. Men i stedet for å vente på eventuelle reaksjoner fra personer som føler seg trådt for nær, gjør Aftenposten og Økland nøyaktig det Økland beskylder romanen for å gjøre. De henter inn momenter fra virkeligheten. De bretter ut sider ved privatlivet til forfatteren og hennes familie, men nå som journalistikk. Man vil skape skandalen selv.
Å være tro mot sitt kunstverk
Mellom romankunstverket og eventuelle ”virkelige modeller” består det en rekke forhold, men de er alle individuelle. Kort sammenfattet kan de sies å handle om forfatterens kunstneriske, menneskelige og juridiske ansvar. Bleikfisen har stor makt når han skildrer sin tidligere så friskfyraktige og uutholdelige gymnastikklærer. Han kan, selv om han forandrer trekk, gir ham et nytt navn og endrer omstendighetene, allikevel henge ham opp til tørk på ribbeveggen, i store opplag. Og ikke bare mannen med hoppetauet, nei, her kan forfatterens personlige relasjoner få seg en trøkk. Dette må vurderes opp mot forfatterens plikt til å være tro mot sitt kunstverk. Men det er forfatteren, ikke anmelderen, som skal gjøre denne vurderingen, og bære virkningene. Økland antar en posisjon som ligger skummelt nær det ubehagelige sted der smak og moral sammenfaller. Når avisen dertil bruker nyhetsavdelingen til å underbygge dette, ligner dette mer enn godt er på en situasjon der man i stedet for en litteraturanmeldelse får domsavsigelse, etterforskning og avstraffelse – i nevnte rekkefølge.
Eventuell offentlig interesse
Den som føler seg urettferdig portrettert eller mener at hendelser er utilbørlig fremstilt i et kunstverk kan vurdere å ta til motmæle i offentligheten, eller gå rettens vei. Det er først i de to siste tilfellene at dette forholdet eventuelt får offentlig interesse. Det avisen og anmelderen her i beste fall gjør, er å foregripe slike reaksjoner. I verste fall – og det er lett å lese det slik – mener man altså at alt dette private, som en kunstner bruker men som vanligvis ikke er kjent utenfor den nærmeste krets, er relevant og nødvendig sidestoff til lesningen av en roman som er ment lest som en roman, men som kritiker-kommentatoren pukker på at vi da skal lese annerledes. Kritikeren «har kjennskap” til ”noe”, og mener at publikum også bør få kjennskap til dette ”noe”. Jeg trekker ikke i tvil Aftenpostens eller kritikerens edle motiver her (”å problematisere”), men virkningen blir ødeleggende. Man gjør selv det man beskylder forfatteren for.
Samtidig ødelegger man leserens lesning av boken. Man legger noe sekundært i mellom, og gjør dette sekundære til en hovedsak. Man setter briller på leserens nese.
Denne teksten sto først på trykk i Aftenposten 01.10.2016.
