De av oss som er ivrige lesere, har mange veier til lesningen (her tenker jeg ikke på lesning som geskjeft så mye som livsstil eller levevei). En av de viktigste for meg — som også åpnet opp poesien — fant jeg i et klasserom i Midtvesten.
Skolen liknet på slike vi ofte ser i high school-filmer, og Mr. Parkinson, som engelsklæreren min het den gangen, var mange elevers mareritt: tidvis streng, ofte rolig, av og til tørrvittig, like ofte sarkastisk. For mange var klassetimene hans et nødvendig onde, noe man i beste fall måtte absorbere i halvsøvne.
Til å begynne med lot jeg meg forlede av status quo; også jeg oppfattet ham som kjedelig eller i beste fall rar. Men én skoletime skulle endre alt dette. For meg skulle en lærers lille genistrek bli en av de viktigste veiene inn i litteraturen.
Poesi var vanskelig, ble det sagt blant elevene. Vi hadde kommet til modernismen, og for mange fremsto diktene vi leste som ren ordsalat. Jeg var hakket mer åpen enn de fleste, likevel slet jeg med å forstå hva H.D. ønsket å si, hva Ezra Pounds «petals on a wet, black bough» var ment å formidle. Til tross for atomfrykten som kjennetegnet oppvekst i USA på 80-tallet, var det som om livet på prærien var for langt unna de reelle farene til at Yeats’ apokalyptiske udyr virket truende på noe vis.
Mr. Parkinson må ha merket dette, fornemmet hva vi tenkte. Eller mer sannsynlig hadde han møtt liknende utfordringer tidligere, hos andre elever. En dag kom vi inn i klasserommet og ble møtt av en gammeldags platespiller. Da vi satte oss, delte Parkinson ut ark som var preget med to typer tekster. På det ene arket kunne man lese diktene vi hadde på pensum. På det andre sto kolonner ord som virket velkjente, men også fremmedartede, fordi de løsrevet fra konteksten vi vanligvis forbant dem med.
Skoletimen ble en klassisk øvelse i det Parkinson kalte «compare-contrast». Først hørte vi på «Nowhere Man» av The Beatles, så leste vi «The Hollow Men» av T.S. Eliot. Eller vi hørte på «America» av Simon and Garfunkel før vi satte i gang med dikt av Allen Ginsberg eller Sylvia Plath. Eller Ezra Pound. Eller H.D. Eller W.B. Yeats. Effekten var merkbar. Tekster som for mange hadde fremstått som meningsløse eller merkelige — eller i beste fall nødvendige trinn å forsere på vei mot dannelsen — ble, gjennom denne prosessen, plutselig som forståelige. Tidvis gripende. Ofte perspektivutvidende.
Det fjerne var nært. Det tilsynelatende vanskelige var, i en håndvending, blitt lettfattelig.
Jeg skal ikke overdrive. Mr. Parkinson var ingen sprudlende personlighet, i hvert fall ikke på overflaten. Skoletimen liknet ikke på de ikoniske scenene med Robin Williams i Dagen er din. Entusiasmen førte ikke til hengivenhet. Stemningen var nok heller rolig, for ikke å si andektig. Det er uansett liten tvil om at Mr. Parkinson, på sitt eget vis, nådde langt flere med sitt lille stunt enn det som er vanlig. Han fikk ikke bare meg til å lese mer poesi. Han åpnet opp tekstene slik at de angikk alle, både såkalte «burnouts» og de såkalte «meatheads», både rockerne og de amerikanske fotballspillere.
Mine minner om Mr. Parkinson har dukket opp flere ganger de siste dagene. De er blitt vekket fra dvalen av flere ting, blant annet debatten i kultursidene og sosiale medier om hvorvidt Bob Dylan egentlig fortjener nobelprisen. Men jeg har også tenkt på ham når jeg har sittet på kontoret — eller på møterom sammen med kollegaer — og arbeidet med programmet til årets Poesifest. Målet til Flamme forlag og Cappelen Damm har vært å invitere til en fest for det skrevne ord som ikke bare får frem poesiens mangfold og bredde, men åpner opp for uventede, gjerne urovekkende perspektiver.
Jeg vil at de mange stemmene på programmet skal høres, at poesien skal oppleves som noe nært og naturlig, også når den er på sin mest eiendommelige. Selv om Mr. Parkinson ikke kunne norsk og — antar jeg — ikke lenger lever, tenker jeg at han ville ha likt programmet til årets Poesifest. Jeg tror ikke på det hinsidige, ei heller på at ord varer evig. Likevel ser jeg Mr. Parkinson for meg. I hodet har han inntatt plassen til Tarjei Vesaas i et kjent dikt av Jan Erik Vold.
Min gamle lærer sitter på en stein og ser på meg, følger med når jeg leser og taster:
Finnes det steiner
i himmelen?
Ja, det fins én
(den er flat) og på den
sitter Tarjei
og smiler, han lytter,
Vi må
skrive gode dikt.
