Hvorfor har du skrevet en diktsamling om søstre?
Jeg har alltid vært nysgjerrig på hva det er med søstre. Sjøl er jeg enebarn, og selv om jeg aldri har savnet noen søster eller ønsket meg noen søster, så har jeg vært fascinert av søstre og søsterskap. På en måte er det noe jeg har forsket på hele livet, spurt de jeg møter og de jeg kjenner hva det vil si å være søstre, hvordan det føles, hvordan det oppleves, hva det krever, hva slags forhold de har. Som ung psykologistudent, skrev jeg en oppgave i sosialpsykologien om søsterrollen og kalte oppgaven «selvbilde som speilbilde» om hvordan søstre polariserer hverandre og forankrer hverandre, om hvordan søstre speiler hverandre og definerer hverandre. Sånn sett er diktsamlingen, Søster, en blanding mellom forskning og lek, mellom undersøkelse og rapport.
Hva vil du med utgivelsen? Er det et feministisk budskap i boken?
Jeg vil først og fremst undersøke, men ja, det er – som i de fleste dikt – undertekst og dimensjoner. Og det er definitivt en feministisk dimensjon, på samme måte som det også er en psykologisk dimensjon, en sosiologisk dimensjon, en eksistensiell dimensjon, en etisk dimensjon, en metadimensjon og en historisk dimensjon i denne syklusen av søsterdikt.
Skal du kødde med noen,
bør du heller kødde med et enebarn
som ikke har andre å rope på
enn moren sin,
og mødre har ingenting å stille opp med
mot en vegg av søstre.
Du nevner «ikke være så snill jente» som en av levereglene dine. Hva legger du i det?
Jeg har noen grunnregler som jeg har overtatt av min lærer ved Forfatterstudiet i Bø i 1986, Eldrid Lunden. Hun sa det til meg: «Du må ikke være så snill pike».
Det tolket jeg på flere måter og la litt ulike ting i da jeg spekulerte over dette for eksempel at jeg ikke må prøve å være flink og gjøre ting riktig og slike forventede ting, men være uberegnelig og ikke gi folk hva de vil ha, ikke leve opp til forventningene om å være snill og flink og skrive på riktig måte.
Hvilket dikt i samlingen er din personlige favoritt og hvorfor?
Hm. Når jeg er ferdig med en samling, er jeg også ferdig med diktene. Da vil jeg videre, gjøre nye ting, skrive nye dikt, sånn sett har jeg ingen favoritter egentlig. Men når jeg skal velge et dikt å lese opp, velger jeg ofte det med at man ikke skal kødde med en søster. Det har kraft og trøkk og humoristisk poeng og en politisk feministisk undertekst. Jeg velger også hundediktet om at den som har en søster som er hund er heldig.
Les også: «Jeg er oppvokst med dikt. Diktene var der fra jeg bare så vidt var født» – intervju med Gro Dahle
