Årets Saabye-stipend går til Frederik Svindland for debutroman Pelargonia. Under kan du lese Lars Saabye Christensens tale til årets mottager av Saabye-stipendet i sin helhet.
For tredje gang er det en glede å dele ut Saabye-stipendet, som ifølge statuttene, som for øvrig er mine, skal gå til en forfatter som debuterte på Cappelen Damm i foregående år. Vi snakker altså i dag om debutantene fra 2015 og 2016. Prisen er på kr. 25.000,-, som burde holde i hvert fall til en kort novelle, noen sanger og eller romantittel.
Det var flere anmeldere, men færre arenaer. Det var færre markedsavdelinger, men flere samtaler. Det var færre medier, men mer rødvin.
Men det er som kjent også tanken bak som teller. Den skal jeg først si litt om: Da for eksempel jeg debuterte i 1976, var forholdene ganske annerledes. Det var flere anmeldere, men færre arenaer. Det var færre markedsavdelinger, men flere samtaler. Det var færre medier, men mer rødvin. Jeg kan altså ikke med sikkerhet slå fast at alt var bedre før, like lite som jeg kan skrive under på at det er storveis i dag. Det jeg imidlertid kan være sikker på, er at det å debutere, det å debutere i seg selv, er det samme: Det handler om den samme overmodige og svimlende følelsen av herredømme, den samme opplevelsen av stavsprang, basehopp og stille høyde, en komplisert og likevel enkel erfaring der den dypeste glede kan blandes med tilsvarende skuffelse, gjerne i samme øyeblikk, noe som eventuelt senere utvikler seg til langvarig melankoli eller ganske enkelt agg.
Les også: Hvordan bli forfatter? Få redaktørens viktigste tips her
Å debutere er å erobre verden og miste den i samme vending.
Å debutere er å erobre verden og miste den i samme vending. Forstå det den som kan. Kort sagt: Man debuterer bare én gang. Og etterpå spør man seg selv: Var det forresten noen som la merke til det? Og der finnes tanken bak. Jeg vil gjerne kunne si: Jeg la merke til det. Årets mottager av Saabye-stipendet er Frederik Svindland for romanen Pelargonia.
En god roman skal ikke la seg gjenfortelle uten videre. Pelargonia er en slik roman.
En god roman skal ikke la seg gjenfortelle uten videre. Pelargonia er en slik roman. Stikkord, eller fortøyningene til en gitt virkelighet: barndom, familie, hager, fotball, oppvekst, 90 – tallet; disse stedsangivelsene gir en geografisk fornemmelse: dalen, Hardangerfjorden, sveits. Det er et uttrykk som heter antydningens kunst. For å beherske den, må man kunne tenke og ikke minst skrive usedvanlig klart.
Svindland behersker antydningens kunst. Romanen er lavmælt, den går stille for seg, men den er skrevet i det jeg vil kalle et begivenhetsrikt språk. Plutselig kan en setning åpne seg, når man nærmest er uforberedt, og man trekkes inn i et litterært forløp, der summen av inntrykkene danner historien. Når jeg allerede på første side kan lese en slik beskrivelse av nattehimmelen, en irritasjon i skyene, vet jeg at jeg liker denne romanen. Så enkelt er det. Og denne språklige årvåkenheten er i mine øyne noe mer enn bare et litterært virkemiddel.
Når språket er i ferd med å tømmes for mening og opprinnelse, må forfatterne trå til med nyskapende vedlikeholdsarbeid.
Den representerer også en holdning, til omgivelsene, menneskene, mekanismene, samfunnet: viktigheten av å være skjerpet og empatisk. Jeg er overbevist om at dette språk- og sansearbeidet er et radikalt foretagende. Det er en absolutt nødvendig motstand mot gjentagelsene, klisjeene og latskapen i ordskiftet som omgir oss. Når språket er i ferd med å tømmes for mening og opprinnelse, må forfatterne trå til med nyskapende vedlikeholdsarbeid. Det er en av grunnene til at Frederik Svindland får Saabye-stipendet denne gangen, men først og fremst fordi han har skrevet en stor, liten og vidunderlig roman.
Les mer om vinneren av Saabye-stipendet:
Svindland setter ord på en lengsel etter noe tapt – Les litteraturviter Johanne Jomisko de Figueiredos omtale av Pelargonia
En utradisjonell romandebutant – intervju med Frederik Svindland
