Vi er på tur langs gater og omveier i Lars Saabye Christensens strengt avgrensede litterære verden. Også kjent som «Oslo».
– Nå er vi to hjørner unna der familien Kristoffersen bor, helt i sentrum av romanens lokale univers. Vi sitter og ser på Jacob Aalls gate, der Jesper går om han vil unngå å møte noen på veien hjem. Vi sitter i omveien, forklarer Lars Saabye Christensen på strak arm.
Han er på hjemmebane, i mer enn litterær forstand. Vi sitter på Jessenløkken, eller «Fagerborgs Versailles», som de gamle murkvartalene blir utropt til i hans nye roman, Byens spor. Hvor nettopp dette boligkomplekset er et klart definert geografisk midtpunkt for fortellingen. Saabye Christensen har skrevet en klart avgrenset bok sånn sett, som følger unge Jesper Kristoffersen og hans familie gjennom de første årene av den norske etterkrigstiden, nettopp her oppe på Fagerborg. Og en rad andre personer og personligheter som krysser familiens spor, i et slags fugleperspektiv som heller ikke viker unna verken samtidsmessige eller såkalt evige problemstillinger.
De originale protokollene fra Røde kors
Men alt begynner i det nære, også om vi snakker om selve skriveprosessen. Kimen til Byens spor lå blant de etterlatte papirene til Saabye Christensens mor, nærmere bestemt sirlig innførte protokoller fra årevis med møter i Røde Kors, Fagerborg avdeling. Han syntes referatene til disse kvinnene (for det var bare kvinner som drev med dette veldedige arbeidet på den tiden) var vakker lesing. Vakkert i sitt store alvor og engasjement, autentisiteten i dette hjelpearbeidet de drev med.
Kimen til Byens spor lå blant de etterlatte papirene til Saabye Christensens mor
Det ble utgangspunkt for et forsøk på å skildre livet som foregikk mellom disse møtene, det livet det ikke sto skrevet noe om i protokollene. Ikke som nostalgi, han håper i hvert fall ikke det har endt opp som det, men som en helt nødvendig hyllest til særlig disse kvinnene, som drev på med noe som vi i dag har veldig lett for å latterliggjøre.
– Det dreier seg om en form for trygghet, en tillit og et samhold. Som var på et helt annet nivå enn det man ser i dag. Nå blir jeg kanskje nostalgisk likevel, men jeg forsøker å skrive noe om dette lille samfunnet hvor du ikke behøvde å gå utenfor Fagerborg, du kunne bo der hele livet ditt uten å dra over til Oslo 2 engang. Uten at dét nødvendigvis er et ideal! Men det gir meg som forfatter rom til å skildre et lite univers innenfor noen gitte rammer, som egentlig er ganske fullstendig. Som forfatter er jeg avhengig av å velge et utsnitt av verden hvor det jeg skriver om skjer. Dessuten tror jeg at de fleste forfattere på et eller annet vis er ganske lokale.
Spor og sidespor
Men først, før selve skriveprosessen, må Saabye Christensen ha tittelen klar. Og han så muligheten som lå i tittelen Byens spor med en gang. Til å kunne følge én person, møte en annen, tenke «nei, jeg vil heller ta følge med den personen i stedet». Og dermed raskt skifte synsvinkel og ståsted, skifte temperatur. Hele romanen er preget av en grunnleggende form, dette relativt begrensede persongalleriet som hele tiden krysser hverandres spor.
En annen estetisk grunntanke eller idé, blir i romanen målbært av pianist og pianolærer Enzo Zanetti; det å kunne spille én enkelt tone på piano, og uttrykke så mye med den ene tonen at det kan røre noen til tårer eller latter. For bokens unge hovedperson er komponisten Saties minimalistiske pianotoner en selvfølgelig illustrasjon av et slikt ideal. Det er kanskje litt mindre åpenbart å fremme et slikt ideal i en over fire hundre sider lang murstein av en episk anlagt slektsfortelling?
En enkel grunntone
– Det blir problemet mitt, for det er et ideal for meg. Å kutte ned all nips og pynt, og sitte igjen med en enkelhet som er gripende. Jeg klarer ikke å komme helt i mål, det gjør man aldri. Men jeg mener selv det finnes et anslag i det jeg skriver som …bærer en form for gjenkjennelighet eller enkelhet i seg. Selv finner jeg den tonen i Satie, jeg finner det i bluesen. Jeg finner det i Jan Johanssons «Jazz på Svenska». Jeg finner det i Tomas Tranströmers dikt, noen ganger. Jeg finner det ganske mange steder, på helt forskjellig vis. Sønnen i familien Kristoffersen, som er en slags hovedperson i denne fortellingen, er jo et musikalsk barn som begynner å spille piano etter dette møtet med Satie. Og selv om denne boken kan leses som en selvstendig roman, er den også første del av en trilogi hvor musikken skal komme til å spille en avgjørende rolle.
Det blir problemet mitt, for det er et ideal for meg. Å kutte ned all nips og pynt, og sitte igjen med en enkelhet som er gripende.
Så alltid fremover
– Det som preget den tiden jeg har skildret her var at man alltid planla alltid. Man så alltid fremover; «Arbeidet i dag skal jeg høste godene av i morgen. Restene etter maten i dag, kan jeg varme opp i morgen.» Vår tid verdsetter øyeblikket høyest. Øyeblikket er det eneste. Og det synes jeg er ganske skummelt.
Trilogien er allerede ferdigskrevet, presiserer forfatteren, og de neste to bindene skal etter planen ut i løpet av det kommende året. Som en liten hilsen til trofaste Saabye Christensen-lesere, kan det røpes at selveste Kim Karlsen vil dukke opp mot slutten av siste bok, i en rolle hvor leseren muligens også vil kunne danne seg et nytt bilde av den gamle «Beatles»-protagonisten.
Tilstedeværelsen av Kim Karlsen vil også si at denne fortellingen, som starter i de tidlige etterkrigsårene med «Byens spor», til slutt kommer til å bite både forfatterens allerede eksisterende litterære verden og hans egen samtid og levetid i halen. Etter hvert som trilogien beveger seg mot en tid hvor tradisjoner, verdier og levesett som hele persongalleriet tar for gitt at skal vare evig, er på vei mot sitt uunngåelige fall.
Med andre trer det frem en konflikt mellom tradisjon og modernitet som vi aner vil prege trilogien. Som en forbipasserende figur i «Byens spor» uttrykker det: «Hjelper det å være moderne når man skal dø?» Vi vrir lett på det, og spør forfatteren selv: Er det noen vits i å være moderne når vi alle skal dø?
LES OGSÅ:
Dette er Nobelprisvinner Kazuou Ishiguros beste bøker
Roy Jacobsens Rigels øyne rett til topps
