I påsken 2017 var jeg på ferie i Vietnam. Mellom sightseeing og strandliv, leste jeg Den underjordiske jernbanen av Colson Whitehead. Romanen har handling fra slavetiden i USA og fluktruten for slaver fra Sørstatene mot friheten i nord. Det er en velkjent historie, men det nye med denne romanen er måten forfatteren har gjort om den underjordiske jernbanen, som var dekknavnet for nettverket av fluktruter og skjulesteder, til en konkret jernbane med virkelige lokomotiver, vogner og konduktører.
Jeg likte skildringene av stasjonene: Du åpner en dør eller en lem i gulvet, klatrer ned en stige, og så er du inne i en flislagt stasjonshall opplyst av lykter, komplett med benk til passasjerene på perrongen. Jeg fulgte flukten til hovedpersonen Cora med spenning også, fra «stasjon» til «stasjon» nordover mot friheten.
Kanskje var det grepet i seg selv som fikk meg til å se grusomheten på nytt:
Tanken om at et menneske kan eie et annet.
Kanskje var det grepet i seg selv som fikk meg til å se grusomheten på nytt: Tanken om at et menneske kan eie et annet
Etter påske dro vi tilbake til Singapore, der jeg bodde med familien frem til i høst. Jeg hadde lest ut boka om slavene, den var medrivende og på mange måter rystende. Og selv om det som skjedde ligger bak oss i tid, ga hendelsene i Charlottesville senere den sommeren en viktig påminnelse om at temaet fortsatt er aktuelt. Der marsjerte hvite nasjonalister i protest mot at en statue av sørstats-generalen Robert E. Lee skulle fjernes. Monumentet ble sett på som et symbol på hvit overlegenhet og rasisme, men forsøket på å få det fjernet førte altså til protester og sammenstøt med dødelig utfall.
I Singapore underviste jeg i skriving på et krisesenter drevet av organisasjonen HOME (Humanitarian Organization for Migration Economics). Kvinnene som bor på krisesenteret har kommet til landet for å jobbe som hushjelper, men har av ulike årsaker måttet rømme fra arbeidsgiveren.
Jeg ga klassen forskjellige skriveoppgaver fra uke til uke. Noen ganger skrev de fra hjemlandet, om familien sin, om stedet de kom fra. De kunne få andre temaer i oppgave også: mat, vennskap, eller dagene på krisesenteret. Tekstene ble brukt på bloggen til organisasjonen. Denne uken ga jeg kvinnene i oppgave å skrive om problemene de hadde hatt hos arbeidsgiveren.
To nye kvinner møtte i timen, Risma og Sumarni, begge to fra Indonesia. De hadde ankommet i helgen etter å ha rømt fra samme arbeidsgiver. Mens Risma og Sumarni skrev, satt de tett inntil hverandre. De fniste seg imellom mens de holdt på, hvisket lavt på indonesisk og hjalp hverandre med å finne riktige engelske ord.
Da vi i slutten av timen skulle lese tekstene høyt, var det fortsatt smil og latter mellom dem.
En forsvarsmekanisme, har jeg tenkt etterpå. For mens de leste, tenkte jeg på historien til Cora i Den underjordiske jernbanen, og hvordan det disse to kvinnene fortalte var som et ekko fra noe man kunne håpe og ønske var et tilbakelagt stadium i historien.
Risma og Sumarni kunne fortelle om lange, tunge dager i huset de jobbet i. Det var et digert hus i tre etasjer, med stor hage og to biler som i likhet med huset skulle vaskes hver dag. I tillegg hadde de ansvar for pass av tre barn, samt matlaging og klesvask. Arbeidsgiveren deres var aldri fornøyd med det de gjorde, hun kjeftet bestandig på dem, likte ikke maten hun fikk servert, eller hvordan de vasket huset.
Hun beskyldte dem for å stjele også, både penger og matvarer. Over hele huset hadde hun montert overvåkingskameraer slik at hun kunne følge med på alt de gjorde. Hun alltid på vakt, alltid mistenksom og truet med å anmelde dem til politiet for tyveri.
Hun beskyldte dem for å stjele også, både penger og matvarer. Over hele huset hadde hun montert overvåkingskameraer slik at hun kunne følge med på alt de gjorde
Hun ville bli trodd, sa hun. Hun var singaporeaner, de var bare hushjelper. Ingen tror på hushjelpene. Dessuten hadde hun penger og kunne hyre gode advokater.
Lønna så de ingenting til. Hvis de forsøkte å spørre om å få utbetalt det hun skyldte dem, ble hun rasende og truet med politiet igjen, eller med arbeidsministeriet.
Vi var aldri lykkelige, skrev Sumarni. Bare triste og redde.
De hadde ingen fridager, og fikk ikke lov til å forlate huset. Ma’am sørget for at de jobbet i hver sin etasje, så de ikke skulle omgås hverandre i særlig stor grad. Bare når de laget middag, var de sammen. Da hadde de endelig sjanse til å se hverandre og snakke litt sammen.
Og det var en dag på de var på kjøkkenet sammen at de bestemte seg, fortalte de. Mens de laget middag, avtalte de at de skulle rømme. De orket ikke mer. Før de dro, vasket de likevel huset og klærne, og sørget for å låse bakdøra etter seg så huset er trygt. Risma hadde da jobbet i huset i godt over et år, Sumarni i fire måneder. De hadde mye å tape. Slik er det for de fleste av kvinnene jeg møtte på krisesenteret. Familien hjemme venter på penger fra dem, de skylder penger til agenten de fikk jobb gjennom, og de har ofte lånt til reisen. Derfor holder de ut så lenge, biter tennene sammen og forsøker å gjøre sitt beste i håp om at alt skal bli bedre.
Familien hjemme venter på penger fra dem, de skylder penger til agenten de fikk jobb gjennom, og de har ofte lånt til reisen
De lo da de fortalte om flukten også, som om det var et morsomt minne. Hvordan de løp da de kom ut av bakdøra, gjennom hagen og hoppet over gjerdet til friheten. Igjen tenkte jeg på Den underjordiske jernbanen. Flukten er kanskje mindre dramatisk. Det er ingen slavejegere med kjede av menneskeører rundt halsen i hælene på dem, ingen offentlige henrettelser av dem som rømmer heller. Men prinsippet er det samme: At et menneske rømmer fordi det tvinges til å arbeide for et annet, som enten eier eller kontrollerer det gjennom fysiske eller psykiske trusler.
For mange av kvinnene var en viktig motivasjon for skrivingen at tekstene skulle brukes på bloggen. Bloggen ville synliggjøre dem og deres situasjon, både for andre hushjelper og for arbeidsgivere.
Samtidig med at jeg jobbet på senteret, skrev jeg på en roman. Dette med å være synlig har også vært et viktig spørsmål for meg i arbeidet med boken. Hva vil det si å bli sett og lyttet til? Hvilke konsekvenser kan det ha om det motsatte skjer?
For meg er det å skrive noe som likner på å se, eller å synliggjøre. Jeg begynner med noe jeg har sett for meg, en person i et rom, kanskje, og ofte så vet jeg ikke så mye mer enn det. Etter hvert som jeg skriver, kommer mer og mer til syne. Noen ganger dukker det opp karakterer eller hendelser som er utydelige for meg til å begynne med: Jeg vet ikke hvorfor de skal være der. Men når jeg fortsetter å skrive, blir det tydeligere. Det er som om jeg leter etter noe som litt etter litt trer frem fra et slags mørke.
Kanskje har det vært sånn i enda sterkere grad i denne romanen. Jeg har skrevet en bok med handling fra et annet land, et annet sted enn det kjente nærmiljøet jeg ofte har beskrevet i de andre bøkene mine. Og jeg har skrevet om mennesker med en helt annen bakgrunn enn min egen. Det har tvunget meg til å bruke blikket og språket på en annen måte.
Hovedpersonen i boka, B., jobber i likhet med meg også på et krisesenter for moderne slaver i Singapore. Hun møter kvinner som likner dem jeg har truffet mens jeg har hatt skrivekurs. Parallelt med deres historier, løper hennes egen: Denne dagen har hun mottatt en telefon om at eksen Rikard har hatt hjerteinfarkt. Telefonen vekker til live minner om samlivet deres og om en dramatisk hendelse på B.s tidligere arbeidsplass.
Til å begynne med var det ikke tydelig for meg hvorfor denne delen av historien skulle skrives frem, den dukket bare opp. Men etter hvert som jeg jobbet med den, så jeg at den stod i et forhold til de ytre hendelsene denne dagen romanen foregår.
Det handler om hva det vil si å bli sett, både i den lille, nære fortellingen, og i den store historien.
Jeg skal ikke avsløre hvordan det gikk med Cora i Den underjordiske jernbanen, men for Sumarni og Rismas del, endte historien godt. De ble på krisesenteret i over en måned mens saken deres ble undersøkt av myndighetene. Der fikk de hvile ut, delta på de ulike aktivitetene krisesenteret tilbyr, og de fikk hjelp og støtte av medsøstre i samme situasjon. Ikke minst nøt de godt av en følelse av trygghet. Etter at saken deres var ferdigbehandlet, dro begge tilbake til hjemlandet.
