I USA pågår en heftig debatt om våpenloven akkurat nå. Derfor er det kanskje ikke så rart at Gin Phillips begynte å tenke på hvordan hun hadde reagert hvis hun selv havnet midt i en masseskyting. Og særlig hvis hun hadde hatt med seg sin 4-år gamle sønn. Phillips mener at i en så intens situasjon vil nye sider i forholdet mellom mor og barn åpenbare seg. Resultatet ble romanen Dyrenes rike.
Ønsket å skrive om mor og sønn-relasjonen
Hvordan kom du på ideen til Dyrenes rike?
– Jeg brukte mye tid i dyrehagen sammen med sønnen min. Å rusle rundt fra karuseller til flamingoer og reptilhus gir deg god tid til å dagdrømme om den neste romanen. Jeg visste at jeg ønsket å skrive en historie om mødreskap, men jeg hadde ikke helt funnet formen på historien, sier Phillips.
Inspirert av nyhetsbildet, begynte Phillips å fundere på hva hun hadde gjort om noen kom inn i dyrehagen og begynte å skyte.
– Hvor ville jeg ha rømt? Og hvordan hadde jeg håndtert sønnen min i situasjonen? Etter hvert gikk det opp for meg at denne mørke fantasien om en liv og død-situasjon kunne være i sentrum for handlingen i boken.
Studerte masseskyting
I arbeidet med boken studerte Philips masseskytinger i USA, helt fra den store og rystende skytingen i Columbine i 1999.
– Blant annet så jeg på hvilke våpen skytteren brukte, og hvordan de gjennomførte planene sine. Jeg studerte politiets respons på skytingen. Men egentlig brukte jeg mindre tid på research på denne romanen enn mine forrige, delvis fordi dyrehagen – denne kvelden, med akkurat disse menneskene – egentlig er en helt egen verden.
Barna øver seg på angrep
Gin Phillips har sterke meninger om dagens våpenlover i USA, og sier romanen gjerne kan leses som et argument for strengere våpenkontroll.
– Barna våre i USA øver nå på hva de skal gjøre hvis inntrengere eller «slemme» mennesker kommer inn på skolene. Lås dørene, finn et sted å gjemme deg, vær veldig stille – dette er noe mitt barnehagebarn kommer hjem og forklarer som en viktig ting han har lært. Skytinger på skoler og offentlige steder har blitt altfor vanlig. Og det bør uroe alle oppegående mennesker.
– Barna våre i USA øver nå på hva de skal gjøre hvis inntrengere eller «slemme» mennesker kommer inn på skolene. Lås dørene, finn et sted å gjem deg, vær veldig stille
Absurd at du kan kjøpe ammunisjon til tretti runder skudd
Har du noen tanker om hvordan man som samfunn kan håndtere utfordringen?
– Våpen er en veldig integrert del av kulturen her, og vil alltid være her på en eller en annen måte (selv om jeg tenker at mange utenfor USA ikke skjønner hvor mye vi misliker våpen og deres stadige tilstedeværelse overalt. Veldig mange i USA er ikke tilhengere av våpen). Men i forhold til mer pragmatiske endringer vi burde gjøre, er strengere bakgrunnssjekk av de som kjøper våpen, lengre ventetid og begrensinger på hvilke halvautomatiske våpen og ammunisjon som er tilgjengelig.
For meg er det helt absurd at du kan kjøpe ammunisjon som holder til tretti runder eller mer – som betyr at du kan skyte hundrevis av skudd i løpet av noen sekunder. Hvem trenger et slikt våpen?
– du kan skyte hundrevis av skudd i løpet av noen sekunder. Hvem trenger et slikt våpen?
Fanger essensen av et helt særegent forhold
Det er en stor oppgave å sette seg fore, det å beskrive hva det vil si å være mor, innrømmer Philips, men synes hun har funnet mye spennende i relasjonen mellom sine hovedpersoner.
– Jeg ble virkelig overrasket over hvordan båndet mellom dem er annerledes enn i andre relasjoner. Hvor altoppslukende det er – hvor utmattende, repetitivt, spennende. Hvordan du er betatt av det bisarre og morsomme som foregår i ditt barns sinn. Det var virkelig gleden over å være forelder, merkelig nok, som egentlig var grunnlaget for romanen.
Som forfatter har du kontroll over situasjonen, selv i et skytedrama
Var det vanskelig, rent følelsesmessig, å sette seg inn i og skrive historien?
– Nei, som forfatter har du jo en åpenbar fordel når det gjelder stresset de blir utsatt for: Du har kontrollen over det som skjer. Og du vet hva som kommer til å skje. Så jeg syntes det var spennende og en tilfredsstillende opplevelse – men ikke en vanskelig en. Jeg synes fortsatt det er gøy å gå i dyreparken.
Hva er du aller mest fornøyd med i romanen?
– Sønnen min var fire år da jeg skrev boken, og det er veldig mye av ham i Lincoln. Nå som han har blitt seks, elsker jeg at jeg fanget den fire år gamle versjonen av ham i boken. Jeg kan kikke tilbake og oppleve ham, og alle hans innfall og detaljer på nytt, sier hun.
