– Boken handler om den svenske balkongbyggeren Jens, som jobber i stillasene på bygårdene i Oslo. Det er en bok om å være på utsiden, og om å våge å gripe seg fast, holde seg oppe, og å finne balansen. Slik beskriver Hoftun sin fjerde bok, og sin andre roman for voksne, Svensken.
Ski-VM og et kort møte med en svensk håndverker
Jens Persson bor sammen med fire svenske håndverkere i et nedlagt solarium i Oslo. Jens er 41 år gammel, sparer penger i fond, men eier ingenting. Det er VM 2011 og seiersrus i Holmenkollen, og på byen treffer Jens Katrine. For første gang på lenge står han på terskelen til noe som kan bli bra. Hoftun startet skrivingen av romanen Svensken under VM i Oslo i 2011.
– Det var ski-VM i Oslo, selvgodheten blant det norske folk var som en klam tåke over landet. En lørdagskveld jeg ventet på bussen, traff jeg en svensk fyr som jobbet som håndverker i Norge. Han var full og generelt forbannet på nordmenn og situasjonen han var i. Bussen kom heldigvis etter et lite minutt og han gikk videre. Jeg skrev de første setningene om denne karakteren på 37-bussen hjem den kvelden, forklarer Hoftun.
Svenske arbeidere på utsiden av det norske
Jens og kollegene er stolte av arbeidet sitt, selv om de hele tiden er på utsiden av det norske.
– Dette til tross for at Norge og Sverige på mange måter er like. Jens og kollegene er opptatt av utviklingen de to landene har hatt de siste årene. De snakker om Sveriges storhet, om hvordan svenskene har jobbet hardt og vært smarte for å komme dit de er i dag, mens de mener Norge har hatt flaks og at nordmenn er blitt et bortskjemt folk. Jens har sin livshistorie, sine sår og skrammer som preger den han er.
Hvordan vil du beskrive denne norske fasaden?
– Rikdommen har gjort noe med oss. Vi tviholder på myten om den jordnære sliteren av en nordmann, men på mange måter er Norge blitt et herskap og tjenere-land.
– Et bortskjemt folk som ikke tåler motstand?
Hoftun forteller at hun med romanen Svensken gjerne vil beskrive hvordan Norge ser ut gjennom blikket til en av de mange som jobber for oss.
– Jeg tror vi lett blir vant til at den som vasker kontoret, serverer maten i kantinen, rer opp hotellsengene våre og steller våre eldre på sykehjemmene er utenlandske. Vi kjenner svenskene som folk bedre enn for eksempel de polske. Derfor ble det interessant for meg å skrive gjennom en svensk manns blikk. Jens og kompisene hans har kanskje rett i at vi er et bortskjemt folk som ikke tåler motstand, som ikke gjør den harde jobben selv? spør Hoftun.
I 2011 debuterte hun som forfatter med boken Anfall. I 2015 ga hun ut ungdomsboken Ord på S, og på høsten samme år ga hun ut Storbarnsliv, som hun ble nominert til Brageprisen for. Hoftun forteller at hun har vokst opp med svensk kultur rundt seg, og at det derfor var interessant å se på maktbalansen mellom Norge og Sverige i romanen Svensken.
– Jeg er vokst opp med svensk litteratur, svenske fjernsynsprogrammer og svenske turister som kom til hjembygda mi i Hallingdal for å «åka skidor». Som ung serverte jeg svenskene øl i den lokale baren og skjønte at de ikke var like kjent med vår kultur og vårt språk slik vi var med alt deres. Det var europeere som kom fra Sverige, og jeg oppfattet dem som mer sofistikerte. De forsto ikke norsk, mens vi leste Astrid Lindgren, sang på Carolas «Främling» og handlet på IKEA. Derfor ble det interessant for meg å se på hva som skjedde da maktbalansen endret seg, da våre svenske naboer kom som fremmedarbeidere og ikke som turister i fancy skiklær og outrerte luer, forklarer Hoftun.
Ønsker du å lese flere artikler, meld deg på nyhetsbrev her!
Skriver med mer senkede skuldre
– Dette er din fjerde bok, hvordan har din utvikling som forfatter vært siden debutboka?
– Jeg har lært utrolig mye både av å skrive debutromanen Anfall, ungdomsromanen Ord på S, Storbarnsliv og nå Svensken. Jeg skriver med skuldrene mer senket nå, og det tror jeg er bra ikke bare for kroppen, men også for språket, fortellingen og for hele skriveprosessen, forteller Hoftun, som i tillegg til forfatter også er frilansjournalist.
Hoftun forteller at det måtte en del research til for å gjøre stillasarbeidet troverdig.
– Noen av de største utfordringene ved denne romanen var å forstå mannen, det svenske og ikke minst arbeidet. Når jeg slår inn en spiker, ender den alltid skeivt inn i veggen. Derfor måtte det en del research til for å få karakteren til å holde verktøyet og bevege seg rundt på stillaset troverdig. Heldigvis ble det satt opp balkonger på nabobygården mens jeg skrev romanen, jeg banket på vognen som stod ute i gaten, og spurte om jeg kunne stille noen spørsmål. Jeg holdt kontakten med arbeiderne gjennom flere balkongprosjekter. La meg få sende en varm takk til «min» balkongbygger for at jeg har fått stilt ham så mange korny spørsmål underveis, sier Hoftun avslutningsvis.
