Jeg sleit lenge med å skrive slutten på romanen. Det var en siste scene som stod lenge, gjennom mange utkast, men etter hvert visste både redaktøren min og jeg at det ikke kunne være slutten. Det var noe som mangla. Og jeg skreiv meg gjennom utkast på utkast, men det siste var ikke på plass. Jeg fikk det ikke til. Vi lot den midlertidige slutten stå lenge, gjennom flere runder. Jeg prøvde å skrive nye scener som kunne være slutten, men ingenting funka. Jeg likte ikke noe av det. Så jeg ville hvert fall ikke vise det til redaktøren min.
For å få til skriving, å trives med det, må jeg føle ro. Jeg kan ikke være stressa, ha frister og avtaler hengende over meg. Det ender bare med at jeg sitter og scroller opp og ned i dokumentet. Jeg skriver kanskje om en setning her eller der, flytter på et komma eller to, men jeg produserer ikke. Når jeg holder på sånn blir jeg så lei av hele prosjektet at jeg ender opp med å unngå det. Helt til jeg vet at fristen for ny innlevering nærmer seg, og jeg vet at jeg må skjerpe meg.
Jeg har funnet en lesesal på fakultetet som funker bra for lesinga. Når jeg er veldig stressa på studiet, drar jeg dit. Og den plassen er bra for skrivinga også. Jeg har skrevet mye av romanen på den lesesalen, og når språket har stoppet opp, har jeg dratt dit, for å finne det rommet jeg må være i for å klare og skrive.
Det var en søndag. Jeg hadde vært på lesesalen siden morgenen. Kjøpt en enkel latte på lettmelk for å komme i gang med dagen, og jeg skreiv og skreiv. Følte at språket bare kom av seg selv, men den slutten fikk jeg ikke til. Skreiv på andre ting. Fylte inn med et avsnitt der, en halv side et annet sted. Kjøpte en kaffe til, satte meg i trappa utenfor lesesalen og spiste brødskiver med gulost og skinke. En venninne sendte melding og spurte om jeg ville se Black Panther på kino klokka fire.
Plutselig dukket det opp et ord. Blinkesko. Ja! Må skrive om det! BLINKESKO!!!!!!!
Jeg gikk tilbake til lesesalen for å jobbe. Stirra inn i skjermen, på bokstavene. Irriterte meg over at jeg ikke fikk til den slutten, at jeg hadde takka ja til kino og skulle levere nytt utkast innen i morgen. Vurderte om jeg skulle skrive den e-posten jeg har sendt redaktøren min flere ganger før, om at manus kommer i løpet av uka. Plutselig dukket det opp et ord. Blinkesko. Ja! Må skrive om det! BLINKESKO!!!!!!! Jeg åpnet et nytt dokument og skreiv ned alt jeg kom på. Så at klokka var et par minutter på fire, men de sender alltid reklame før filmen begynner. Visste at jeg ville rekke det hvis jeg løp bort.
Det er de øyeblikkene hvor et ord dukker opp i hodet, og det ene ordet har med seg så mye at jeg skriver så fort at jeg fingrene mine ikke klarer å trykke fort nok på tastene
Jeg skreiv om fargene gul, lilla, blå og grønn. Sol og sand. Skog og hvitveis. Om Ilone, hovedpersonen i romanen, som hadde kule sko. Og jeg visste at dette var slutten. Dette skulle være den siste scenen og jeg håpet så inderlig at redaktøren min ville like den. Og jeg måtte gråte, for Ilone som jeg har blitt så glad i gjennom årene med skriving. Fordi det er øyeblikk som dette som gjør at jeg skriver. Det er de øyeblikkene hvor et ord dukker opp i hodet, og det ene ordet har med seg så mye at jeg skriver så fort at jeg fingrene mine ikke klarer å trykke fort nok på tastene. Hjernen ligger to setninger foran, og fingrene henger etter.
Lagret dokumentet og klappet igjen macen. La meg ned på pulten for å gråte meg ferdig. Nå var jeg i mål. Pakket sammen skrivesakene, drikkeflasken, macen i sekken, og løp hele veien fra lesesalen og bort til Klingenberg kino. Jeg var sein, men jeg rakk det.
