Ifølge forfatteren kan vi vente oss en tredje og siste bok i serien.
– Jeg har hatt lyst til å skape et enkelt, kort og poetisk erindringsprosjekt som skal ta for seg mesteparten av det jeg husker fra barndom, ungdomstid og voksenalder fra der jeg kommer fra, forteller Svindland.
Etter debutboka Pelargonia har Svindland gjort seg bemerket for sitt blomstrende og litterære språk.
For debutromanen fikk Svindland gode anmeldelser:
«Svindland beriker bokheimen med en litterær sensibilitet som omformer den private nostalgien til et allmenngyldig uttrykk for hvordan barndommen aldri slutter å virke i oss», skrev Arne Borge i Klassekampen.
Med Engelsk tåke fortsetter Svindland å skildre scener fra en fin norsk barndom.
Bilder fra en oppvekst
Engelsk tåke gir et nærbilde av hverdagslig familieliv i Porsgrunn. Der hvor Pelargonia beskrev barndom, tar Engelsk Tåke for seg ung voksenalder, og beretter om en fars utfordringer i møte med pensjonisttilværelsen. Det er sønnen som er fortelleren og Svindland legger ikke skjul på at skildringene i boken er hentet fra hans eget liv.
– Jeg bruker utelukkende minner i det jeg skriver, ingenting er fiktivt. I alle fall nå, jeg må skrive om det jeg kjenner. Jeg har behov for begrensninger når jeg skriver, og virkeligheten er en effektiv begrensning. Når jeg i prinsippet kan velge hva som helst, hvordan skal jeg bli fornøyd med hva jeg velger? Det må liksom være noe der som holder ordene fast på papiret. For min del er det litterære definitivt viktigere enn handlingen, forteller Svindland.
– Har du en kommentar til dette i forhold til virkelighetslitteratur-debatten?
– Nå skriver jeg jo ikke virkelighetslitteratur på den måten, selv om jeg skildrer ting som har hendt. Det er ofte litt ubetydelige ting jeg forteller om, og ikke de riktig store, skjellsettende hendelsene. Det er heller ingenting tendensiøst ved måten jeg skriver på, og jeg tilbyr ingen dyneløftende detaljer verken om mitt eller andres liv.
Les Lars Saabye Christensen om Fredrik Svindland: – Han har skrevet en stor, liten og vidunderlig roman.
Større utfordring å skrive om det fine enn det vonde
Den unge forfatteren er en av få som skriver om harmoni. Samtidig velger han heller å skildre menneskene rundt ham enn å gå innover i seg selv.
– Om andre kan man skrive med varme, men ikke om seg selv. For min del har det alltid vært en utfordring å skrive om meg og mitt. Ikke fordi jeg er blyg eller ikke forstår meg selv, men fordi jeg synes det er lettere å finne fine ting hos andre. Man kan savne noe som har vært, eller lengte etter noen man engang var, og da kan det være lettere å skrive fritt om seg selv, men å skrive med ømhet om hvem man er, har jeg aldri fått til.
Selv mener han at det rent språklig krever mer å skrive om fine og positive ting enn om det vanskelige.
– Når du skriver om vanskelige ting, er tematikken så alvorlig at du unndrar oppmerksomheten fra språket fordi det du skriver om er så betent og vanskelig. Da kommer det litterære i andre rekke.
– Tror du ikke mange vil være uenige med deg i dette?
– Jeg tror det er mange som har lyst til å skrive om fine ting, men som ikke tør, for de føler seg dumme når de forsøker. Man må liksom klare seg helt selv når man skriver om harmoni, for tematikken tilbyr ingen hjelp. Når man rapporterer fra mørket, gjør man seg gjerne litt uangripelig, fordi selve tematikken tvinger frem et alvor i leseren. På den måten får den som skriver mye gratis. Sorg og elendighet er i seg selv ganske slu effekter, og jeg forsøker kategorisk å holde meg unna effektgarantier i litteraturen min. Det er ikke så lett å ta gleden på alvor, derfor representerer den en større utfordring litterært.
– Har du andre anbefalinger til oppløftende litteratur?
– Det er ikke så voldsomt mye å ta av, men Takashi Hiraide skriver veldig følsomt og fint. Det samme gjør Jun’Ichiro Tanizaki. Og norske Casper André Lugg er svært god.
