Peter Serck utforsker ofte mennesker som er lenket fast til, eller har lenket seg fast til, en tilværelse de føler seg fremmede i.
Hele hans forfatterskap er preget av en vilje til å utforske de kompliserte og utfordrende sammenhengene mellom den objektive virkeligheten, subjektet og språket vi bruker for å gripe vår egen eksistens. Hva skjer med oss når koblingene mellom det ytre og det indre forstyrres?
Leas ansikt er din sekstende roman. Kan du kort beskrive den og – om mulig – plassere den i eget forfatterskap?
– I denne romanen forteller jeg-personen om et kjærlighetsforhold han har hatt i sin ungdom. Lea Berg, hans første store lidenskap, er en ung og søkende billedhogger preget av alkoholisme og en underliggende dødslengsel, noe hennes yngre venn litt etter litt blir klar over. Imens advarer hans far ham på det sterkeste mot å fortsette forholdet til Lea.
Romanen beskriver kunstnermiljøet i Oslo i slutten av 1970-tallet og er en skildring av ung kjærlighet som støter an mot borgerlige konvensjoner og kunstlivets harde betingelser. Boken er klarere plassert i tid og rom enn mange mine andre romaner.
Du skriver inderlig og levende om ung kjærlighet. Har du hentet opp egne minner og erfaringer i arbeidet med denne boken?
– Ja. Forholdet til Lea har sin rot i mine egne minner fra førti år tilbake i tiden. De sto svært klart for meg mens jeg skrev. Under arbeidet var jeg meg bevisst hvor intenst og samtidig hvor vanskelig dette forholdet var. Jeg så for meg mange sanselige detaljer og gjengav en del av dem i fortellingen. Sansede detaljer er viktige og uunnværlige i en litterær tekst, men de må velges med omhu. Ingen kan beskrive alt. Selv ikke i den moderne selvutleveringslitteraturen kan man skildre absolutt alt.
Mye av det jeg har skrevet i Leas ansikt er større og mindre justeringer av virkeligheten slik jeg husker den, mens den dramatiske slutten er ren fiksjon, heldigvis. Og den nokså autoritære og depressive fars-figuren, en mislykket pianist, er også helt oppdiktet.
Det ble drukket mye blant kunstnere den gangen, og den såkalte frie kjærligheten skapte problemer.
I romanen refererer til et bestemt miljø (i tid og rom), var du selv en del av dette?
– Ja, jeg var en del av det frigjorte kunstnermiljøet i Oslo på 1970-tallet, og det var fascinerende å skrive om det, på godt og vondt. Romanen viser jo at det også hadde sine destruktive sider. Det ble drukket mye blant kunstnere den gangen, og den såkalte frie kjærligheten skapte problemer. Mange aspekter ved det kunstnerlivet jeg beskriver er tatt direkte ut av virkeligheten. Det var nok noe av grunnen til at jeg kunne skrive Leas ansikt så spontant.
Bokens unge protagonist forelsker seg i en noe eldre kunstner og dermed åpner du også for en slags diskusjon/refleksjon om kunst og kunstnergjerningen. Dette kan man vel si er et gjennomgangstema i forfatterskapet ditt? Hvorfor er det så viktig for deg å skrive om kunst?
– Jeg opplever at det er et sterkt slektskap mellom skjønnlitteratur og billedkunst. Det skyldes blant annet det visuelle aspektet ved fiksjonslitteraturen, og at både den og billedkunsten i stor grad innebærer en åpen fortolkning av virkeligheten og vårt forhold til den.
Ord og bilder har også til felles at de ikke er identiske med det de forestiller eller henviser til, en innsikt som i vår tid stiller kunstneren eller forfatteren relativt fritt i forhold til motivene. Dette er noe av bakgrunnen for at Lea Berg strever slik med formspråket i sine skulpturer: hun innser at hun som moderne billedhogger må distansere seg fra den naturalistiske tradisjonen som hun er blitt opplært innenfor på Kunstakademiet.
Både forfattere og billedkunstnere kan velge hvilke trekk ved virkeligheten vi skal ta med i et verk og hvilke vi skal utelate. Jeg har alltid interessert meg for billedkunst og har tidligere gjennom flere år skrevet kunstkritikker i Klassekampen og Morgenbladet.
– For meg er de eksistensielle spørsmålene så grunnleggende at jeg ikke kan tenke meg litteraturen uten dem.
Du er jo også en forfatter som er opptatt av eksistensialistiske problemstillinger slik de utspiller seg i livene våre, og du gjør de store spørsmålene tilgjengelig og relevant for leseren. Hva er det som driver deg inn på de «store spørsmålenes» marker?
– For meg er de eksistensielle spørsmålene så grunnleggende at jeg ikke kan tenke meg litteraturen uten dem. Det gjelder både forholdet mellom mennesker og det forholdet vi har til oss selv. De årvåkne blikkene vi retter mot oss selv og andre er avgjørende for disse relasjonene, som alltid er omskiftelige og uvisse. Disse relasjonene må fortolkes i litteraturen.
Først og fremst forsøker jeg å anskueliggjøre slike dimensjoner gjennom tekstenes atmosfære, dens skiftende stemninger, bilder og ulike tonefall. Jeg er svært opptatt av språkets rytme og klang, enten disse er preget av harmoni eller uro. Mest uro, tror jeg.
LES OGSÅ: Peter Serck – inspirert av eksistensiell kvalme og dødsfascinasjon
Som leser – hvilke bøker og forfattere setter du høyest – som du også har hentet inspirasjon fra?
– Jeg lar meg primært inspirere av den litterære kanon fra Dostojevskij og Hamsun og frem til Dag Solstad. For eksempel er Kjellermennesket av Dostojevskij i mine øyne noe av forutsetningen for blant annet Sult av Hamsun og Kvalmen av Sartre, og flere av Dag Solstads romaner. Solstad er en mester i å beskrive mellommenneskelige relasjoner.
Andre viktige inspirasjonskilder for meg er romanene av Handke, Faulkner og Duras. Felles for dem alle er at språket er helt grunnleggende for de erkjennelser og stemningen som formidles. Det er ulike skrivemåter som alle har en rent ekspressiv kvalitet.
Jobber du for øyeblikket med noe nytt?
– Jeg er i full gang med å gjennomarbeide en roman jeg har holdt på med et års tid. Det er litt for tidlig å røpe hva den handler om, men det er klart at den eksistensielle dimensjon, formulert rent språklig, er helt avgjørende og vesentlig for meg også denne gangen.
Ønsker du å lese flere artikler, meld deg på nyhetsbrev her!
