Diktet Mitt foreløpige afrikanske dikt formidler på beste måte hvilket sterkt inntrykk besøket på Panzi Hospital og møtet med Dr. Denis Mukwege gjorde på Lars Saabye Christensen.
Mitt foreløpige afrikanske dikt
Jeg reiser og mister min tro.
Jeg reiser så langt
at jeg kan se meg selv i øynene,
men klarer det ikke,
jeg kan ikke lenger se meg selv i øynene,
for jeg finnes ikke,
jeg finnes ikke
i Kigali Memorial Centre, folkemordets museum,
hvor jeg mister min tro.
Det første jeg ser er en sko
mellom knoklene og hodeskallene i glassmontrene,
mellom beinpipene og kraniene og tanngardene
ligger en alminnelig sko,
et barns ene utslitte sko i revnet plast,
jeg ser den
mens språket mitt rakner, bokstav for bokstav,
helt til denne magre og nakne anklagen står igjen:
Hvorfor, hvorfor forlot du, hvorfor forlot du
og lot dette barnet, forlot og lot dette barnet..
For hvem skal makte å forstå
hvis du, hvis ikke du forsto?
Jeg reiser og mister min tro.
Jeg har ikke bønn nok for denne lidelse.
Jeg har ikke punktum nok for all denne gråt.
Jeg har ikke bandasjer nok til alt dette blod
som har rent over grensene, over alle grenser,
og et barns eneste sko
er det som minner meg mest om
mennesket
i Kigali Memorial Centre,
i museet for hukommelse og glemsel,
for hva skal vi med all denne hukommelsen
annet enn å huske den tid som også skal komme
og aldri skal bli som den var?
Jeg reiser og mister min tro.
Jeg står mellom våpen og verktøy,
mellom speilet og verden,
mellom menneskets ruiner og ubønnhørlig stillhet
i museet for tid og død der ingen levende kan bli,
der ingen levende kan bo,
og siden går jeg i de ydmyke og storslagne hagene, en hage
for splittelse, en hage
for enhet, en hage for forsoning.
Se denne pliktoppfyllende gartneren, se denne arbeideren,
se denne faren, se denne
sønnen, se denne musikere og se denne
mannen, de har et navn, alle har et navn,
han heter Kalume,
Kalume som ble tvunget til å se sin kone bli voldtatt og hogget i hjel,
Kalume som sier: jeg vil huske henne,
min kone, min kjæreste, mine barns mor
slik hun var og fremdeles skal være,
den vakreste i min verden, jeg vil ikke se hennes skjelett, hennes knokler,
hennes støv.
Jeg vil ennå og for alltid se henne for meg i kjøtt og blod.
Jeg reiser og finner min tro.
Min tro heter Kalume.
Jeg seiler over Kivu,
fra Goma og til Bukavu,
Så vakker er denne innsjøen!
Så vakker ligger den innhyllet i dette landskapet
at den går i ett med de grønnslåtte åskammene,
og breddene er like mye drøm som sand,
bølgene like mye himmel som vann.
Jeg ser menn som drar garn og siler lys og fangst
i presise kolonner langs,
jeg ser kvinner som vasker tøy og henger det til tørk
på snorer av tropisk sol, jeg ser barn som leker.
Jeg ser barn på vei til skolen
som om ingenting har hendt,
som om ingenting har hendt og ingenting
skal heller ikke hende, annet enn det som er godt.
Og her skulle mitt afrikanske dikt og min norske stemme
sluttet, sluttet brått og begynt om igjen,
her skulle jeg blitt
mellom farger fra soloppgang til blått,
mellom skinnende fangst og en regnbue av reine klær,
mellom fartøyene som er stille som milde fugler,
langs de fruktbare himmelrendene,
der plogen drar streker av stjerner og stein,
der alt i mine øyne er for første gang,
der alt er en gammel rytme i en ny sang, i en ruvende ro,
men jeg seiler fra Goma til Bukavu over innsjøen Kivu
og skal miste min tro
i salen på Panzi Hospital,
der de voldtatte, skamferte og sønderslåtte
kvinnene hviler i smertens og fornedrelsens asyl.
Det lukter angst, bandasjer og blod,
et beskt bygg i skyggen av alle lidelser.
Jeg reiser og mister min tro,
og på Panzi Hospital skal jeg også finne min tro.
Min tro har navn, min tro
må ha navn og adresse, ellers finner jeg ikke
veien hjem, ellers finnes den ikke, navnet er Denis Mukwege,
han som reparerer, han som vier sitt liv, som ikke forlater og vier sitt liv
til disse skamferte kvinnene som han syr sammen,
Denis Mukwege, den eneste mannen her som disse kvinnene
ikke er redd for, han er deres, han er vår
og alles mann, han som gjenoppretter mennesket
og den verdighet som står kjærligheten nærmest,
han, doktor Denis Mukwege, som sier:
dette er ennå ingen avgrunn, dette er ennå, ennå en bro.
Jeg reiser og mister min tro
og finner en annen:
min tro har navn og heter Wilhelmine,
hun som fikk skåret vekk ørene og munnen
og likevel tør å snakke,
likevel tør å høre.
Min tro heter Maria, mishandlede Maria,
hun som bærer en symaskin langs veiene,
hun som skal sy sammen elver, regnskog og familie og flette
sin slekt inn i en søm som er spunnet
i alle farger av fortid og drøm, av fortid og sanndrømte, jeg ber
om, det eneste jeg ber om, sanndrømt drøm.
Maria som sier: alt du ikke dreper kan en dag gro.
Jeg reiser for siste gang og mister min tro
og finner en annen.
Min tro har navn, min tro heter Laba Helene,
hun som ble ranet for sin barndom, hun som,
hun som ble ranet for sitt menneske og hentet mennesket tilbake,hun som ble viet døden i fem år og likevel våget livet, våget
livet til sitt farløse barn, hun som gjenoppretter barnet
og barnets uskyld som også er det nærmeste jeg
kommer kjærligheten i ett og alt,
hun som er den strenge kjærlighetens advokat
i ondskapens rettssal, hun som står oppreist, ansikt til ansikt
der hennes mordere sto,
der rettferdigheten skal skje, skal skje.
Jeg reiste og mistet min tro
og fant en annen.
Den heter Kalume, det heter Wilhelmine, den heter
Denis og maria, min tro heter
Laba Helene.