Ferdig med romanen? Nei, ikke før korrekturen er sendt tilbake til forlaget. Nå er det gjort. I dag.
Det er noe underlig med korrekturen. Jeg gruer meg alltid til den. Men samtidig er det altså endelig slutt når den er i boks. Så er det en ting til på plussiden: Først når man ser teksten i sats er det mulig å lese den som… bok!
Jeg er en dårlig korrekturleser. Mitt bidrag er i grunnen å passe på at alt har kommet med. Pluss foreta små forbedringer og endringer. En del sånne små ”feilsteg” ser man gjerne først etter at boken er blitt satt, og sidene har funnet sin form. Og selv om jeg måtte pugge alle korrekturtegnene da jeg lærte å stable bly på Larvik Yrkesskole en gang i steinalderen, bruker jeg stort sett mine egne, pluss flittige meldinger i margen til proffene på korrekturavdelingen.
De er rare. Og sykt dyktige. Her har jeg altså rettet alt mulig i manus før jeg leverer til forlaget. Så følger vasken med redaktøren. En gang. Enda en gang. Og enda en gang. Og så finner korrektturavdelingen haugevis av feil. Et komma som står et punkt for nært siste bokstav. En utelatt k. Men den gode korrekturleseren nøyer seg ikke bare med skriften. Han kan også opplyse at det ikke heter ”reinsdyrmose”, men ”reinlav”, og at NTH tilhører fortiden.
Takk skal du ha Sverre. Du er klokere enn Sune fra skogen!
Men reinsdyrmose og NTH blir det likevel, siden bokens hovedperson befinner seg i egne sko, og ikke på korrekturavdelingen på Cappelen Damm. Det er slike ting som vi diskuterer nå når boken er på vei til å bli helt ferdig. Noen ganger er det riktig at det er feil. Og er det noen grunn til å tro at Sune vil bruke ”ham” i direkte tale? Slikt.
Noe av det verste jeg vet som leser og anmelder, er at det slurves med korrekturen. Jeg ser det altfor ofte, selv på seriøse forlag. Jeg får bøker i hendene der det snubles i første setning. Slikt er helt forferdelig. Og utilgivelig. Likevel regner vi med at det er mer eller mindre umulig å levere en litterær tekst på flere hundre sider der det ikke finnes en eller annen liten feil. Eller to. Det synes jeg er greit. Vi som lager bøkene er mennesker. Ikke maskiner.
__________________________________________________________________
I ”Nytt fra kontoret” Nr 10, spør Hans-Petter Nygård-Hansen om jeg leser kommentarene jeg får på bloggene mine. Ja. Hver eneste en.
