Både i klassen for romaner og i klassen for sakprosa utgis det heldigvis mange spennende nye titler hvert år. Det gir seg selv at jeg heller ikke i år har hatt praktisk mulighet til å lese alle som kan være kandidater til mine topplister, og at utvalget blir sterkt preget av mine litterære smaksløker.
Man kan fortsatt skrive verdens beste kokebok eller Norges beste bok om utedoer uten å ha sjanse til å komme med på listen min. Innenfor rammene som tid og interesseområder setter har jeg imidlertid forsøkt å være mest mulig åpen for ulike sjangere med ulike sjangerkrav, og til å premiere ambisiøse og kreative bokprosjekter.
Generelt er det mitt inntrykk at det norske bokåret 2019 var et variert og sterkt år hva angår sakprosa, med en særlig markant fremgang på biografier. I sakprosakategorien ville jeg gitt terningkast 5 til flere bøker som ikke kom med her.
For skjønnlitteraturen ble det bare et greit normalår, mye fordi krimåret var noe svakere enn 2018. Alle norske romaner fra 2019 som jeg fikk lest og vurderte til terningkast 5, kom i år med på listen.
Mine egne bøker er selvsagt holdt utenfor konkurransen her. For øvrig er det å si at Bok-Norge fortsatt er relativt lite, og at jeg har møtt de fleste forfatterne som jeg anbefaler her. Det er riktig å kalle noen få av dem for personlige venner og noen svært få for nære venner. Samtidig har jeg mange venner som har utgitt bøker i år uten å komme med på listene mine her, og listene inneholder også flere forfattere jeg aldri før har hatt kontakt med.
Avslutningsvis i innledningen bør det presiseres at alle bøkene som har kommet med på listen er å oppfatte som vinnere i mine øyne. Min omtale av dem her bør oppfattes som en kortfattet begrunnelse for terningkast og plassering, og ikke som noen fullverdig anmeldelse.
Nr. 12
Sakprosa: Ola Henmo, Hemningsløs
Dette er en litt annerledes og svært lesverdig liten biografi over en ganske annerledes og svært fascinerende ordførerkandidat. 33 år gamle Torstein Lerhol fra Vang i Oppland har levd 30 år lengre enn legenes prognoser tilsa, men veier fortsatt knapt 20 kg og har et sterkt begrenset bevegelsesrepertoar. Han er i full jobb, lever et svært aktivt liv og er et bedre forbilde enn mange toppidrettsutøvere når det handler om å tenke offensivt og å gjøre det maksimale ut av mulighetene man har fått tildelt før start.
Den vel kjente biografutfordringen med ikke å la seg sjarmere for mye av hovedpersonen blir særlig stor under slike forhold. Journalisten Ola Henmo skriver en lettlest og engasjerende gladbiografi og våger å være kritisk til hovedpersonens mindre sympatiske sider – inkludert hans stadige søken etter medieoppmerksomhet. Jeg hadde ønsket meg litt mer omtale av livssyn og litt mer kritisk fokus på situasjonen i Senterpartiet og Senterungdommen, hvor Torstein Lerhol var en sentral aktør i en periode preget av sviktende oppslutning og intern ulvetid.
Bøker fra våren blir ofte glemt til årskavalkadene i desember, men dette var altså en bok som både toppet bestselgerlistene og fikk til dels svært gode anmeldelser da. Den er fortsatt en god julegave til livsnytende mennesker med eller uten funksjonsutfordringer.
Terningkast 5
Romaner: Jan Boris Stene, Så dyrt et liv
41 år gamle Jan Boris Stene er en klassisk og ublodig krimforfatter som så langt har gått litt under radaren, i hvert fall utenfor sine hjemtrakter i Trondheim.
Stene bruker sin kompetanse som overlege også i forfatterskapet, med legen Torvald Wilberg som medhjelper for den geniale og eksentriske privatetterforskeren Astor Falkener i Trondheim under og etter 1. verdenskrig.
Joda, ganske riktig, dette er en slags norsk versjon av Sherlock Holmes og Dr Watson. Resonnementene og logikken fungerer klart bedre i den fjerde romanen enn i de første. Jeg likte også den Agatha Christie-liknende rammen med en fortettet handling som utspiller seg på en øy innenfor 48 timer og baserer seg på en mange år gammel krimgåte derfra (muligvis fordi jeg har brukt den selv i en av mine romaner). Tradisjonsrike Munkholmen anno 1920 egner seg godt som åsted, og de vel 200 lettleste sidene går fort unna frem til en logisk og forståelig løsning. Det blir litt for kort og litt for enkle karaktertegninger til topp ti i dette selskapet.
Terningkast 5
Nr. 11
Sakprosa: Bjørn Westlie, Det norske jødehatet
Mellomkrigstidens og krigsårenes diskriminering generelt og antisemittisme spesielt var lenge noe av et tabuemne i norsk faglitteratur og offentlig debatt, men har bedre sent enn aldri blitt belyst med flere gode bøker på 2000-tallet. Journalisten og historikeren Bjørn Westlie har passert 70, men fortsetter å skrive prisverdig opplysende bøker om et mørkt kapittel av norgeshistorien som også har preget hans egen familiehistorie.
Jeg har få innvendinger mot det som står i årets vel 200 sider lange bok om antisemittisme i propaganda og presse under 2. verdenskrig. Hjulpet av vår tids digitalisering har Westlie gravet frem til dels graverende tekster fra krigsårene. Selv om fokuset her er på Nasjonal Samlings artikkeltjeneste, viser han overbevisende at anti-semittismen i Norge ikke var avgrenset til nazistene, at også respektable aviser som Aftenposten og Nationen hadde spredt mye grums før okkupasjonen – og at pressen aldri tok noe skikkelig oppgjør med dette senere.
For å klatre lenger oppover denne listen måtte boken utvidet fokus og/eller dybde litt, og tatt seg tid til å gå mer inn på karakterene som nå flagrer litt for fort forbi. Noen nærliggende bøker savnes på kildelisten og med så vidt mange lite kjente navn ville et navneregister gjort boken mer anvendelig for allmennleseren. Likevel er Det norske jødehatet en sterkt anbefalingsverdig julegave til lesere med interesse for krigsårene, diskriminering og/eller norsk pressehistorie.
Terningkast 5
Romaner: Kristine T. G. Hardeberg, De uskyldige
Det er tøffe tider å slå seg frem i for talentfulle bokdebutanter som utkommer på mindre forlag. Det rammet i 2019 blant annet denne ofte oversette lille perlen av en historisk slektsroman, hvor handlingen utspiller seg vekselvis i Firenze på 1860-tallet og i Norge og Italia på 1990-tallet. Med utgangspunkt i historien til Europas eldste barnehjem, legger romanen seg tett opp til både tankevekkende kvinnehistorie og kulturhistorie. Legg til et uvanlig godt språk, så blir det en uvanlig spennende debut – tross litt smårusk med fortellerteknikk og at 1860-tallet vel låter litt for likt 1990-tallet. Avslutningen er jeg fortsatt ikke blitt helt enig med meg selv om hva jeg synes om, men det er ikke nødvendigvis negativt.
Det blir spennende å se om den 48 år gamle fotografen og kulturformidleren Kristine Hardeberg kan treffe enda bedre og nå ut til et større publikum i sin andre roman, som ifølge forfatteren er under utarbeidelse. I mellomtiden kan den første trygt anbefales som julegave for lesere med interesse for kulturhistorie og/eller kvinnehistorie – og særlig for de som i tillegg er interessert i katolisisme og/eller Italia.
Terningkast 5
Nr. 10
Sakprosa: Aksel Lund Svindal, Større enn meg
Biografier og selvbiografier fra toppidrettsutøvere er en underkategori som er særlig vanskelig å sammenligne med andre kategorier sakprosa, og de ender ofte høyere på bestselgerlistene enn på anmelderlisten over årets anbefalte. Det er hyggelig å konstatere at årets store bestselger i den klassen er vel verdt en julegaveanbefaling for alle med et minimum av interesse for skisport.
Den ukuelige optimisten Aksel Lund Svindal er en av Norges store sportsprofiler fra vårt århundre og har en menneskelig sterk historie både med sin mors tidlige døde og sine tallrike skadeproblemer. Med god skrivehjelp av journalisten og forfatteren Torbjørn Ekelund fortelles den lett og engasjerende gjennom vel 300 luftige sider her.
Det er en kjent utfordring å skrive for et allmennpublikum fra en så spesialisert og nerdete verden som mange toppidrettsutøvere lever i. Det lykkes greit her: Svindal forteller åpenhjertig om både gode og mindre gode sider av tilværelsen som idrettshelt og leverer ekspertstoff til alpinfansen uten at det blir for krevende tilgjengelig for allmennleserne. At han holder utenom kjærestene, unntatt et mye omtalt forhold til en annen toppalpinist, må være greit nok. Man må imidlertid lese godt mellom linjene for å bli mye klokere på hvor hovedpersonen står når det gjelder politikk og samfunnsspørsmål utenfor idretten.
Tross noen spredte glimt savnet jeg til slutt mer om forholdet til venner og konkurrenter fra innland og utland, samt flere tanker om idrettsarrangementer i ulike land med ulike styresett.
Terningkast 5
Romaner: Kjersti Halvorsen, Ida tar ansvar
Det er tøffe tider å slå seg frem i også for unge talentfulle bokdebutanter på store forlag. Det rammet i 2019 blant annet den 26 år gamle psykologistudenten Kjersti Halvorsen. Hun viser et betydelig fortellertalent i denne romanen om en noe ustabil og nervøs ung student, som opplever både fascinasjon og frykt i møte med en lett dysfunksjonell og påtrengende ung mann hun mistenker for å være en høyreekstrem terrorist. Temaet er mer virkelighetsnært enn man skulle ønske, og dette er en tidsriktig roman hvor en vesentlig del av handlingen knyttes til sosiale medier.
Jeg synes tittelen Ida tar ansvar høres ut som en pikeroman fra 1960-tallet og lot meg ikke helt overbevise av det noe diffuse slutten, men rakk mellom der å tenke at dette er en ny forfatterstemme med stort potensial for fremtidige psykologiske romaner. Kjersti Halvorsen er klart yngste forfatter på min toppliste i år og har skrevet en aktuell samtidsroman som bør egne seg særlig godt som julegave til tenåringer og unge voksne.
Terningkast 5
Nr. 9
Sakprosa: Ingrid Brekke, Polen. Aske og diamanter
Jeg synes vel at baksidens påstand om at Polen er et av Norges nærmeste naboland kan problematiseres, men i en tid hvor polakkene er Norges største innvandringsgruppe er det helt klart dekning for at det er et stort og viktig europeisk land som de fleste nordmenn vet for lite om. Aftenposten-journalisten Ingrid Brekke flytter seg litt østover igjen etter biografien om Angela Merkel, og gir en interessant innføring i Polen både i nåtid og fortid.
Boken er lettlest, informativ, engasjerende og balansert. Den kunne vært bedres strukturert, og mens politiske motsetninger beskrives godt savner jeg litt mer om religionens betydning samt om sport og kultur.
Kort sagt: Dette er en meget god innføring om et veldig interessant land, som kunne vært enda bedre hvis den hadde vært litt lengre og litt bredere. Resultatet blir en trygg og lett tilgjengelig julegave til alle med interesse for vår tids Europa, samt alle de stadig flere i Norge som kjenner eller jobber sammen med en eller flere polakker.
Terningkast 5
Romaner: Helene Flood, Terapeuten
Krimåret 2019 var alt i alt fremtungt og middels sterkt: Tom Egeland og Jo Nesbø kom på våren, og leverte i likhet med høstens etablerte navn helt greit uten å heve seg mot nye høyder i sitt forfatterskap. Årets friskeste nye pust var 37 år unge Helene Flood, som på sensommeren fikk både svært høye salgstall og gode anmeldelser for den psykologiske romanen Terapeuten. Den er solgt til over 20 land, men ikke utkommet i noen andre enn Norge, og det blir spennende å se om Helene Flood i 2020 kan leve opp til forventningene om et internasjonalt gjennombrudd i en tidsriktig undersjanger for psykologiske thrillere med kvinnelig hovedperson. I mellomtiden får hun en solid femmer av meg og av de fleste norske anmelderne.
Godt språk med få feilskjær tilsier klart at vi har å gjøre med en litterær kapasitet. Helene Flood bruker sin yrkesbakgrunn som psykolog uten å gli ut i det selvbiografiske i historien om den kvinnelige psykologen som plutselig befinner seg i en krisesituasjon og selv blir mistenkt når ektemannen plutselig forsvinner sporløst.
På plott og løsning kan det fortsatt være litt å gå på til den bebudede oppfølgeren (som ifølge svært ubekreftede rykter har arbeidstittelen Fysioterapeuten), men Helene Flood er ved utgangen av 2019 årets krimdebutant og en av de mest spennende nye stemmene i norsk krim.
Terningkast 5
Nr. 8
Sakprosa: Emil André Erstad, Hareides fall
Bøker om aktuelle politiske hendelser skrevet av aktører er også krevende å sammenligne med andre typer sakprosa, og også anmeldelser tenderer der til å bli sterkt preget av anmelderens syn på omtalte begivenheter og politikere. Det ble ikke uventet blandede anmeldelser både for Knut Arild Hareides selvbiografi i fjor, og for rådgiveren og vennen Emil André Erstads beretning om Hareides fall i år.
Sjangeren er av natur subjektiv, og det blir da misforstått å beskylde en svært engasjert aktør for ikke å ha vært balansert og objektiv i sitt partsinnlegg. De mer relevante kravene til å være sannferdig og respektfull i omtalen av meningsmotstandere oppfyller Erstad, og hovedpersonen Knut Arild Hareide er til slutt den som får mest kritikk i boken. Erstads teori om at Hareide med en sterkere håndtering kunne fått et landsmøteflertall med seg på et historisk regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet lar seg vanskelig teste ut, i hvert fall ikke uten å ha fått versjonen fra Hareides etterfølger Kjell Ingolf Ropstad og andre sentrale aktører på partiets høyrefløy. Jeg synes vel kanskje en anmelder drev det litt langt da han hevdet at Erstad skrev som en gud, men boken er avgjort velskrevet både språklig og dramaturgisk.
Innvendingen om at KrF er et lite parti som ikke lenger har så stor interesse er delvis forståelig: Boken styrket også mitt inntrykk av at KrF trolig synger på siste salmevers som riksparti. Enn så lenge sitter imidlertid partiet i regjeringen og med en helt avgjørende vippeposisjon i Stortinget. Erstad forteller historien om et politisk drama som kunne ha avsluttet Erna Solbergs statsministerkarriere og gjeninnsatt Arbeiderpartiet som Norges regjeringsbærende parti, og det er mer enn stort nok til å engasjere meg.
Dette er klart årets mest interessante bok fra vår tids norske politikk, og dermed en flott julegave til alle med den slags interesser. På minussiden blir både tidsperspektivet og boken for øvrig litt for kort. Mens motsetningen både i partiledelsen og i viktige fylkeslag kommer godt frem, sies det for lite om resten av en åpenbart sterkt delt stortingsgruppe.
Terningkast 5
Romaner: Jo Nesbø, Kniv
Mens William Wisting-serien til Jørn Lier Horst skrev seg opp, beholdt Harry Hole-serien til Jo Nesbø posisjonen imponerende godt både på salg og anmeldelser gjennom 2010-tallet. Det er hyggelig å se at serien har fått sin egen voldsbruk under kontroll igjen i de to siste bøkene, og tross den lett urovekkende tittelen balanserer Kniv trygt innenfor det akseptable på effekter. Nesbø forblir en svært god sosialrealistisk forteller med et blikk både for karakterer og stemninger, og gjør en både kreativ og original vri i første del av denne romanen.
Landingene har på 2010-tallet vært kritisk for Nesbøs romaner, som balanserer på slakk line mellom det storslåtte og det overambisiøse. Denne gangen aksepterer jeg løsningen som fullt mulig teknisk, men er i tvil om jeg synes motivet er overbevisende. Resultatet blir ikke et historisk høydepunkt i denne svært sterke serien, men definitivt en trygg julegave til alle tidligere Nesbø-lesere som ikke alt har kjøpt boken selv – og dem er det jo fortsatt et sekssifret antall av.
Terningkast 5
Nr. 7
Sakprosa: Tor Bomann-Larsen, Kongen
Med åttende bind om Haakon VII fullfører Tor Bomann-Larsen et over 4000 sider langt og banebrytende biografiverk som er både det største og et av de mest interessante i norgeshistorien. Også i siste bind bringer han forbilledlig frem nytt kildemateriale med detaljerte kildereferanser, samtidig som han forteller en spennende og lettlest historie for allmennleseren.
Når siste bind ikke blir av de mest interessante i serien skyldes det ikke at Bomann-Larsen er blitt dårligere, bare at Haakon VII er blitt eldre. Etter hjemkomsten og rekonstruksjonen i 1945 senker det seg en viss ro over kongemakten, selv om det er spennende ting å fortelle blant annet om monarkens forhold til ledende Arbeiderparti-politikere og hans forhold til kronprinsen og andre medlemmer av kongefamilien. Til slutt tværes historien om en syk, gammel, tiljublet og isolert monark kanskje litt for langt ut, før en storslått og verdig avslutning med majesteten.
Bomann-Larsen balanserer i verket som helhet godt historien om kongen med historien om landet. I siste del stusser jeg likevel noen ganger både over hvilken relevans noen av tingene som tas med egentlig har for kongen, og over hvorfor ting som burde ha klar relevans for kongen ikke nevnes.
Summa summarum blir det en solid femmer og en trygg målgang på et storslått svev av en biografiserie. Også bind åtte vil slå an hos ca alle med interesse for norsk historie 1905-57 og/eller for kongehus.
Terningkast 5
Romaner: Gard Sveen, Drømmenes gud
Gard Sveen fikk i likhet med de fleste andre krimforfattere færre anmeldelser og nok også mindre salg i 2019, men han fortsetter å imponere meg også i sin femte krimroman. Med sin bakgrunn fra Forsvarsdepartementet og sin utdannelse som statsviter, synes Sveen å ha funnet sin nisje i et spennende og krevende grenseland mellom krimroman og spionthriller.
Drømmenes gud veksler lett frem og tilbake mellom et drapsmysterium fra Oslo anno 2017 og Beirut anno 1982. Særlig tatt i betraktning at han aldri har vært der selv, skriver Sveen med en fascinerende realisme om den snart 40 år gamle konflikten i Libanon – som kom til å prege livene videre også for mange nordmenn som opplevde den. Et oversiktlig persongalleri inneholder flere tankevekkende og gjenkjennbare personligheter, og uten å bli noe ytterligere løft kjennes løsningen etter knapt 300 sider troverdig nok.
Jeg må nok innrømme at jeg ble enda mer imponert og engasjert både av debutromanen Den siste pilgrimen, som vant både Rivertonprisen og Glassnøkkelprisen i 2013, og av fjorårets kritikerroste roman Bjørnen. Men Gard Sveen har funnet sin form og etablert seg på et så høyt nivå at han for meg er på topp tre blant årets beste krimromaner uten å prestere opp mot sitt aller beste. Drømmenes Gud er en svært velegnet julegave til alle med sans for spionkrim og/eller interesse for Midt-Østen og nordmenn på utenlandsoppdrag.
Terningkast 5
Nr. 6
Sakprosa: Per Ivar H. Engevold, Thor Heyerdahl og jakten på Atlantis
Denne boken var og er en særlig utfordring for denne listen over årets anbefalinger for 2019. Den 32 år unge historikeren Per Ivar Hjeldsbakken Engevold har skrevet seg inn i en til dels opphetet debatt, og boken kan avhengige av videre utvikling i fagdebatten de kommende årene gå både opp til seks og ned mot tre. Enn så lenge har meningsmotstanderne så langt jeg har fått med meg imidlertid bare påvist småfeil i et kritisk fokus på den tidligere nasjonalhelten Thor Heyerdahl og hans fortsatt omstridte antropologiske teoriverden. Engevold har, om media skulle gi inntrykk av noe annet, ikke hevdet at Heyerdahl var rasist. Han har imidlertid hevdet at deler av Thor Heyerdahls teorier om et mystisk lyshudet folk som spredte sin kultur til urfolk over havene er problematisk sett fra vår tid.
At Heyerdahl tidvis strakk virkeligheten langt for å tilpasse den til sine teorier, og for ukritisk godtok funn som kunne passe med dem, belegges ganske godt i boken. Jeg sitter noen steder igjen med en følelse av at Engevold tidvis også gjør et utvalg som passer inn med sin teori om Heyerdahl. Heyerdahls største fremskritt nevnes, men kunne og burde kanskje vært fremhevet mer hvis målet var et helt balansert bilde.
Undertittelen Jakten på Atlantis kan være litt misvisende, siden Atlantis-teorien kommer inn sent i boken og ikke fremstår som det mest sentrale her. Vi trenger i Norge imidlertid flere kritiske unge forskere og forfattere som våger å utfordre nasjonale heltebilder, slik Engevold gjør i denne boken. Resultatet er engasjerende både for meningsfeller og kritikere. Boken bør være en spennende gave til alle med interesse for antropologi og eventyrere – og til de fortsatt tallrike tilhengerne og kritikerne av Heyerdahl, særlig i aldersklasse 50+.
Terningkast 5
Romaner: Torkil Damhaug, Se en annen vei
Torkil Damhaug befinner seg i en annen del av krimlandskapet enn Gard Sveen, men har vunnet Riverton-prisen to ganger på 2010-tallet og stabilisert seg et så høyt nivå at han har abonnement på min topp ti-liste. Vi snakker her om en svært reflektert psykolog med sterk litteraturinteresse, som innenfor krimsjangeren har utviklet seg til å bli en av Norges beste psykologiske romanforfattere.
Den stadig søkende Torkil Damhaug har i årets roman forflyttet seg til krevende og spennende nye omgivelser i Budapest, og beveger seg samtidig over til et mer heseblesende thrillerlandskap enn han har gjort i noen av sine tidligere romaner.
Tidvis går det kanskje litt vel fort i svingene, særlig når man tar i betraktning den svært lave alderen på en av hovedpersonene. Stadige skifter av hovedperson og fortellerstemme gjør at dette er en av Damhaugs aller mest ambisiøse og krevende romankonsepter. I likhet med Jo Nesbø balanserer han så å si på knivseggen mellom det storslåtte og det overambisiøse. Damhaug leverer imidlertid godt på skildringene både av Budapest og av et internasjonalt legemiljø der løpeturene mellom mafiabosser og korrupte politifolk i Ungarns hovedstad ender etter forholdene lykkelig og med en sterk femmer for forfatteren.
Se en annen vei er herved anbefalt som julegave for alle som liker thrillere og/eller psykologisk krim – og en innertier for norske Budapest-venner.
Terningkast 5
Nr. 5
Sakprosa: Inger Merete Hobbelstad, Årene med Elizabeth
Denne boken kan innebære et lite dilemma for oss som er veldig interessert i britisk historie uten å være særlig positivt innstilt til monarkiet som institusjon, men i mitt tilfelle er ikke dilemmaet større enn av de nær 600 lesesidene gikk unna uventet raskt. Uansett hva man måtte mene om monarkiet som institusjon er Elizabeth II selvsagt vel verdt en skikkelig biografi på norsk, etter å ha sett 15 statsministre gå og/eller komme gjennom sine lett utrolige 67 år på tronen.
Boken er egentlig historien om den britiske kongefamilien gjennom Elizabeths levetid mer enn en biografi om henne, noe som kan føre til en krevende slalåmkjøring mellom historikerbøker og sladreblader for forfatteren.
Tidvis blir det litt lite dronning Elizabeth II og litt vel mange elskere/elskerinner for andre medlemmer av kongefamilien. Men en dronningbiografi må nødvendigvis her bli en familiehistorie og Hobbelstad evner samtidig å lære leserne mye interessant om britisk kultur og samfunnsliv. Førsteutgaven hadde for mange for kompliserte setninger og litt for mange korrekturfeil for en så språksterk forfatter, men jeg vet av erfaring hvor vanskelig det er å treffe planken så mange sider på rad. Kildehenvisninger og litteraturliste holder god historikerstandard, men i et verk med så mange navn burde man spandert på noen sider til for å få med et skikkelig navneregister og/eller en alfabetisk oversikt med korte biografiske opplysninger.
Hobbelstad var mer analytisk og i alt i alt enda bedre med sin Shakespeare-bok forleden år, men fortjener igjen full anerkjennelse for en både spennende og interessant bok om Storbritannia. Årene med Elizabeth er en flott julegave til alle med et minimum av interesse for Storbritannia og/eller kongefamilier. Monarkistene kan si at her var det mye interessant og at det fortsatt er stor interesse for monarkiet i Storbritannia. Republikanerne kan bruke boken som argument for å ta opp spørsmålet om det er riktig å la barn vokse opp i slike forgylte gullfiskboller.
Terningkast 5
Romaner: Ingvar Ambjørnsen, Ekko av en venn
Det var med skrekkblandet fryd jeg og mange andre leste nyheten om at Ingvar Ambjørnsen 20 år senere ville gjenopplive 1990-tallets legendariske antihelt og kultfigur Elling. Elling er en fascinerende og sammensatt skikkelse, som godt illustrerer en av mine venners ufrivillige morsomhet om at enkle mennesker er så vanskelige. Elling er innskrenket og fantasifull om hverandre, og usosial samtidig som han er kontaktsøkende.
Det er med lettelse man konstaterer at Ambjørnsen tross sine helseproblemer fortsatt har stålkontroll litterært, og tilsynelatende uanstrengt holder styr på en nær 60 år gammel Elling som leieboer med internettilkobling.
Det slo meg nå mer enn tidligere at Elling-bøkene på sett og vis fungerer som en litterær parallell til 1970- og 1980-tallets populære TV-serier om Fleksnes. Man føler litt med hovedpersonen, samtidig som man utover i boken rister stadig mer på hodet over hans egosentriske og selvsentrerte oppførsel. Så kjenner man dessuten seg selv litt igjen i ham – og man kan glede seg over at det tross alt går bedre med en selv enn med ham. Slutten av romanen med den ganske geniale tittelen Ekko av en venn virker som et pausesignal mer enn noe sluttsignal, som gir grunn til optimisme for at han vil leve videre både på Facebook og i bokform.
Ambjørnsen kvalifiserer for en sterk femmer med denne romanen og får pluss i margen for noen fornøyelige parodier på restaurantanmeldelser i siste del, selv om det midtveis blir noen litt vel lange Facebook-artikler. Det trengs en stor forfatter for å skrive en engasjerende roman med så lite ytre handling. Ingvar Ambjørnsen er fortsatt en stor forfatter, og Ekko av en venn er herved varmt anbefalt for alle med interesse for mennesker i vår tid.
Terningkast 5
Nr. 4
Sakprosa: Finn Olstad, Den store forsoningen
Den nå snart 70 år gamle Finn Olstad har tross sin professortittel vært en uvanlig frittenkende akademiker, som ofte har gått sine egne veier i et spennende grenseland mellom politisk, økonomisk, sosial og kulturell norgeshistorie – også med innslag av idrettshistorie. Det er en gave til norgeshistorien at han for samtiden og ettertiden nå har sammenfattet sine konklusjoner om perioden 1905-45 i et bind på vel 400 sider. Resultatet er, særlig for mellomkrigstiden, nærmest besettende interessant lesning for oss med den slags interesser. Olstads nøkterne og gjennomført nyanserte fortellerstemme blander stadig imponerende kunnskaper med tankevekkende refleksjoner både om små og store trekk i samfunnsutviklingen.
Tittelen Den store forsoningen er diskutabel i den forstand at verken 1920-tallet, 1930-tallet eller krigsårene nok ble opplevd som spesielt forsoningsfulle av de fleste som opplevde dem der og da. I et historisk perspektiv er det likevel mye mening i Olstads tese om at man i mellomkrigstiden så en utvikling mot forsoning og samarbeid over de gamle klassegrensene, og at den utviklingen (med unntak for medlemmer og sympatisører av NS) akselererte i krigsårene. I et slikt perspektiv blir det også meningsfullt å ta med krigsårene i en bok som alt overveiende handler om mellomkrigstiden.
Ved første blikk savnet jeg i denne boken først og fremst noen bilder som kunne illustrere den svunne tidsalderen særlig for yngre lesere i dag. Etter en gjennomlesning av teksten savner jeg 40 sider til om sentrale aktører innenfor Stortinget og regjeringen; selv sentrale statsministre er bare så vidt nevnt her. Med det mister man også litt av tidsånden med mellomkrigstidens høvdingetro.
Men perioden 1920-35 var sant nok en periode hvor regjeringene kom og gikk i stor fart, og det er gammelt nytt at Olstad og jeg har et litt ulikt syn på dette med struktur og aktører. Det er sterkt å håpe at han ikke gjør alvor av trusselen om å avslutte sitt forfatterskap. Denne boken kan uansett trygt anbefales som julegave til alle med interesse for norsk historie i første del av 1900-tallet. Det rekker på min liste til en sterk femmer og status som årets beste bok av en norsk historiker.
Terningkast 5
Romaner: Agnes Ravatn, Dei sju dørene
Omskolert til sauebonde og småbarnsmor er fargerike Agnes Ravatn heldigvis tilbake for fullt som forfatter, etter en krevende sykdomsperiode. Mens definisjonsnerdene fortsatt diskuterte om hennes kritikerroste forrige roman Fugletribunalet er en krimroman eller en psykologisk thriller, tok hun med den omtrent like kritikerroste romanen Dei sju dørene i høst definitivt steget over til et krimmysterium. Litterært holder boken et ganske udiskutabelt høyt nivå, med godt språk iblandet tankevekkende dialoger og tallrike kulturelle referanser. Kanskje er boken med sine 249 både små og ganske luftige sider i korteste laget, men det er et fortettet krimmysterium med skarpe karakterskildringer og tidvis skarpe skifter som rulles opp i historien om den kvinnelige litteraturprofessoren som etterforsker sin fiolinspillende leieboers mystiske forsvinning.
Det holder til en sterk femmer og et stempel som årets beste norske krimroman på min liste, selv om den drevne krimleseren sitter igjen med noen tekniske og plottmessige spørsmål som aldri fikk noe godt svar. Agnes Ravatn fortjener et helhjertet velkommen over til krimforfatternes rekker. Dei sju dørene kan trygt anbefales både som krimroman og psykologisk roman.
Terningkast 5
Nr. 3
Sakprosa: Torgrim Eggen, Axel. Fra smokken til Ovnen
Det er mange år med tanker og skriving som i høst har forløst seg i Torgrim Eggens biografi om Axel Jensen. Boken har knapt vært å se på bestselgerlistene, men har til gjengjeld vunnet Brageprisen i klassen for sakprosa og høstet en serie svært sterke anmeldelser. Jeg gleder meg over at forfatterbiografier på over 500 sider er tilbake, og har bare minimale betenkeligheter med å gi denne en sekser og en plass på topp tre. Kanskje er boken litt for lang og kanskje sporer den litt av med sidespor om birolleinnehavere noen steder. Men Axel Jensens omgangskrets var viktig for ham og er underholdende for leseren, og det er sjeldent man leser en forfatterbiografi skrevet med et så godt språk, en så stor fortellerglede og en så stor ærlighet.
Det skyldes Axel Jensen mer enn Torgrim Eggen når jeg ikke setter denne boken helt på topp av denne sakprosalisten. Jeg sitter for en sjelden gangs skyld igjen med følelsen av at forfatteren av biografien er en bedre forfatter enn forfatteren som boken handler om. Axel Jensen var en fascinerende skrue på mange måter og en nyskapende norsk forfatter i sin tid, men paradoksalt nok bekrefter boken for meg inntrykket av at han verken som forfatter eller samfunnsdebattant var så betydningsfull at det er påkrevet med en så stor biografi om ham. Forlagets baksidetekst overdriver med påstanden om at Jensen var en av etterkrigstidens mest sentrale norske forfattere.
Jeg gratulerer derfor Torgrim Eggen med å ha gjort det maksimale ut av den selvvalgte oppgaven om å skrive en biografi om Axel Jensen – og håper han satser litt høyere med valg av hovedperson hvis eller når han skal skrive sin neste biografi. Denne fortjener selvsagt mange flere lesere og anbefales varmt som julegave til gjenlevende personer med interesse for Axel Jensen og miljøene han beveget seg i siste halvdel av 1900-tallet. Og ja klart: Jeg gleder meg allerede til å lese Torgrim Eggens nye bokprosjekt om Oslos kulturhistorie.
Terningkast 6
Romaner: Lars Saabye Christensen, Skyggeboken
Lars Saabye Christensen kan først gratuleres med å ha fullført sin planlagte og kritikerroste serie om Byens spor, tross en forstyrrende kreftsykdom og helsebehandling for den. Dernest kan det med lettelse konstateres at hans trolig siste roman også er av hans mest originale. Siste del av historien om de gjenlevende hovedpersonene fra bind 1 og 2, blandes i bind 3 ut dels med den kreftsyke forfatterens tanker rundt dem og sitt forfatterliv. Når man minst venter dem dukker det dessuten opp karakterer og temaer fra hans tidligere romaner. Resultatet er en boblende og tidvis krevende roman på litt over 500 sider.
Også en del av hans gamle fans vil utvilsomt finne det krevende når forfatteren ikke bare dukker opp i samme avsnitt som romanfigurene, men tidvis også i samme setning. Også politiske utsagn og perspektiver han kommer med der vil sikkert treffe leserne mer og mindre godt. Forfatteren skuer tilbake mot fortiden han vokste opp i og tilkjennegir samtidig en stor uro for fremtiden, samtidig som han sier at han kanskje ikke burde si dette. Å si at forfatteren selv går inn i romanteksten er snarest en underdrivelse: Han stuper tidvis inn i den.
Med romanfigurene går det i mellomtiden sånn passelig skjevt, og man sitter igjen med noen ubesvarte spørsmål om dem – men det gjorde man også etter Beatles, Halvbroren og andre av hans tidligere romansuksesser. Lars Saabye Christensen er oppsiktsvekkende klar på at dette er hans siste roman, uansett den videre helsemessige utfordringen. I så fall blir det alt i alt et originalt og sterkt utropstegn for et av de mest originale og sterkeste norske forfatterskapene fra de siste fem tiårene.
Skyggeboken er sterkt anbefalt til alle Lars Saabye Christensens gamle fans, men også til nye lesere med sans for en god roman med handling fra noen tiår tilbake. Den fungerer nok aller best for de med interesse for Oslo og/eller 1970-tallet.
Terningkast 6
Nr. 2
Sakprosa: Nilas Johnsen, Erdogan. Tyrkias nye sultan
43 år gamle Nilas Johnsen var kjent som journalist og utenrikskorrespondent, men helt uten bakgrunn som forfatter, da han for noen måneder siden fullførte denne boken. Det lover godt når en VG-journalist får terningkast 6 i Dagbladet, og i dette tilfelle er det høyst berettiget.
Nilas Johnsen fremstår som en uvanlig skrivefør og kunnskapsrik forfatter med sin fremstilling av det store skiftet som Erdogans maktovertakelse og påfølgende maktkorrumpering har utløst i Tyrkia. Johnsen viser bortenfor rimelig tvil at utviklingen på mange områder gir grunn til uro og oppmerksomhet fra omverdenen. Han nyanserer samtidig bildet med å forklare Erdogans fremganger og gir et ganske godt svar på hvorfor den stadig mer autoritære presidenten fortsatt har stor folkelig støtte. Man kunne nok ønske seg litt mer omtale av ulike islamske retninger i det sterkt sammensatte Tyrkia og om partiet AKP, men perspektivet på Erdogan som en sterk ny sultan for en ny tid og en gammel stormakt står seg godt.
Jeg savnet lenge litt mer sammenligning til samtidige ledere som Vladimir Putin og Donald Trump, og skrev straks inn sekseren da det også kom på slutten. Det kan problematiseres i hvor stor grad dette er en biografi om Erdogan og i hvor stor grad det er en historie om tyrkisk politikk fra de siste 30 årene, men forskjellen er da illustrerende nok også blitt ganske uklar.
Det er sterkt å håpe at høstens svært positive mottakelse og Brageprisnominasjon inspirerer Nilas Johnsen til å skrive flere bøker. I mellomtiden er denne sterk anbefalt til alle med interesse for internasjonal politikk, religioner, menneskerettsspørsmål – og selvsagt da Tyrkia som et fascinerende grenseland mellom Asia og Europa.
Terningkast 6
Romaner: Nina Lykke, Full spredning
Som tittelen antyder: Det er mye svart humor i Nina Lykkes tidvis hysterisk morsomme legeroman om den lett kyniske og desillusjonerte legen Elin, som har kjørt seg selv inn i en tidstypisk kjedekollisjon av et samlivsbrudd. Det er både full spredning og full pakke av utroskap og tilhørende familieforviklinger her.
Jeg lo høyt av Nina Lykkes fortellerstemme og slagferdige kommentarer også i hennes forrige familiedrama Nei og atter nei, men ble den gang litt skuffet over avslutningen. Planen og gjennomføringen sitter mye bedre i år: Avslutningen blir ikke noe videre løft for romanen, men man er høyt oppe fra før og den passer godt inn med legeromanrammen. Et vedvarende særtrekk er for øvrig at Nina Lykkes ramme er et ulykkelig ekteskap hvor barna er nesten helt usynlige.
Nina Lykkes fortellerstemme fungerer for meg best når den befinner seg i grenselandet mellom realisme og satire, noe som heldigvis er tilfelle mesteparten av tiden. Nivået faller litt både når det glir for langt over mot realisme og når det tidvis glir over i det helt parodiske. Det syntes jeg for eksempel skjedde da jeg-personen følelsesladet betror sin elsker at hennes effektive og følelseskalde legemor i sin tid fødte henne i en pause på et arbeidsskift, for deretter å fullføre arbeidsskiftet og så nesten glemte igjen datteren på jobb. Avstanden mellom realitet og parodiske tilstander kan imidlertid være liten også i helsevesenet – som illustrert av at overnevnte episode visstnok er basert på en autentisk hendelse!?
Uansett: Jeg lo høyt av den også, og i de tidvis morbide skildringene av legens syn på pasienter og medarbeidere er det mye som har relevans både for helsevesenet og arbeidslivet samt menneskeheten for øvrig. «han har hundre lidelser som han tar tusen medisiner for, som igjen gir ham en million bivirkninger som han deretter må ta en milliard nye medisiner for» heter det om en av dem, og følelsen er vel kjent for mine legevenner. Her er også tankevekkende nye visdomsord a la at sladder fungerer som lim i ethvert menneskelig samfunn. Nina Lykke slår nedover, oppover, til høyre og til venstre med sin skarpe forfatterstemme, tidvis med utsøkt formuleringskunst.
Det holder til en klar sekser og en sterk andreplass på min liste for 2019. Sterkt anbefalt for alle med sans for god satire, og særlig for de svært mange med synspunkter på og/eller erfaringer fra helsevesenet.
Terningkast 6
Nr. 1
Sakprosa: Shazia Majid, Ut av skyggene
Ut av skyggene kommer da til slutt altså en annen VG-journalist og forfatterdebutant som også ble brageprisnominert uten å vinne i år. Debatter om innvandring og integrering er et vepsebol som mange kvier seg for å stikke hodet inn i. Desto viktigere er det at noen godt kvalifiserte mennesker våger å gjøre det.
Shazia Majid bærer med seg en egen familiehistorie som gir stor innsikt i historien om innvandrerkvinnene i Norge. Hun bruker i tillegg sin økonomiutdannelse til å fremskaffe tall som viser hvordan hennes mors generasjon lenge levde et krevende liv i skyggene – mellom en patriarkalsk kultur fra hjemlandet og en norsk kultur som diskriminerte og overså dem. Majid blander forbilledlig regnestykker med resonnementer, og avdekker tankevekkende sannheter om holdninger både i og mot innvandrermiljøene. Mest rystende for en etnisk norsk leser er kanskje påvisningen/påminnelsen om hvordan man på 1970- og 1980-tallet i Norge aksepterte klart rasistiske holdninger også for eksempel i aviser, men her er også et kritisk fokus på tvangsekteskap og undertrykkende sosiale mekanismer internt i innvandrermiljøene.
Jeg ergret meg i siste del av boken over noen litt vel detaljerte omtaler av navngitte aktører og kom etter hvert ut av telling på hvor mange ulike betydninger av «vi» forfatteren brukte, men mange vi er ikke nødvendigvis negativt i en bok om integrering.
Ut av skyggene klarer kort sagt på en sjeldent god måte å kombinere et bankende hjerte med en klar hjerne, og man fryder seg som leser over begge deler. Legg til at Shazia Majid dessuten skriver bedre norsk enn de aller fleste forfattere med fire generasjoner etnisk norske forfedre bak seg, så blir resultatet en bok som bør leses av alle her som vil delta i debatten om innvandrere, integrering og likestilling. Samt altså en klar sekser og en førsteplass på min liste over årets beste norske sakprosabøker.
Terningkast 6
Romaner: Maja Lunde, Przewalskis hest
Maja Lunde er i et internasjonalt litteraturperspektiv de siste årenes store norske heltinne: 40 år gammel slo hun i 2015 plutselig gjennom med den særegne økoromanen Bienes historie, som klarte den formidable prestasjonen det for en norsk forfatter er å toppe bestselgerlistene i Tyskland måned etter måned. Jeg likte i forfjor svært godt hennes andre roman Blå, med en enkel tittel og et lett forståelig miljøbudskap om å redde havet og vannet. Det må innrømmes at jeg fra start var litt mer skeptisk til årets litterære Lunde-påfunn, med en ukjent liten mongolsk hesterase i hovedrollen og en tittel som ingen i Norge klarer å stave riktig. Artsmangfoldet som det altså her er snakk om, oppleves nok av de fleste lesere som mindre viktig enn kampen for vann og luft.
Jeg var imidlertid knapt i gang med å lese alle de tre ulike historiene fra ulike tidsaldre, før jeg lot meg begeistre og engasjere av alle tre. Det er en imponerende oppgave å flette sammen tre vidt ulike fortellinger fra henholdsvis Russland på slutten av 1800-tallet, Mongolia på 1990-tallet og Norge anno 2064. Veksling mellom språket på de to førstnevnte er en krevende øvelse, men hva gjør man egentlig med språket når man skal skrive fem tiår frem fra nå? Og hvordan vil teknologi og andre samfunnsforhold ha utviklet seg da? Jeg håper og tror at situasjonen i det Norge som Maja Lunde og jeg kanskje får oppleve som 90-åringer vil være helt annerledes og bedre enn det skrekkscenarioet hun beskriver i boken – men erkjenner at det er all grunn til å ta hennes advarsler om faren for en internasjonal miljøkrise også her i Vest-Europa på stort alvor.
Maja Lunde tar kort sagt igjen opp en av vår tids store utfordringer i denne romanen. Lest gjennom mine briller skriver hun bedre om mennesker enn tidligere, inkludert dilemmaet mellom familiære hensyn og miljøhensyn. Det balanserer noen ganger på kanten med hvor mye dramatikk som presses inn her, og det sporer noen steder litt av med bistemmer og sidespor. Men alle de tre hovedfortellingene holder helt ut, og miljøtemaet som kobler dem sammen fungerer dessuten bedre enn i hennes tidligere romaner. Dette er et komplekst og nesten overambisiøst trippelepos som jeg kan forstå at har fått noe blandende anmeldelser. Men for meg er dette litterær skiflygning hvor Maja Lunde står på hele svevet ut.
Przewalskis hest er årets kortreiste norske julegavetips nummer 1 til alle MDG-ere, men også en svært nærliggende anbefaling for andre med interesse for mennesker og deres livsmiljø i fortid, nåtid og fremtid – og den kan altså leses helt uten forkunnskaper om hester. Dermed blir det en soleklar sekser på terningen og en førsteplass på listen her. Dels på grunn av ideen og dels på grunn av utførelsen. For å sitere en tidligere norsk utenriksminister: «Det er min mening, og den må jeg respektere!»
Terningkast 6
