Kaia Dahle Nyhus (f. 1990) har vokst opp på sommerøya Tjøme utenfor Tønsberg. Hun er utdannet illustratør ved Kunsthøgskolen i Oslo, og er i øyeblikket masterstudent i Storytelling på Konstfac i Stockholm. Kaia har tidligere samarbeidet med sin mor, Gro Dahle, om flere kritikerroste og prisbelønte bildebøker. I 2011 ble hun tildelt Kulturdepartementets illustrasjonspris for Håpe, sa gåsa, mens Krigen (2013) ble nominert til både Kritikerprisen og Nordisk Råds barnelitteraturpris.
I høst debuterer Kaia med egen bildebok, Vil du høre en hemmelighet? I følge hennes redaktør, Geir Nummedal, er dette «.. en stilsikker og undrende bildebokdebut (…) En bok som ser, sanser og tenker fra et barns perspektiv.» Jeg har intervjuet Kaia om hennes valg av livsvei, om hemmeligheter, opphav og hvordan det er å debutere med egen bok i så ung alder – og være både forfatter og illustratør.
Du debuterer i høst med boken Vil du høre en hemmelighet? Hvordan fikk du ideen til å skrive om dette temaet, som både er veldig allment, men også krevende?
– Det begynte egentlig som en skoleoppgave. Jeg går på Master-studiet i Storytelling på Konstfack, Kunsthøyskolen i Stockholm. Vi hadde en oppgave om bildebøker. Og jeg skrev mange mulige tekster som kanskje kunne egne seg som bildebok-tekst. Jeg skriver i vei uten å tenke så mye og jobber veldig intuitivt. Jeg skriver og skriver, og etterpå plukker jeg ut ideer og tekstbiter. En av disse ideene var om hemmeligheter. Jeg syns hemmeligheter er spennende. Det er også hemmeligheter som skaper spenning og drivkraft i en historie, og det å kunne fokusere på nettopp hemmeligheter som tema, var ekstra morsomt og interessant. Når jeg jobber intuitivt, klarer jeg ikke akkurat å spore tilbake hvor ideen kommer fra, den kommer bare.
– Hemmeligheter kan være små og uskyldige, men også store og farlige. Trenger vi hemmeligheter?
– Ja. Det er mange ting som kan såre, og det å ikke fortelle det, kan gjøre at vi får bedre liv og bedre vennskap. Hemmeligheter handler ofte om å beskytte seg selv eller andre. For vennskap er også hemmeligheter gode som bindeledd. Vi kan i et vennskap dele ting, og det å dele hemmeligheter kan være forskjellen på venner og på fremmede. Men av og til kan det hende vi har for mange hemmeligheter, og det kan være et problem. Eller for få – at vi plumper ut med ting vi ikke skulle ha sagt. Balansegangen mellom hvilke hemmeligheter som er viktige og hvilke som er uviktige, hvilke man skal dele og hvilke som helst skal være skjult, kan være en sosial utfordring som jeg sjøl syns er vanskelig i blant. Det er også fint og viktig å kunne ha sine egne hemmeligheter, sitt eget hemmelige rom, som er privat og som jeg selv har kontroll over.
– Er det stor forskjell på voksne og barns hemmeligheter, tror du?
– Jeg tror at voksne har større bevissthet om hva som er akseptabelt og hva som er uakseptabelt, hva som er høflig og hva som er uhøflig å si. For voksne handler hemmeligheter enda mer om det sosiale. Men for barn handler det kanskje mer om å være sin egen person. Og de har ikke samme følelse for hva som er akseptabelt og høflig. For eksempel kan barn si at faren tar av håret når han skal bade. Det blir morsomt og søtt, men føles samtidig privat. Det kan virke som om barn er mer ærlige og har færre hemmeligheter. Men jeg er usikker på om det er riktig. Jeg tenker at voksne har høflige hemmeligheter og pinlige hemmeligheter, mens barn kan ha hemmelige rom, en hemmelig sfære som er deres egen. Kanskje de har et hemmelig sted, en hemmelig stein. For meg, da jeg var liten, var hemmeligheter det nærmeste jeg kom magi. Det var noe som ble gjort på natta eller som fantes i mørket, og det hadde en ladning i kraft av seg selv. Men det fins også farlige hemmeligheter, for den krafta en hemmelighet har for barn, kan fort bli overdimensjonert. For alt må det være lov å snakke om. Mens for barn kan noen hemmeligheter bli for store og forbudte, og da kan hemmeligheten bli vond og farlig.
– Du er allerede en dreven og prisbelønt barnebokillustratør, din unge alder til tross. Var det stor forskjell på å illustrere din egen tekst i forhold til en annens?
– Når jeg tidligere har illustrert bildebøker, har det vært moren min som har skrevet teksten, og siden jeg har et nært forhold til henne, føler jeg at jeg da forsto tekstene veldig godt og hadde nært forhold til dem også. Forskjellen er nok allikevel det at jeg ikke trenger å forstå min egen tekst. For den kjenner jeg jo. Og det er ikke noe rom for feiltolkning. Den er en del av meg, og illustrasjonene føles som en naturlig forlengning av tanken og ideen.
– Det er vanskelig å ikke nevne dine foreldre, forfatteren Gro Dahle og illustratøren Svein Nyhus, og din onkel Egil Nyhus, som alle er betydelige kunstnere og sterke forbilder for mange. For deg kanskje på både godt og vondt? Er det mer krevende å finne et personlig uttrykk og «sin egen vei» når man har flere anerkjente kunstnere i nær familie?
– Jeg tror det er individuelt. Jeg er veldig lite ambisiøs, og føler at rollen min som datter til Gro Dahle og Svein Nyhus er veldig lite krevende. Jeg tenker ikke så mye på det, har ikke noe problem med det. Jeg er verken flau eller stolt. Men jeg har nok fått veldig mye gratis, og jeg har på en måte alltid gått i lære hjemme. Og jeg har alltid hatt bildebøker og bøker rundt meg. Jeg føler at jeg har et nært og trygt forhold til boka som kunstobjekt og som den fantastiske oppfinnelsen den er .
– Vi er alle preget av barndommen vår. I hvor stor grad tror du familiekulturen du har vokst opp i, dine foreldres yrker og en oppvekst på fredelig Tjøme har preget dine livsvalg? Kunne du blitt noe helt annet?
– Jeg kunne jo blitt noe annet, men det føles lettvint å bli det jeg er nå, å gjøre det jeg driver med. Jeg tror jeg uansett ville likt å tegne og fortelle og lage historier. Det tror jeg ligger i meg fra fødselen av. Dette har jeg alltid drevet med. Men samtidig har jeg fått veldig mye støtte for det og støtte rundt det, og at jeg vet litt hva det innebærer, med jobbetider, økonomi, som gjør at det er mindre utfordrende for meg, en slik livsstil.
– Har du noen forbilder? Litterære? Visuelle?
– Ja. Jeg er veldig glad i Tove Jansson. Men det er jo alle. Mummitroll-bøkene, både bildebøkene fra dette universet og de illustrerte barneromanene, er søte og veldig vakre, poetiske og fine. Men de er også skumle og har et mørke, en farlighet, som jeg syns er veldig fasinerende og inspirerende. Og da tenker jeg både på det visuelle og på tekstene. At det er en helhet.
– Hvilke forventinger har du til mottagelsen av boken din? Fra kritikere, bokhandlere og publikum?
– Jeg håper det går bra. Håper den ikke er for mørk i fargene. Jeg syns det er spennende med mørke farger og natt, og jeg syns hemmeligheter er en del av mørket, av det skjulte. Jeg syns det er veldig mange hvite og lyse og pastellfargede bildebøker, så da er det gøy å være mørk, men allikevel er jeg litt redd for at det blir for mørkt..
