Benedicte Alexandra Lie (f. 1971) er fra Oslo. Hun er naturviter og professor ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo, Avdeling for medisinsk genetikk. Hun har gått på forfatterstudiet i Tromsø og debuterer i høst med romanene Synstavle. Her møter vi unge Silje som er kommet inn på medisin, men rives mellom legedrømmen og farens ønske om at hun skal overta hans optikerforretning. Farens brå død forsterker dilemmaet, men hans motiv fremstår etter hvert i et nytt lys når Silje får vite sannheten om farens legesøster, som døde bare 28 år gammel; at hun begikk selvmord etter å ha feilbehandlet en pasient.. Dette er en sterk, kompleks og tankevekkende roman, som også utforsker sorg og nære relasjoner som endrer karakter når livet vender.
– Det er ikke hver dag at en naturviter og professor ved Det medisinsk fakultet debuterer som skjønnlitterær forfatter. Hva fikk deg til å gå løs på en roman?
– Jeg har alltid likt å skrive, og skriver i og for seg mye i jobben min. Men det er annerledes, så det var kanskje et uoppfylt behov, for å skape noe og bruke kreativiteten på en annen måte enn i en forskningshverdag. Da jeg var barn var det tre yrker jeg kunne se for meg: forsker, ridelærer eller forfatter. Det første virket mest oppnåelig, så jeg gikk for det.
– Du leverer en sterk debutbok, der brå død og sorg er gjennomgående. I tillegg et krevende dilemma. Det er naturlig å spørre om egne opplevelser og erfaringer har vært en kilde her?
– Jeg-personen Siljes historie har få likhetstrekk med min egen. I motsetning til Silje, fant jeg raskt ut hva jeg ville studere og startet rett på etter videregående. Det var først kanskje ti år senere, da jeg innså hvor avgjørende studievalget faktisk hadde vært for formingen av livet mitt, at jeg begynte å gruble over hvor grundig jeg egentlig hadde tenkt gjennom det.
Mine egne opplevelser har i større grad vært en igangsetter. Den første teksten jeg skrev til boka handlet om da faren hennes døde, og i den forbindelse brukte jeg erfaringene fra da jeg selv var i begynnelsen av tjueårene og mistet min egen far. Utover det har Siljes liv utviklet seg uavhengig av min livshistorie.
– Du har gått på forfatterstudiet i Tromsø. I hvor stor grad har dette bidratt til at debuten din?
– Det har bidratt i stor grad. Det var et fint år med fokus på skriving sammen med mange flotte mennesker. Særlig det å gi og få tilbakemeldinger var ekstremt verdifullt. Jeg lærte mye av å bli lest av grundige lesere som ga meg innblikk i hvordan tekstene mine ble oppfattet av andre. Og blikket mitt ble skjerpet av å lese og snakke om andres tekster. I tillegg medførte det at jeg kom inn på forfatterstudiet, til tross for mange søkere, at jeg fikk økt selvtillit i forhold til skrivingen min. Dermed ble det også lettere å rydde tid til det i en ellers hektisk hverdag.
– Ligger det en konflikt mellom det å være akademiker på høyt nivå, med en krevende universitetsstilling – og skrivingen, eller snakker vi heller om en berikelse?
– Det er så absolutt en berikelse. Noen løper i skogen for å koble av, jeg skriver. Jeg brukte skjønnlitteratur som avkobling allerede mens jeg studerte. Da jeg leste til eksamen hadde jeg intervaller med 45 minutter pensum og 15 minutter romanlesing. Nå bruker jeg morgenene fra klokka fem til sju på å skrive. Det er en vidunderlig tid, bare min, alt er stille, dagen har ikke begynt, og hodet er tømt etter natten.
– Hva med det språklige spranget, mellom det å forfatte akademiske fagartikler og å skrive skjønnlitteratur?
– Når jeg skriver skjønnlitterært starter jeg med blanke ark og alt jeg skriver er et resultat av min fantasi. Mens når jeg skriver vitenskapelig, starter jeg med resultater fra laboratorieforsøk, gjerne gjort over flere år, og jeg må være tro mot resultatene. Målet er å formidle dem i en kontekst av andres tidligere funn. Jeg bygger da en historie, en forståelse, sammen med alle de andre i forskningsfeltet. Det er elementer av historiefortelling i begge skrivemåtene. Også bruk av metaforer. Jeg har opplevd i genetikken at fenomener først blir skikkelig etablerte når noen finner gode og beskrivende metaforer for fenomenene. I begge skrivesituasjoner får jeg ideer og nye tanker gjennom inntrykk utenfra, ved å lese og google. Jeg googlet mye da jeg skrev boka mi.
En annen forskjell er at formen i vitenskapelig skrivinger er satt – noe jeg liker. Jeg vil at det skal være lettlest og raskt å finne informasjon. Vitenskapelige artikler leser jeg og andre sjelden fra begynnelse til slutt, vi hopper i teksten, leter etter nøkkelinformasjon og formen gjør at vi vet hvor vi finner den. Romaner leses derimot ord for ord, slik forfatteren har bestemt.
I fagartikler prøver jeg å svare på spørsmål, mens i skjønnlitteratur vil jeg at leseren skal undre seg og at nye spørsmål skal dukke opp underveis. Uten å måtte gi svar. Det er heller ikke noe krav til kausalitet i en roman, slik vi leter etter i vitenskapen, så lenge det er sant for den aktuelle fortellingen.
– Tilbake til romanen din, Synstavle. Det er mye emosjoner i den; Vonde og vanskelige følelser du skildrer på en svært troverdig måte. Kan du si litt om dette?
– Jeg blir glad hvis det oppleves som troverdig. Når jeg skriver, kobler jeg meg på følelsene som romanpersonen står i og prøver å skrive ut fra den sinnsstemningen. Selv om mine følelser erfaringsmessig er koblet til helt andre hendelser i mitt liv, så bruker jeg dem for å krysskoble med romankarakterens opplevelser. Det er nettopp når jeg kommer i tilstand av flyt mellom sinnsstemning og tekst at det er aller morsomst å skrive.
– Jeg-personen Silje er den vi naturlig nok kommer tettest på. Du viser hvordan hennes relasjoner blir utfordret når sorgen slår inn; særlig forholdet til moren og kjæresten. Kan sorg være med på å forsterke og tydeliggjøre forholdet til våre nærmeste?
– Når faren dør gjør det noe med strukturen og båndene i familien. Et tomrom som ikke bare omfatter tapet, sorgen og relasjonen til den døde, men som også påvirker forholdet mellom de etterlatte. Familiedynamikken forstyrres og forandres. På samme måte tenker jeg at det er når et barn blir født. Da må det lages rom for det nye familiemedlemmet, og alle må finne sin rolle på nytt. Relasjonen mellom Silje og personene rundt hennes måtte reetableres. Det var spennende å jobbe med Siljes relasjoner da jeg skrev, jeg visste ikke fra starten på hvilken måte de ville endre seg underveis.
– Hva tenker du om dette med å dele sorg? Er det mulig? Vi er jo så forskjellige..
– Faren har vært en dominerende skikkelse og har vært et knutepunkt for kommunikasjonen i familien. Han har også vært den som har opprettholdt familiehemmeligheten omkring sin legesøsters selvmord. Etter farens død strever Silje og moren med å kommunisere og nærme seg hverandre. Silje vil at moren skal se og forstå hva hun trenger, noe hun strever med å sette ord på. Dermed misforstår moren og Silje hverandre, og dette skaper en avstand i sorgprosessen deres.
For Silje sammenfaller sorgen også i tid med løsrivelsesprosessen fra foreldrene. Hun prøver å finne balansen mellom det befriende med å stå på egne bein og erkjennelsen av at man trenger andre å støtte seg på. Silje føler mye på ensomheten og avstanden til andre mennesker. Det er vondt å erkjenne at ingen egentlig forstår hvordan hun har det. Ingen kommer inn under huden på henne, «huden» blir en beskyttende barriere.
– Siljes store dilemma er om hun skal velge medisinstudiet eller optikerutdanning for å overta farens forretning. At han dør brått forsterker dilemmaet. Det er mye støy som forstyrrer hjertets stemme..?
– Silje er i bunn og grunn målbevisst og klar over hva hun vil, men hun sliter med å finne balansen mellom sitt ønske og andres forventning. Det gjør henne usikker på sitt eget valg. Når faren dør, forrykkes også nettverket av mennesker i livet hennes. Silje kan ikke følge hjertet og sitt eget valg uten støtte fra omgivelsene. Faren har gitt henne motstand på valget om å bli lege, mens kjæresten overlater valget fullstendig til henne. Begge deler er problematisk for Silje, fordi ingen egentlig går i dialog med henne.
– Jeg tenker at Siljes dilemma er gjenkjennelig for mange, selv om det kan handle om helt andre livsvalg. Hva tenker du?
– Jeg har ikke selv stått i Siljes dilemma, men det var lett å leve seg inn i det mens jeg skrev. Så jeg håper det vil være gjenkjennelig også for andre.
– Du er selv naturviter og knyttet til medisinfaget. Kunne du skrevet denne boken om du ikke hadde hatt den faglige bakgrunnen og innsikten du har?
– Historien ville i hvert fall hatt en annen innpakning. Men mange av temaene er så allmennmenneskelige at jeg vil tro de hadde opptatt meg uansett min egen faglige bakgrunn.
– En legetabbe står sentralt i boken din. Alle legers skrekk er vel å begå feil? Men leger er jo også bare mennesker, og som kjent er det menneskelig å feile. Kjenner du til at noen har valgt bort legeyrket på grunn av en slik frykt? Eller gjort en feil, for deretter å «takke for seg» på en mer eller mindre dramatisk måte?
– Ingen jeg kjenner har fortalt meg slike historier fra sine liv, så så vidt jeg vet er svaret nei. Men i undervisningssammenheng har jeg opplevd at tannlegestudenter har fortalt at de har valgt å ikke studere medisin på grunn av ansvaret det medfører.
Det er som du sier menneskelig å feile. Alle gjør større eller mindre feil hele tiden. Jeg får skikkelig vondt inni meg når jeg hører om legers feilbehandling med fatale konsekvenser. Jeg tenker på de legene som behandlet, som ville hjelpe, som gjorde så godt de kunne og gjorde det de trodde var riktig. Da er jeg glad for at feilene jeg gjør i min egen jobb, lett lar seg rette opp.
– Et litt subtilt spørsmål: Du er genetiker. Siljes far hadde en doktorsøster som begikk selvmord etter en såkalt «legetabbe». Kan man «arve» en disposisjon for selvmord?
– Dette er jo langt på siden av de immunologiske sykdommene jeg jobber med, men siden du spurte måtte jeg slå opp i en katalog med oversikt over alle studier på genetisk disposisjon. Her finner man studier på alt fra sykdommer til politiske preferanser. Der fant jeg også selvmord, så det har vært studert. Dog ikke grundig, bare en liten studie. Der fant de ingen enkel og direkte sammenheng mellom genetisk arv og selvmord. Det kan muligens finnes en rekke genetiske faktorer som kan disponere svakt. På den annen side er det vanskelig å skille dette fra psykiske lidelser som jo har en viss arvelig komponent. Så jeg er ikke redd for at Silje har arvet en genetisk disposisjon for selvmord.
– Tror du det er en sammenheng mellom frykten for å feile, statusen ved yrket og evnen og viljen til å innrømme feil, som man lett kan få inntrykk av at leger er særdeles dårlige på?
– Jeg vet ikke om leger er dårligere enn andre på dette. Samfunnet som helhet beveger seg i retning av å skulle mestre og prestere stadig bedre og på flere arenaer. Det gir også et tidspress på å forstå og lykkes raskt. Vi orker ikke lese lange tekster, har ikke tid til usikkerhet og refleksjon, men vil ha entydige svar. Studenter vil vite hva som er rett og galt. Men det er ikke alltid svarene er tilgjengelige og entydige, og mennesker vil aldri slutte å gjøre feil.
– Hva slags forventninger har du til mottagelsen av romanen din?
– Først og fremst håper jeg boka vil bli lest, og jeg blir genuint glad hver gang noen sender bilde av seg selv med boka mi eller forteller på annen måte at de skal lese den. Jeg håper selvsagt også at den skal bli likt, i hvert fall av noen. Om boka får folk til å bli berørt, reflektere og stille spørsmål, da har jeg oppnådd mine høyeste forventninger. Så jeg har vel en gradert forventning. Spenningen jeg har i kroppen overfor mottakelsen er ellers ikke rettet mot en spesiell gruppe.
– Har du noen nye litterære prosjekter i ermet?
– Jeg har hatt en ny roman i hodet ganske lenge. Karakterene holder på å utvikle seg. Jeg har notert mye på lapper, på mobilen og i skrivebøker. I sommer startet jeg så vidt å skrive på det jeg tror skal bli begynnelsen. Det er morsomt å være tilbake på det stadiet der alt kan skje, hvor jeg ikke vet hva slags historie det blir, jeg bare aner konturen av den.
Les også forfatterens eget blogginnlegg, Det kunne vært meg, og Odd Karsten Kroghs omtale av boken samme sted.
