Else Kåss Furuseth debuterte som forfatter i 2018, med boka Else går til psykolog. Boka har solgt svært godt, og var i fjor en av Storytels mest populære lydbøker. I fjor høst kom Kan alle sjekke kalenderen, som hun skrev sammen med Sigrid Bonde Tusvik, Siri Kristiansen og Benedicte Wessel-Holst. Den er beregnet på «deg som synes vennskap er like komplisert som kjærlighetsforhold, men samtidig vet at du ikke klarer deg uten venninnene dine.»
Else Kåss besøker Boktips’ podcast
Snart kommer en ny sesong med podcast fra Boktips. I første episode forteller Else Kåss Furuseth om både bøkene, teaterforestillingene og TV-programmene hun lager. På spørsmål om hva som er hennes favorittdikt hadde hun svaret nesten klart – hun husket bare ikke tittelen. Løsningen ble å ringe en venn, som kunne fortelle at Bjørneboe-diktet hun sikter til heter «Om steder på jorden og mat jeg liker».
Jens Bjørneboe
Jens Bjørneboe (1920 – 1976) var en sterkt samfunnsengasjert forfatter som skrev bøker i mange sjangre: romaner, skuespill, lyrikk, essays og artikler. Han var en svært populær forfatter blant unge lesere og skapte mange debatter fordi han gikk til angrep på bl.a. skolevesenet, rettsvesenet og fengselsvesenet. Bjørneboe levde et hardt liv der alkohol og depresjoner var en dominerende faktor. Han tok sitt eget liv 9. mai 1976.
OM STEDER PÅ JORDEN OG MAT JEG LIKER
På Nordishavet
ved de store banker
tok vi på et kvarter
torsk til et ferskt måltid.
Vi åt den en time efterpå,
og de store, snehvite skiver
var krøllete og stive
der de lå som fajancer
på fatet.
Dette kjøtt
var hårdt og frydefullt
og sprellet mot ganen.
Vi overgjøt det
med smeltet smør
og pepret
forsiktig.
Dertil leveren!
Kokt i eddikvann,
saltet, pepret.
Aldri så jeg på norsk båt
frommere mannskap.
Nordishavets dybde og
uhyre mysterier
smakte vi der.
Ved Stureplan i Stockholm
åt jeg et torskehode
så stort som et syvårs barn,
rykende varmt
og med iskoldt Jägerbrännvin
og ungt øl.
Det torskehode stirret på mig
som et fakultet.
Derpå spiste jeg det:
Tungen, nakken,
det ufattelige bak øynene,
hjernen!
Jeg skrek
da jeg spiste dette.
I Würzburg
åt jeg en karpe, blau gesotten,
i dens eget fett. Den passerte ganen,
streifet tårekjertlene
og gikk i et lynglimt
gjennem hjernen.
Til det drakk jeg Mosel.
Under dette måltid var jeg
bevisstløs.
På øen Sylt
i Nordsjøen
åt jeg en sjøtunge som
opveiet meget
av mitt ellers forspilte liv.
I det hele tatt kan man
i Sønderjylland, Schleswig og Ditmarsken
godt våge
et måltid.
I Ribe
på Hotel Digmar
spiste jeg en bouillabaisse
som trøstet mig.
La mig ikke fortie
et måltid i Freiburg
av hvite vinbergsnegler,
flytende i fett og hvitløk,
skyllet ned i en åpen
vin fra stedet.
I den vin smakte man
jordbunn, sol,
regnvær og sten.
I Basel
fikk jeg en kald novemberdag
en rykende pot au feu
som ikke skal glemmes.
Min tapte ungdom
gjenvant jeg i den.
I en fransk småby ved havet
åt jeg fiskesuppe
av krabber og havsnegler!
I Paris påtraff jeg
en kalvehjerne
som ikke skal
hemmeligholdes.
Men stort sett
foretrekker jeg kysten.
I Venezia
spiste jeg
fiskesuppe av blåskjell,
østers, reker, hummer,
albueskjell, scampi, blekksprut, sjøhest
og flere slags fisk,
satt sammen som det fineste
immaterielle mosaikkarbeide
fra byen Ravenna.
Der spiste jeg også
en languster –
et halvkilos stykke
snehvitt og rosenrødt
krepsedyr.
Salat. Vin. Olje. Citron.
Ved dette måltid
mistet døden sin brodd.
På vestsiden
av Apeninnene
i en fiskerby ved navn
Comoglie
fikk jeg samme år en
in salato del mare
av kolde, sprøstekte reker
blekksprut
små som vårens blåveis!
stekt på spidd
bitte små fisk stekt i olje
blåskjell, ukjente muslinger
stekt i olje, men koldt
med saften av en citron
krystet over sig
ramsalte oliven og hvitvin!
Aldri var jeg mere ophisset
enn ved dette måltid.
Bannende
sprang verten i kjelleren
og fylte min vinkanne
gang efter gang.
Derpå:
Stekt, blandet småfisk
med hvittingkjøtt
og rovdyrhoder.
Salat. Ost.
Sort, arabisk kaffe.
Ferskener med brennevin.
I innlandet
Siene, bak domen
åt jeg fra spidd
oksekjøtt
dryppende, rødt
tomater, olje, citron
rød vin
ost
Bel Paese
og en ubeskrivelig
røkt fåreost
fra fjellene.
Denne middag kostet mig
min forstand.
Jeg har også en gang
i Pisa
fortært en indrefilet
svidd av levende ild utenpå
og rød som det flammende
helvete innvendig.
Bistått av en liter
gammel Chianti
undlot den ikke å nedsenke mig
i sløvsind
uten evne til å tale sammenhengende.
Til den sortviolette
kaffe:
myke valnøtter, frukt
ferske dadler, fiken
og mere kaffe
for å gjenvinne
den tapte balanse.
Men i Pavia
spiste jeg oliven
sprø kylling, salat
og hvitvin, – derpå
med hud og hår en
englenderinne.
Hun pep av fryd.
Ai, men jeg glemmer
de enklere gleder:
rett og slett
kastanjer
i en liten fjellby,
og fårekjøtt i glørne
lukten av brent tre,
hvitløk, tomat og olje!
Pærer og
vin fra landsbyen.
Så enkel mat
rystet ofte mitt hjerte.
Levende skalldyr
åt jeg fra vogn
i Napoli,
fikk dem i hånden,
åpnet dem med kniv,
presset citron over dem
og drakk dem
ut av skallet,
ustø på føttene
av salighet.
Som saltvann, vind
og stjernenetter
smakte dette.
(Jeg blev blind
efterpå.
Men angret ikke et sekund.
Efter noen uker
fikk jeg da også
synet igjen.
Hvad jeg nu skulle med det.
Jeg har sett nok.)
Middelhavet!
Dine fullkomne måltider
pryder min kjærlighet
til dig!
Selv det enkleste:
oliven, brød, vin
i den varme natt
med fred i sjelen, måneskinn
og det gamle vannhjul!
Å, borgere av Bonassola!
Husker dere stadig
den kolossale latter
min danske venn slog op
ved synet av månen
i Liguria?
I Amerika
åt jeg
skoldhete maiskolber
i rørt smør,
solgt på gaten fra vogn
som pølser i Tyskland
kastanjer i Milano
muslinger i Napoli.
I Brooklyn
staten New York
spiste jeg
gin og Irish Stew
inntil jeg ikke lenger var
til å skjelne fra stuingen!
Også til kineserne gikk jeg
og spiste Chop Sui
med glede.
I hansabyen Hamburg
fortærte jeg
kanadisk whisky
røkelaks, kaukasisk hummerkrabbe
vodka og kaviar
inntil jeg våknet
på toget i København
med en flaske vodka
i hånden,
en forargelse for
sovevognskonduktøren.
I Rom har jeg engang
nydt en artisjokk
hvorpå alt var spiselig.
Den var som kjærligheten.
Skoldhet lutefisk,
hvit som Hardanger-
jøkelen
gjennemsiktig, skjelvende
klar
badet i smør, engelsk sennep og pepper
åt jeg i ti dager
hos skalden Gabriel Scott
med øl og sprit.
Lutefisken
var som en lavine
gjennem mitt hode.
Og verten
den gamle løve
mol med strittende bart
en fenomenal
skipperløgn
om en fremragende
lutefisk
han en gang hadde spist
langt inne i det mørkeste
Bayern
med Steinhäger og Edelbraü.
Jeg trodde ham
der jeg satt.
Videre har jeg
i det gamle, regnvåte Norge spist
de to ting
som har opphøyet
landet
til kulturnasjon:
Rakørret og
gammelost.
Mat for hertuger og frie bønder!
Ofte åt jeg også i mitt
fedreland:
Selvfisket fjellørret, rå,
filert, med fjernet ryggrad,
bare en natt gammel,
tilbragt i salt, pepper,
sukker, salpeter
og et hav av dill,
til frokost.
Eller avkokt, med
nye poteter (i dill!)
med agurksalat
og smeltet smør.
Ofte drev det tårene
frem!
Meget av den livets
metafysiske uhygge
som ellers
omklamrer vår eksistens
har jeg siden for kortere
stunder fordrevet
ved hjelp av
lutefisk.
Hvilken lykke er det ikke
å ha en fordøyelse som min!
Desto mere
besynderlig er det
at jeg alltid har lidt av
uforklarlig sorg
og uhelbredelig tungsind.
