Päivi Laakso, min finsknorske favorittforfatter

Päivi Laakso (f. 1967) er fra Tornio i Finland, men har bodd i Norge i snart 30 år. Hun havnet i Oslo via en fiskeforedlingsbedrift i Nord-Norge, og er en av våre mest originale «eksil»forfattere. Blant annet skriver hun på norsk, men med persongalleri og handling lagt til hjemtraktene i Finland. Hun debuterte med norskskrevet bok allerede i 2001: Jeg elsker sol. En krevende øvelse vil mange si, de store forskjellene mellom finsk og norsk språk tatt i betraktning. Hun oversatte selv debutboken til finsk, og påstår lattermildt at hun pussig nok brukte lengre tid på oversettelsen til sitt eget morsmål enn på å forfatte boken på norsk. Senere kom Sanatorium (2003). Nå er hun aktuell med sin tredje roman, Myggfangeren.

Päivi er min finsknorske favorittforfatter, og representerer en miks av sine forfatterlandsmenn Mikael Niemi, Arto Paasilinna og Kari Hotakainen – og en vellykket parodi på tidlig finsk fjernsynsteater. Hun er en utpreget humorist med sans for det satiriske, bisarre, burleske og groteske. Egentlig er hun en etablert og anerkjent bildekunstner. Hun har et skrått blikk og en skarpt observasjonsevne som kommer både bildekunsten og skrivingen hennes til gode. Dette til tross for at hun har levd mesteparten av sitt liv med «strabisme», på godt norsk skjeling, uten å være klar over det, noe hun betrodde publikum under lanseringen av Myggfangeren nylig. Nå har hun fått seg briller og ser antagelig verden mer samsynt, forhåpentligvis uten at dette påvirker hennes skjeve og sjarmerende blikk på livet.

I følge Jonny Halberg «har nordmenn flest et syn på Finland som, overflatisk sett, virker klisjémessig og ekstremisert. Finnene er innelukkede, drikker mye og kan bli voldsomme, er vanskelige å komme innpå, har en mutt og ram replikk, de liker tango og sauna.» Som en karakteristikk av Päivi stemmer dette i liten grad. Hun er verken innelukket, vanskelig å komme inn på eller mutt, men fremstår mer som et reflektert og selvuhøytidelig fyrverkeri. Men ram og poengtert i replikken er hun, både i tale og skrift.

Jeg var heldig å ha ansvaret for å lansere Päivis debutbok, Jeg elsker sol, for 15 år siden. Sjelden har det vært mer underholdende å bivåne et kleskjøp enn da Päivi prøvde kjoler på Marimekko før lanseringen. Hun valgte en kroppsnær kreasjon med den klassiske Marimekko-blomsten i blått. Den sto i perfekt stil til den lille kasettspilleren hun bragte med seg til pressekonferansen. Ut strømmet finske Grand Prix-låter fra 60-tallet, som debutanten innledningsvis danset og mimet til før hun på sitt karakteristiske vis leste fra debuboken. Aftenpostens Terje Stemland skrev blant annet dette i sin anmeldelse i etterkant: «… frodige assosiasjoner i den løpende tekst […] her er selvironi og galgenhumor i fleng.» Päivi Lakso var med dette definitivt satt på det norske, litterære kartet.

I Jeg elsker sol følger vi barnet Päivi, hennes familie og nære omgivelser gjennom oppveksten i Tornio. I Sanatorium er det den unge Päivi vi møter; på studietur i Egypt og i samliv med kinesiske Bob i Oslo, og ikke minst Päivi som «gratispassasjer» og morens selskapsdame på invalidenes feriested i Rantalaita i Finland. Morsomt, groteskt og sårt. Men i høst er det Myggfangeren som gjelder. Nå er det den voksne Päivi som forteller – om de aldrende og skrøpelige foreldrene hjemme i Tornio. Gjennom dialog og hverdagslige situasjoner kommer vi tett på det gamle ekteparet, som tross krangler og forskjellighet er knyttet tett sammen. Vi får også et innblikk i forholdet mor/datter, og datterens oppgitthet over morens sykdomsprat og livsanskuelse.

Men så kommer vendepunktet. Far blir lagt inn på sykehus. En brutal lege gir beskjed om at dette er siste stopp. Det er et stort og krevende faktum mor må ta inn over seg. Mannen hennes gjennom mer enn 50 år skal dø. Jeg personen, datteren Päivi, blir tilkalt fra Oslo. Hun er opptatt med sitt eget liv i atelieret hun er i ferd med å flytte ut av, men alvoret skyller brutalt over henne når moren forklarer:

» – Han tisset blod på julaften.

– Tegn til den sikre slutten, konstaterer jeg. Samtidig er jeg oppspilt. Nå skjer det på ekte, en katastrofe, et dødsfall.»

Päivi reiser hjem for å være tilstede på dødsleiet.  Leseren får være med inn på sykeværelset, gjennom erkjennelsen, refleksjonene og avskjeden. Skildringen veksler gjennom barndomsminner om en til tider brutal og ufølsom far, og møtet med den bevisstløse, gamle, døende faren. Det er sterkt, allment og gjenkjennelig. Redaktør Frederik Lønstad skriver dette om boken: «Med umiskjennelig råhet og uovertruffen humor tar Laakso oss med til den siste dagen de har sammen».