Veien til Mekka er både en morsom, alvorlig og veldig kontroversiell roman. Det var tittelen og forhåndsomtalen som gjorde at jeg valgte å lese Kristian Klausens nye roman denne helgen. Det var et godt valg.
Hovedpersonen i Kristian Klausens roman Veien til Mekka er en maler som har hatt en viss kommersiell suksess med sine malerier av terrorister og mordere. Han har dessuten lenge vært fascinert av det de mulighetene som ligger i Islam, her er det jo et vell av bilder som ikke er laget ennå, bare fantasien setter grenser. Det er jo egentlig bare det islamske bildeforbudet som står i veien for en egen utstilling med oljemalerier av Muhammed.
Den nye naboen Abdullah Khomeini med familie har flyttet inn i første etasje. De er flyktninger fra Afghanistan og fortellerens tidlige observasjoner av det muslimske familielivet bekrefter bare hans egne fordommer. Han forsøker å overvinne førtiårskrisen ved å sløve seg gjennom dagene i en fluktstol og begynner å helle rødvinen over på en termos for ikke å støte de nye naboene.
Samtidig oppstår det en gjensidig nysgjerrighet i den sommerlige hagen i Drammen. Det vokser en gjensidig respekt mellom de to naboene. Noen ganger blir respekten blandet med forakt. De diskuterer mange temaer. Hvorfor er vi i det hele tatt på jorden? Hva er kjærlighet? Men det er først under en middag hos naboene litt senere på høsten at maleren innser at Abdullah kanskje kan fungere som inngangsporten til et større Muhammed-prosjekt.
Mens kona forberedte velduftende halalslaktet mat inne på kjøkkenet, og Abdullah irettesatte de små sønnene sine som løp omkring i leiligheten, studerte jeg de ulike familiebildene av slektninger, og glorete innrammete Koranen-sitater, men selvsagt ingen gjengivelser av profeten Muhammed, siden dette var strengt forbudt ifølge de fleste muslimske tradisjoner. Likevel fantes det over tv-en et figurativt bilde av en skjegget fyr i turban, bærende et sverd, i et persisk interiør, med buede dører og vannpiper og bønnetepper, så vidt jeg kunne bedømme, og jeg sa: – Det er vel ikke Muhammed? – Nei. Det er hans far. Abdullah. Som jeg er oppkalt etter. – Det er lov å fremstille ham? – Ja. Alle rundt Muhammed er det lov å fremstille, bare ikke profeten selv.
Ideen oppstår om å relatere Muhammed til vår egen tid og på den måten få til figurative bilder av noe som er forbudt å gjengi. Han vil male Abdullah og samtidig bruke ham som – riktignok uvitende -konsulent. Er det kanskje også sånn at man som ikke-muslim kan ta seg større friheter når det gjelder avbildninger, for man vil vel for alltid forbli en vantro hund likevel? Maleren har store vansker med å sovne den kvelden, det strømmer på med ideer:
Muhammed må selvsagt overføres til norske landskaper. Det grepet gjorde jo de store kunstnerne med Jesus, de malte ham alltid i overensstemmelse med kunstnerens eget miljø og rase. I følge Kristian Klausens hovedperson ser El Grecos Jesuser ut som spanske, bortskjemte prinser med milde knekk i håndleddene, og de er avbildet foran bakgrunner som kan minne om Toledo. Eksemplene er utallige. De tyske malerne malte tyske Jesuser, de flamske flamske og de nordiske nordiske. Henrik Sørensens blonde Kristus med kortklipt hår rant meg inn, stigende mot oss med håndflatene vendt ut, som om han returnerer hjem etter en lang solskinnsdag på jordlapper i Vinje, på Smørklepp eller Mjonøy, eller Nikolai Astrup, jeg husker bildet hans der soldatene (som ligner norske politifolk) henter Kristus ut fra et tun i Jølster i Sogn og Fjordane mens månen speiler seg i en klar vestlandsfjord …
Det er mange interessante spørsmål som kverner rundt i hodet også på leseren. Hvordan bør vi ta imot våre «nye landsmenn»? Er det sånn at det nesten er umulig å forholde seg til muslimer uten at vi må ta frem «vær varsom»-plakaten? Setter vårt eget verdisett på alarmen så snart Islam kommer på tale? Gjør det strengt håndterte bildeforbudet i Islam at vestlige kunstnere blir ekstra oppsatt på å bryte det? Og vil det vi oppfatter som irrasjonelle reaksjoner fra den muslimske verden bare tvinge frem flere avbildninger av Muhammed? Hvor langt skal en kunstner våge å gå for å produsere den kunsten han føler seg kallet til? Skal han våge livet? Og for min egen del: finnes det noen etiske retningslinjer for hva en kunstner kan tillate seg?
Jeg hadde aldri lest noe av Kristian Klausen før nå. Det måtte altså en kontroversiell roman til for å fange oppmerksomheten min. Denne kunnskapsrike og spennende forfatteren har mange tidligere bøker på samvittigheten, bøker som har fått god omtale og til og med er nominert til priser. Nå har jeg fått enda flere bøker på ønskelisten min.
