Å motvillig skrive om reisegudier kan blant annet føre til uventet gode reisetips! Det som startet skeptisk ble til mer enn 10 ting du kan gjøre i Lisboa.
Jeg er veldig glad i å reise, men etter hvert mindre glad i reiseguider. Dette er fordi jeg oppsøker det samme stedene om og om igjen. Det fine da er at du kan gjøre hva du vil, museene og severdighetene har du sett. Så da kollega Anette Garpestad ba meg skrive om den nye Lonely Planets nye Lommekjent-guide til Lisboa, ble jeg litt skeptisk.
«Du liker jo å skrive om reiser», sier Anette. Jeg liker ikke reiseguider, sier jeg, de er så overfladiske. Men du liker jo Lisboa, sier Anette. Og så kan du jo i samme slengen ta opp igjen det du skrev om Portugal og Fernando Pessoa for tre år siden, lokker hun. Jeg er med. Anette har til og med hovedbildet klart. Det viser guideboken sammen med en bikinitopp.
Jeg blar samme kveld gjennom guiden og vedgår i mitt stille sinn at reiseguidene er blitt bedre de siste årene. Jeg får lyst til å dra til Lisboa igjen, merker jeg. Forlaget har faktisk fått plass til det vesentligste innenfor det hendige formatet. Et ordentlig kart med leselige gatenavn følger med på kjøpet.
Jeg bestemmer meg fort for å lage en liste over ting du kan finne på i Lisboa. Ikke for lang, ikke for kort. Type 10, men ikke nødvendigvis på topp. Bare noe å gjøre.
PASTÉIS DE NATA. Du kommer til å se dem i alle bakerbutikker i byen, så vi kan like godt starte med disse gule, litt lettere svidde småkakene først som sist. Men originalene må vi ta trikken til forstaden Belém for å smake på. Det er lett å finne frem til det gamle konditoriet for det er kø langt ut på gaten i høysesongen. De kommer fra Japan og Argentina for å spise pastéis de Belém. Originalkakene som oppstod under den liberale revolusjonen på 1820-tallet, da munkene ble fordrevet fra klostrene og måtte finne på noe annet. De begynte da å selge kaker for å tjene til livets brød. Det er kun her du kan være helt sikker på å få eggeplommefyll – de mer vanlige pastéis de nata kan være fylt med både vaniljekrem og andre uhumskheter.
TORRE DE BELÉM. Tårnet i Belém. Dette er selve symbolet på Portugals storhetstid. Det var herfra, utover leven Tejo, at de store oppdagelsestoktene la ut over de ukjente verdenshavene. Gå inn i tårnet også, opp vindeltrappene og til tårnet. Herfra har du ikke bare fin utsikt mot Brasil, Angola og Macau, men også mot det gedigne Oppdagermonumentet, det dominerende klosteret Mosteiro dos Jerônimos og flere kunstmuseer. Alle er de verdt et eget besøk. Belém er egentlig mer Lisboa enn Lisboa selv.
TA TRIKKEN. Du måtte ta trikken for å komme deg ut til Belém. Vel tilbake i Lisboa sentrum er det trikk nummer 28 som gjelder. Du kan hoppe på oppe i Chiado, for eksempel. Da får du med deg turen ned til sentrum, for deretter å stige opp mot Alfama på den andre siden. Dette er ikke akkurat Bybanen i Bergen. Vognene er nesten hundre år gamle, små og ukomfortable, som regel fylt av tyske og nederlandske turister. Dessuten gjelder det å holde på lommeboken, for disse trikketurene er notorisk kjent for lommetyver. Uansett hvordan det går med deg, så vil du huske denne trikketuren etterpå.
SITTE PÅ BENK. Det er mye brostein i Lisboa – og bratte bakker i tillegg. Derfor er det ikke så dumt som det høres ut som å sitte på benk. Jeg anbefaler benkene oppe på Lisboas mest berømte og romantiske utsiktspunkt. Fra Miradouro de São Pedro de Alcântara er det fin utsikt mot slottet og elven. Og du er omgitt av fontener, greske byster og lesende mennesker. Cafeen der oppe serverer forfriskninger og mat. Det går til og med en kabelbane opp hit, den er Lisboas eldste i sitt slag.
SYKLE. Nå tror du selvsagt at jeg er gal. Lisboa består av åser, trange brosteinsgater med trikker og bratte stigninger. Men jo, det går an å sykle i Lisboa. Det er bygget en ny sykkelsti langs Tejo-elven, fra det moderniserte lagerskur-strøket Cais do Sodré og ut til Belém. Sykler kan du leie hos Bike Iberia. Du finner selvsagt adresse og telefonnummer i den nye guideboken. Kanskje noe å tenke på når du skal ut for å spise kaker i Belém?
GÅ I BOKHANDEL. Lisboas bokhandler er hyggelige og har godt utvalg. Selv om du ikke kan portugisisk, så finner du ofte et bra utvalg av engelske bøker. Sjekk gjerne utgavene av og om Fernando Pessoa og José Saramago. Dessuten, oppe i Chiado finnes det en bokhandel som har gode priser på tyske Taschen-bøker. Gå inn og ta en titt når du passerer en bokhandel i Lisboa neste gang.
SPISE FISK. Mye er skjedd i Lisboa siden eggekremkakene og bacalhau’en. I en viss periode, sånn fra 1940 til 2000, var også Portugal kjent for stekt fisk og kokte poteter med en kvart sitron til. Sånn er det ikke nødvendigvis mer. Lisboa har mye spennende av mat. Og i alle prisklasser. Jeg er ingen kjenner i Lisboas restaurantverden, så her stoler vi på Lommekjent-guiden.
SE PÅ FISK. I Lisboa kan du ikke bare spise fisk, du kan også se på den. Som regel er det siste en mer spennende opplevelse i denne byen. Lisboas moderne akvarium er alt det vi kunne ønsket oss i Oslo, men aldri får. Oceanário de Lisboa er Europas nest største i sin sjanger. 8000 arter som plasker i sju millioner liter havvann gir en opplevelse som du kan trenge flere dager på å fordøye. Et must hvis du har med barn. En bonus for å komme ut hit er en tur med den fine metroen, det gedigne Parque das Nações med det tilhørende Vasco da Gama-shoppingsenteret. Ja, du får lese mer om det i guideboken. Vi må videre til Lisboas mest berømte café.
A BRASILEIRA. Cafeen oppe i Chiado hvor Fernando Pessoa sitter på evig sokkel utenfor. Her skal alle ta bilde av seg, så få det unnagjort før du går inn. Inne kan du hygge deg med øl og lokale drinker, som den populære ginjinha. Prøv den, men ikke spis maten her. Maten er ikke god og stemningen blir mer hollandsk pub utover kvelden. Ja, jeg vet, mange liker jo det. En espresso heter forresten en «bica» på disse kanter.
MUSEER. Noe av det jeg liker best ved å være på ferie i en by jeg kjenner godt, er at jeg da slipper å gå på museumsbesøk av plikt. Jeg kan i stedet velge kulturelle aktiviteter jeg googler meg frem til der og da. Men hvis det først skal være, så må du jo se Gulbekian-museet. Og Berardo-samlingene. Glem heller ikke porselensflis-museet.
FADO. Jeg ser at det er fado-lokaler overalt i Alfama-distriktet, blant annet. Selv synes jeg fado er veldig sårt og klagende, det er jo nettopp det det er. Et must det også, når du er her.
OG TIL SLUTT: STRANDEN. Det er nå bikinitoppen på bildet øverst kommer til nytte – for noen. Vi forutsetter da at du er i Lisboa om sommeren. Men Lisboa er ikke noen utpreget strandby. Da må du ut til lekre Estoril og Cascais. Men der blåser det noen ganger så ulidelig at du må nærmest grave deg ned og ha med sten til å legge på håndkleet. Veldig fint for kitere og vindsurfere her.
Jeg foreslår heller å ta en tur ut til Caparica-stranden. Hvis du synes det høres fristende ut med tre mil lang, gyllen sandstrand, så gi deg i kast med de offentlige TST-bussene fra Praça do Areeiro (hit går det metro). Turen ut til Costa da Caparica går over den enorme Ponte de Abril og det hele tar rundt førti minutter, litt avhengig av trafikken. Akkurat ved busstoppet kan stranden virke litt vel livlig. Ta derfor det lille åpne toget lenger utover. Det er minst ti stoppesteder langs stranden og du kan gå av der du vil. På et par av strendene er det litt rart med bikinitopp, underdel også, forresten. Sjekk derfor om strandlivet harmonerer med dine forventninger før du hopper av toget. Samme prosedyre tilbake til Lisboa. Men dette er noe av det bedre du får av strandliv på disse kanter. Og det er verdt turen. Og nei, denne stranden er ikke nevnt i guiden.
