Det kan høres underlig ut, men for meg er ofte selve skriveprosessen knyttet opp til fiktive steder. Da jeg skrev ”Opp Oridongo” i 2008, tilbrakte jeg mye av året på den drømte øya Vaksøy, der handlingen utspiller seg. Hver gang jeg satte meg til tastaturet, befant jeg meg plutselig i et hvitt hus med utsikt til havet. Etter endt økt kunne jeg lukke øynene, og gå en kveldstur på den samme øya. Kjenne vinden fra havet rufse meg i håret. Mens jeg faktisk oppholdt meg innendørs i en av Europas største byer. I mange av novellene mine, og i flere romaner, utspiller handlingen seg i en fiktiv og navnløs by et sted på Sørlandet. Jeg er der når jeg skriver.
Og når jeg nå blir spurt om hvorfor jeg tar opp tråden fra ti år tilbake, og smir en ny fortelling om Samson og Roberto, kan svaret meget vel være at jeg lengtet etter noen søvnige uker på Fjordgløtt pensjonat. Savnet stedet, rett og slett. Og Samson og Roberto, naturligvis. For ikke å snakke om… Ja. Alle.
Jeg elsker den gamle, rødmalte villaen ved havet. Den skjeve trappen. Verandaen. Jeg skriver bøkene om vennegjengen på mitt faste rom nr. 7, der Ollie har snekret et fantastisk skrivebord, med utsikt over havet og odden der flaggstangen står. Om kveldene og ut over nettene sitter jeg i den gamle lenestolen foran peisen, og lar meg oppvarte av Greta, som bringer tunge, italienske rødviner fra et hemmelig lager i kjelleren. Den egentlige arven etter Pater Pietro.
Så neste gang du hører forfattere sutre om eksistensielle kriser, og om hvor vond selve skriveprosessen er, så husk dette: Det er ikke alltid det er like ille. Noen ganger er det helt ålreit.
