Etter seks år i Oslo, med tre gutter som alle så på seg selv som Oslo-gutter, valgte vi å bryte opp. Vi hadde lenge lekt med tanken om et friår i Nord-Norge. Et «friår» i den forstand at vi fikk «fri» fra den hverdagen vi kjente.
For hva trengte vi som familie egentlig for å ha det bra?
Vi ville føle på hvordan det var å bryte opp fra det trygge, og bruke tiden vår på en annen måte langt fra byen og travle dager.
Før vi dro solgte vi leiligheten, satte alle tingene våre på lager, og pakket bilen med klær og andre nødvendigheter. Lego, for eksempel. Ingenting er viktigere enn det. Resten satset vi på ville ordne seg etterhvert.
Og så flyttet vi. Fra Oslo til Engeløya i Nordland. Et sted med mer luft, mer natur, og mer plass til å bare være.
Vi ville føle på hvordan det var å bryte opp fra det trygge.
En nærbutikk og en bensinpumpe
Da vi kom til Engeløya den sommeren var det sol, vindstille og blå himmel så langt øyet kunne se. Vi var på stranden hver dag, og sanden var kritthvit med store, flotte skjell. En kunne nesten tro vi var i Karibien, om det ikke hadde vært for at vi så over Vestfjorden til Lofoten. Vakrere kunne det nok ikke vært.
Vi var ute hele tiden, og kom oss opp på mange av de fantastiske fjelltoppene mens det enda var deilig og varmt. På Engeløya er det en nærbutikk og en bensinpumpe. Om du ønsker deg til en større by er det tre timer kjøretur til Bodø. Og akkurat det var veldig deilig.
Det var befriende at en ikke trengte å tenke på om en skulle bruke tid på det. Mulighetene butikker tilbyr var uansett ikke tilgjengelig. Vi kjøpe det som var i nærbutikken, ellers måtte vi lage resten til selv.
Huset vi bodde i leide vi, så vi trengte ikke bruke tid på det heller. Det var som det var. Ingenting skulle pusses opp, ingen vegger trengte maling, og vi brukte de møblene som var her. Vi fikk liksom «fri».
@witredesign
Ida Wirak Trettevik er best kjent som @witredesign på Instagram, der hun legger ut sine egne strikkedesign til over 30,000 følgere.
I boken «En strikkers år» finner du de populære oppskriftene, samtidig som bildene forteller en parallell historie: Boken er skapt over ett helt år, fra januar med snø og vinter i Oslo, gjennom vår, sommer, og en høst på et helt annet sted.
Ulmende tvil
Men så var det jo det store spørsmålet vi ikke helt fant svaret på. For hvor var det vi skulle bo etter dette året? I Oslo hadde vi laget oss en tanke om at det var på bygda vi skulle fortsette å bo, spesielt mens barna var små, men at det skulle være nærmere familie og venner enn det året vi hadde i nord.
Gjorde egentlig denne vakre naturen oss noe mer lykkelig?
Vi gledet oss til å ha høner i hagen, det å plante egne grønnsaker, og leve et liv i saktere tempo. Gjennom hele høsten lå dette spørsmålet å ulmet. Noe som gjorde det vanskelig å bruke tiden der vi var. For vi var ikke lengre så sikre. Gjorde egentlig denne vakre naturen oss noe mer lykkelig?
Hva er det som skaper trivsel?
For en ting er å finne ut hvor en vil bo. En annen ting er jo å finne ut hva en trenger for å ha det bra. Hva er det som skaper trivsel?
En stund var jeg litt redd for at Lars skulle bestemme seg for at det var skogen han trengte, og jeg tror han var redd jeg skulle si at det var helt uaktuelt. Vi brukte lang tid på å lande det. Men vi er nok mer urbane enn vi hadde tenkt. Begge to. Spesielt den biten som handler om et sosialt liv, uten å måtte planlegge og kjøre bil for å være sammen.
Vi er nok mer urbane enn vi hadde tenkt.
Vi savnet å være nære mennesker som var glade i oss, som barna var trygge på, og som viste at de ønsket oss nær. For når alt kommer til alt, så kan en ikke prate med vakker utsikt. Uansett hvor pen den måtte være. Naturen fylte liksom ikke det tomrommet som vi savnet.
Å føle det på kroppen
Så skjønner en jo plutselig hvor godt det er å bo i Oslo. Hvor tilgjengelig naturen er, om en ønsker å bruke den, i tillegg til mennesker, jobb, muligheter, fritidstilbud. Og en puls, som driver deg.
Vi trengte å føle det på kroppen. Hvor mye vi savnet de tingene vi hadde tatt som en selvfølge.
Dette er nok noe mange kunne fortalt oss før vi dro, men jeg tror ikke nødvendigvis det hadde gjort noen forskjell. Vi trengte å føle det på kroppen. Hvor mye vi savnet de tingene vi hadde tatt som en selvfølge.
Og det føles veldig godt å kunne velge Oslo og bylivet på nytt, og på skikkelig vis, fordi det føles rett. Både for oss og for barna.
Det ble ikke Oslo fordi vi bare ble værende, og aldri prøvde ut noe annet. Det ble Oslo fordi vi tror det er det beste for oss.
