I en ombygget stall på Tøyen i Oslo, sitter Flu ved tegnebrettet sitt og lager fargerike striper. Nå er han aktuell med Spesialklassen, en bok hvor han både tegninger og tekst brukes for å fortelle historien.

Flu Hartberg har gått fra en tilværelse som en slags undergrunnskunstner til å bli en kjent tegner for mange. Foruten å være forfatter, leverer han striper til blant annet Dagbladet.

Nå har han tatt alt det kule han husker fra ti-årsalderen, mikset det med mer oppdatert info fra sønnene sine, og laget et ellevilt skolemiljø i Spesialklassen.

I boka er året rundt 2090. Elevene i Spesialklassen går på en skole i nærheten av Maridalen utenfor Oslo, i et avgrenset og trygt område.

– Man skjønner at det er noe som ikke stemmer utenfor skoleområdet. Det har skjedd uheldige ting i samfunnet, men vi vet ikke helt hva. Barna må legitimere seg med en slags «hjernescann» for å komme inn der, forteller Flu.

Hvem er kulest på skolen?

Hovedpersonen Steven er skolens ess og har «alt». Men i løpet av historien blir han utsatt for hacking, og mister status. For i skolegården er et hierarki, og vi kan like gjerne snakke om det, synes Flu.

– Vi tør kanskje ikke snakke så mye om det. Men det er et forskjell på elevenes status. Noen sa en gang at man nesten kunne hatt nummer på ryggen etter hvor populære elevene er. Han er nummer 1 og så videre. Det er et godt bilde. Sånn er det, og det vet alle.

– Og så finner man sitt fellesskap. Og så ler man av de over seg, men de er like fullt over deg, er min erfaring. Og så er det fortvilte lærere som forsøker å nøste opp i dette og hjelpe til, uten å nødvendigvis lykkes.

Var i spesialklasse selv

Selv følte også Flu seg som en outsider på skolen.

– Jeg opplevde at interessene mine ikke ble tatt på alvor der, forteller han.

Senere ble Flu også plassert i en spesialklasse, sammen med andre som hadde falt av lasset i fransk og tysk.

– Klassen het «English conversation». Vi som var samlet der, var virkelig kreti og pleti. Det var han som bare leste om atomkrig, eller hun som drømte seg levde helt i sin egen verden med hester. Og vi lo av hverandre, fordi vi følte oss som utskudd. Så det er litt selvopplevd også, humrer han.

Savnet fargerike tegninger

Da Flu skulle begynne på prosjektet med Spesialklassen tenkte han tilbake på 10-årsalderen, og spurte seg selv; hva syntes jeg var skikkelig gøy da?

– Resultatet ble masse fargerike illustrasjoner, litt sci-fi, og en historie hvor jeg kan ta ut mange morsomme scener. Dessuten likte jeg ideen om å legge fortellingen til et skolemiljø – det er en kilde med utømmelig inspirasjon.

– Jeg jobber intuitivt – og leker meg frem til det som er ekte fra min side. Jeg legger hjertet i det jeg gjør. Ofte skinner det igjennom om man har det. Mens andre ganger går det ikke, selv om man legger aldri så mye innsats i arbeidet. Denne gangen har jeg imidlertid en god følelse, både historien og intensjonen klaffet.

Flu har selv to sønner, og får gjennom dem innsikt i hva som interesserer unge gutter, også av lesestoff.

– Vi leser jo disse suksess-seriene hjemme, med Pingle og Gutta i trehuset og sånne bøker, de er jo dødskule. Samtidig så savnet jeg fargerike og morsomme tegninger.

Savnet etter flere fargerike og levende striper har inspirert han til det han nå har laget.

– Jeg ønsker i mine bøker at det skal renne over av tegneglede! Og det prøver jeg på. I tilfellet med Spesialklassen, blir det jo også ganske så glossy og flashy bilder, ettersom det er sci-fi.

Hurtig penneføring og digital fargelegging

Flu er en mangefasettert tegner, men mange vil nok kjenne igjen striper han har tegnet hvis man ser de. Så har han nå endelig funnet sin strek og identitet?

– Njaa…

Han tenker seg om.

– Jeg er så utålmodig, og har så mye jeg ønsker å gjøre, at jeg har fått ulike tegnestiler til ulike prosjekter. Heldigvis har jeg funnet en stil som er ganske rask. Derfor produserer jeg mer nå, og det tar ikke like lang tid å tegne en side lengre.

– I Spesialklassen er det hurtig penneføring på billig papir, med mye digital fargelegging etterpå.

Håper å nå ut til gutta

– Hva tenker du om å nå igjennom til de små håpefulle som kanskje litt ofte sitter og ser på skjerm nå til dags?

– Jeg prøver ikke å konkurrere mot skjerm, men jeg ser jo hvilke bøker som fenger målgruppa. Jeg har tenkt at det skal være kult for alle – er det lov å si at jeg tenker særlig på gutter som er 9-14 år? Fordi det har jeg vært selv, og jeg har gutter selv, så det har jeg brukt aktivt. Jeg prøver å lage noe jeg ville ha likt selv.