Hver 8. mars siden 2014 har Marta Breen gitt ut bok. Født feminist: hele Norge baker ikke; F-ordet. 155 grunner til å være feminist; Kvinner i kamp; det er feminisme det går i. I år har hun samlet erfaring fra ti år som riksfeminist og skrevet Hvordan bli (en skandinavisk) feminist, med den ambisiøse undertittelen 20 veier til mer likestilling på jobben, i livet og i kjærligheten. Ikke overraskende er det mye feminisme også på Breens egen leseliste.
Tror knapt det man leser
– Hva er det beste du har lest i det siste?
– Klubben av Matilda Gustavsson. Jeg har fulgt skandalene rundt Svenske Akademien tett de siste par åra, men denne boka klarte likevel å kaste nytt lys over det hele. Den sober og velskrevet, og samtidig veldig opprørende. Man tror knapt det man leser.
– Du blir tvunget til å lese samme bok resten av livet – hvilken velger du?
– Det høres ut som et mareritt. Men det bør vel være en skikkelig tykk og klok bok da. Det annet kjønn av Simone de Beauvoir, for eksempel. Den tar det tid å komme seg gjennom.
Bortelesing
– Hvor liker du best å lese?
– Jeg liker å lese når jeg reiser alene, på fly og tog eller på kafé i utlandet. Hjemme blir jeg ofte fanget inn av andre ting. Som tv’n.
– Hva var den første «voksenboka» du leste og likte?
– Det var Gerd Brantenbergs Sangen om St. Croix som handler om en jentes oppvekst i Fredrikstad på 1950-tallet. Jeg slukte hele trilogien den er en del av, og jeg husker at dette også var første gang en bok fikk meg til å gråte.
Marta Breens bokliste
–Fem bøker alle burde lese?
Liv Strömquist: Prins Charles känsla (2010). Jeg har vært en stor fan av den svenske serieskaperen Liv Strömquist i en årrekke, og jeg tror denne boka er min absolutte favoritt. Det er en historisk og humoristisk granskning av kjærligheten i en patriarkalsk verden.
Marjane Satrapi: Persepolis (2000). Dette er en fengslende selvbiografi om hverdagslivet i Teheran i tiden etter den iranske revolusjonen. Satrapi bruker humor, men det hviler hele tiden noe faretruende over familiens situasjon. Historien om det som skjedde i Iran – at fundamentalister overtar et helt land – er dessverre stadig aktuelt.
Kerstin Thorvall: Det mest forbudte (1976). Jeg er opptatt av såkalt ”ageism”, og hvordan disriminering basert på alder ser ut til å ramme kvinner sterkere – og tidligere – enn menn. I så måte er denne romanen, og ikke minst mottagelsen den fikk i den svenske offentligheten, et sørgelig eksempel. Boka handler om den 50 år gamle skilte moren Anna, som bruker sex som et slags dop for å dempe angsten. Kritikerkorpset, som på den tiden var svært mannsdominert, reagerte veldig negativt, og forfatteren ble det reneste hatobjekt.
Märta Tikkanen: Århundrets kjærlighetssaga (1978). Denne klassikeren kan sies å være et av de kraftigste oppgjørene med kulturmannen i bokform, ettersom Tikkanen henvender seg til sin ektemann, den alkoholiserte kunstneren og forfatteren Henrik Tikkanen. I boka tar hun også opp vold, seksualitet og det noen på 1970-tallet kalte for ”tvangspuling” eller ”husfredsknull”. Politisk og vakkert på samme tid.
Art Spiegelman: Maus (1980). Jeg lar aldri en sjanse gå fra meg til å anbefale denne boka. En tegneserieklassiker som handler om jødeutryddelsen og konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig. Her er jødene tegnet som mus, mens nazistene er katter, og det hele er utrolig godt fortalt. Det var da jeg leste denne boka at jeg skjønte at man kan fortelle absolutt alle slags historier i tegneserieform.
