Debatten mellom Ronald Reagan og hans demokratiske utfordrer Walter Mondale er blitt stående som en historisk tankevekker. Det var like før valget i november 1984, og utfordreren var godt forberedt. Han kunne og visste alt, mens den sittende presidenten var helt på bakfoten når det gjaldt tall og statistikk. Jeg satt i salen og hørte Mondale slå den ene politiske kjensgjerning i bordet etter den andre, mens Reagan selv stotret og stammet, spøkte og snublet seg gjennom de 90 minuttene forestillingen varte – en gang måtte programlederen til og med minne ham om hva som var spørsmålet etter at han hadde forsøkt å svare på det en stund. Det var et pinlig øyeblikk, men Reagan snudde det kjapt til sin fordel.
Etter debatten ble det gjort en slags meningsmåling. Bortimot 90 prosent mente Ronald Reagan var den suverene vinner, mens Walter Mondale knapt nok hadde scoret noen poeng.
Når politikere spiller på følelser
Eksempelet er blitt aktuelt i den nåværende nominasjonsprosessen. Reagan spilte på følelser og humor, han produserte assosiasjoner og vekket empati, stimulerte fantasien og tente drømmer. Det samme gjør republikaneren Donald Trump og demokraten Bernie Sanders, men ingen av de andre kandidatene. Trump har knapt nok et politisk program, og Sanders har visjoner som antagelig er helt urealistiske. Likevel blåser valgvinden deres vei. De skaper en sterk emosjonell intensitet blant velgerne, for å sitere David Brooks i New York Times.
Den brutale kjensgjerning er at det er umulig å overvinne lidenskap med pragmatisme. Det menneskelige hjerte er ikke laget slik .
For den nøkterne og pragmatiske Hillary Clinton må det ha vært et tankekors at Bernie Sanders fikk størst oppslutning fra alle aldersgrupper og sosiale kategorier under delstatsvalget i New Hampshire, mens hun selv bare fikk flertall i kategorien kvinner over 60 år. Forklaringen er ganske sikkert at den 74 år gamle Sanders fanger opp det de demokratiske velgerne føler; han gir deres drømmer og frustrasjoner en klangbunn. Det samme gjør Trump blant et flertall av republikanerne, i hvert fall foreløpig. Begge stimulerer fantasien.
”Den brutale kjensgjerning er at det er umulig å overvinne lidenskap med pragmatisme. Det menneskelige hjerte er ikke laget slik”, skriver Brooks. Han minner om Franklin D. Roosevelt og Dwight Eisenhower, som begge førte sol og forventning inn i debatten i en tid da velgerne opplevde virkeligheten som tung og fremtiden mørk. Bernie Sanders gir liv og nerve til tanker som både unge som eldre demokrater er opptatt av. Trump treffer sine republikanske velgere midt i hjertet.
Politikk – en salgsvare
Vi lever i en tid da politikk er blitt salgsvare. Profesjonelle salgs- og PR-folk pusser opp politikernes fasade, uttrykk og stemmeleie, utstyrer sakene deres med markedsvennlig emballasje og lager snedige kampanjer for å selge begge deler på det åpne velgermarkedet. Det er vår epokes særpreg. Salg er alt.
Men, se: det virker ikke. Valgdeltakelsen synker i hele Europa, tilliten til politikerne skrumper, troen på demokratisk parlamentarisme svinner og oppslutningen om partiene faller. Hva er det som går galt?
Kan dagens politikere ha glemt hvordan det er å snakke enkelte og direkte til folks hjerter? Kanskje har profesjonaliseringen av politikerfaget kommet til å gi det et så glatt og syntetisk preg at folk flest opplever det som fremmedgjørende.
Og kanskje er det på tide å gjøre noe med det…..
