Mange savner fellesskapet om dagen, her vi sitter på hvert vårt hjemmekontor, i karantene eller i hjemmeisolasjon. Men har vi egentlig det felleskapet vi savner? For finnes felleskapet egentlig i vår tid, og hvis ikke, hva er det vi savner ved det? Dette skriver sosiologen og filosofen Zygmunt Baumann om i boken Savnet fellesskap, som kom ut i Cappelens upopulære skrifter i 2000.
Inspirert av Gramsci
Zygmunt Bauman (1925–2017) var polsk jøde fra Warzawa. Familien var kommunister og flyktet til Sovjet ved krigsutbruddet i 1939, og der deltok Bauman som offiser i den polske eksilhæren.
Etter andre verdenskrig flyttet han tilbake til Warsawa og begynte etter hvert å studere sosiologi og filosofi, med Georg Simmel og Antonio Gramsci som viktige inspirasjonskilder. Etter hvert begynte han å tvile på den kommunistiske politikken i Polen, og han emigrerte for en kort periode til Israel før han flyttet til Storbritannia og ble professor i sosiologi ved universitetet i Leeds.
Kritikk av individualismen
Da Savnet fellesskap kom ut i Cappelens upopulære skrifter i 2000, var det en liten begivenhet. Boken var nemlig skrevet på direkte oppfordring fra Cappelen.
Dette er første og eneste gang en tekst av en anerkjent, utenlandsk filosof først er utkommet på norsk i serien – de upopulære skriftene er i hovedsak utgitt på originalspråket først, og deretter oversatt. Boken fikk stor oppmerksomhet i pressen, og Bauman var selv i Norge og holdt foredrag i forbindelse med lanseringen.
Har man stor frihet, kan man mangle trygghet, og har man stor trygghet, kan man mangle frihet
I boken kritiserer Bauman vår tids individualisme, som han mener går på bekostning av det felleskapet som ivaretar tryggheten i samfunnet. Forholdet mellom trygghet og frihet er alltid motsetningsfylt, mener Bauman. Har man stor frihet, kan man mangle trygghet, og har man stor trygghet, kan man mangle frihet.
Frihetsberøvelse i koronaens tid
Denne problemstillingen er kanskje enda mer aktuell i dag, når koronaviruset herjer i verden. Vi mister vår frihet, bokstavelig talt, når vi forsøker å hindre koronasmitte ved å stenge ned samfunnet.
Kanskje er det også slik at vår sterke og individualistiske trang til frihet i en globalisert verden har ført til at smitten har kunnet spre seg så raskt, og dermed ført til at vi har mistet vår trygghet?
Bauman er opptatt av å analysere tendenser i samfunnet, både i samtiden og historien. I sin mest kjente bok, Moderniteten og holocaust fra 1989, skriver han at Holocaust er et biprodukt av den moderne trangen til å ville skape en gjennomplanlagt og fullt ut kontrollerbar verden. Denne formen for modernitet, som under nazismen fikk et ekstremt utslag, kaller Bauman for fast modernitet.
Frihet for de rike
Den moderniteten vi har i dag, som for noen tiår siden ble kalt postmodernitet, kaller Bauman en flytende modernitet. Her dyrkes frihet og individualisme i en globalisert verden. Men friheten er først og fremst for de rike, de som har penger til forbruk og reiser. De som tenker lite på felleskapet og mest på seg selv.
Motsetningene mellom den faste og flytende moderniteten er både en måte å forstå historien på og tendenser i dagens samfunn. Det faste i samfunnet gir oss trygghet uten frihet, det flytende gir oss frihet uten trygghet. Akkurat nå er det nok det faste og trygge vi søker, som en motkraft til det flytende og ukontrollerte som har lagt til rette for en pandemisk krise.
Det paradoksale er at behovet for trygghet gjør at vi har et felleskap når vi følger myndighetens råd om å holde oss hjemme, samtidig som vi savner det nære felleskapet vi vanligvis har med venner, familie og kolleger. Kanskje vi kan håpe på at vi setter fellesskapet enda høyere når verden forhåpentligvis er tilbake til det normale? Baumans bok har mye å lære oss.
