Rosanna Ley gir liv til historien ved å skrive om personer som både er troverdige og lette å bli glad i. Universet hennes er et godt og meningsfylt sted å være, til tross for at hendelsene i fortiden er brutale.
Romanen starter i Spania i 1939. Fordi foreldrene ønsker at datteren skal være trygg under krigen, havner unge Julia i et kloster i Barcelona. For å kunne ha en forbindelse til verden utenfor, jobber hun som frivillig på en fødselsklinikk. Men en tvilsom adopsjonspraksis på klinikken tvinger søster Julia til å bestemme seg for hvor langt hun er villig til å gå for å hjelpe dem hun er satt til å ta seg av.
Vi hopper godt og vel sytti år framover i tid, og havner i England, der Rubi et halvt år etter foreldrenes uventede død, endelig finner styrke til å pakke ned eiendelene deres og er klar for å selge barndomshjemmet. Men idet hun gjør dette, oppdager hun en stor hemmelighet som foreldrene har holdt skjult for henne hele livet.
Etter hvert avdekkes en historie som har vært holdt skjult både for de involverte og omgivelsene rundt. Med sine sterke følelser og sitt spennende tema er De tapte barna en leseopplevelse å legge seg på minnet.
«De stjålne barna»
Bakgrunnen for Francos ugjerninger var at han ønsket å «redde» barn av foreldre som hadde støttet republikanerne, og gjøre dem til lojale borgere ved å gi dem en nasjonalkatolsk oppdragelse. Barna ble adoptert bort til fascistiske sympatisører eller sendt til katolske skoler og barnehjem uten at foreldrene visste hva som skjedde med dem. Opptil 30.000 barn ble stjålet i perioden 1936 til 1978, ifølge en artikkel i Aftenposten.
Franco etablerte Auxilio Social, Sosialhjelpen, som var en institusjon som drev barnehjem og katolske skoler over hele Spania. Barna ble hjernevasket til å tro på regimets ideologi: nasjonalkatolisisme. Dette var en blanding av fascisme og katolsk kristendom. Antall barn i disse institusjonen økte raskt, og i 1943 var det 12.000.
I 1941 kom en lov som tillot regimet å endre navnet på barna. Hensikten var å gjøre det vanskeligere for foreldrene å finne igjen barna sine, og det ble enklere å adoptere dem.
Først mange år etter Francos død i 1975 ble denne dystre siden av diktatorens styre kjent for allmennheten.
