Denne teksten skrevet av Yuval Noah Harari var først på trykk i The Financial Times, og er oversatt til norsk av Lene Stokseth.
De vil ikke bare forme helsevesene våre, men også økonomien, politikken og kulturen. Vi må handle raskt og besluttsomt. Vi bør også ta hensyn til de langsiktige konsekvensene av handlingene våre.
Når vi skal velge mellom alternativer, bør vi ikke bare spørre oss selv om hvordan vi skal overvinne den umiddelbare trusselen, men også om hva slags verden vi vil leve i når stormen har lagt seg. Ja, stormen vil legge seg, og menneskeheten vil overleve, de fleste av oss vil fremdeles være i live – men vi vil leve i en annen verden.
Mange kortsiktige krisetiltak vil bli permanente. Det ligger i krisens natur. Kriser setter fart på historiske prosesser. Avgjørelser som i normale tider kan kreve mange års debatt, blir vedtatt i løpet av noen timer. Uferdige og sågar farlige teknologier blir tatt i bruk under press fordi risikoen ved å unnlate å gjøre noe er større.
Hele land tjener som prøvekaniner i sosiale eksperimenter i stor skala. Hva skjer når alle jobber hjemmefra og kun kommuniserer på avstand? Hva skjer når hele skoler og universiteter er på nett? Under normale forhold ville aldri styresmakter, selskaper og skolestyrer gå med på å utføre slike eksperimenter. Men dette er ikke normale forhold.
I denne krisetiden står vi overfor to særlig viktige valg. Det første er valget mellom totalitær overvåking og styrking av borgernes innflytelse. Det andre er valget mellom nasjonalistisk isolasjon og global solidaritet.
Fysisk overvåking
Hele befolkninger må følge visse retningslinjer hvis vi skal kunne stoppe epidemien. For å oppnå det har vi to mulige innfallsvinkler. Den ene metoden går ut på at myndighetene overvåker folk og straffer dem som bryter reglene.
I dag gjør teknologien det for første gang i menneskehetens historie mulig å overvåke alle hele tiden. For femti år siden kunne ikke KGB følge med på 240 millioner sovjetiske borgere 24 timer i døgnet, og KGB hadde heller ingen mulighet til å bearbeide all den innhentede informasjonen på en effektiv måte.
KGB brukte agenter og analytikere, og det var umulig å sette et menneske til å skygge hver eneste borger. Nå kan myndigheter bruke allestedsnærværende sensorer og sterke algoritmer i stedet for spanere av kjøtt og blod.
I kampen mot koronavirusepidemien har flere myndigheter, først og fremst Kina, allerede tatt i bruk de nye overvåkingsverktøyene. Kinesiske myndigheter kan ved nøye overvåking av folks smarttelefoner, bruk av mange hundre millioner ansiktsgjenkjennende kameraer og påbud om at folk skal sjekke og rapportere kroppstemperatur og helsetilstand ikke bare raskt identifisere mistenkte bærere av koronaviruset, men også spore bevegelsene deres og identifisere alle de har vært i kontakt med. En rekke mobilapper advarer borgere hvis de kommer for nær smittede personer.
Denne formen for teknologi er ikke begrenset til Øst-Asia. Israels statsminister Benjamin Netanyahu ga nylig det israelske sikkerhetsbyrået tillatelse til å bruke overvåkningsteknologi som vanligvis er forbeholdt terrorbekjempelse, til å spore koronavirussmittede. Da den relevante parlamentære underkomiteen nektet å godkjenne tiltaket, presset Netanyahu det gjennom med en «nødlov».
Man kan hevde at det ikke er noe nytt ved dette. De siste årene har både myndigheter og selskaper brukt enda mer avanserte teknologier for å spore, overvåke og manipulere folk. Men hvis vi ikke er forsiktige, kan epidemien likevel komme til å utgjøre et viktig vendepunkt i overvåkingens historie. Ikke bare fordi det kan normalisere bruken av masseovervåkingsverktøy i land som så langt ikke har villet bruke dem, men i enda større grad fordi det innebærer en dramatisk overgang fra overvåking utenfra til overvåking innefra.
Inntil nå har myndighetene villet vite nøyaktig hva pekefingeren din trykket på når du har rørt ved skjermen på smarttelefonen din og trykket på en lenke. Med koronaviruset har sentrum for oppmerksomheten endret seg. Nå vil myndighetene ha informasjon om temperaturen i fingeren og blodtrykket under huden din.
Krisedesserten
Et av problemene vi står overfor med hensyn til å vurdere graden av overvåking, er at ingen av oss vet nøyaktig hvordan vi blir overvåket, og hva som kan skje de nærmeste årene.
Overvåkningsteknologi er i en rasende utvikling, og det vi tenkte på som science fiction for ti år siden, er gammelt nytt i dag. La oss gjøre et tankeeksperiment: Se for deg hypotetiske myndigheter som krever at alle landets borgere skal gå med et biometrisk armbånd som overvåker kroppstemperatur og hjerterytme 24 timer i døgnet. Dataene fra armbåndet blir samlet inn og analysert av myndighetenes algoritmer. Algoritmene vil vite at du er syk før du vet det selv, og de vil også vite hvor du har vært, og hvem du har truffet. Smittekjedene kan kortes voldsomt ned og kanskje stoppes helt. Et slikt system kunne utvilsomt stanse epidemien i løpet av noen dager. Fantastisk, ikke sant?
Ulempen er naturligvis at dette ville legitimere et skremmende nytt overvåkningssystem. Hvis du for eksempel vet at jeg trykket på en Fox News-lenke i stedet for en CNN-lenke, kan det fortelle deg noe om mitt politiske syn, og kanskje også noe om personligheten min. Men hvis du kan overvåke hva som skjer med kroppstemperaturen, blodtrykket og hjerterytmen min når jeg ser på videoklippet, kan du finne ut hva som får meg til å le, hva som får meg til å gråte, og hva som gjør meg veldig, veldig sint.
Det er svært viktig å huske at sinne, glede, kjedsommelighet og kjærlighet er biologiske fenomener, på lik linje med feber og hoste. Den samme teknologien som identifiserer hoste, kan også identifisere latter. Hvis selskaper og myndigheter begynner å samle de biometriske dataene våre i stor skala, kan de lære oss bedre å kjenne enn vi gjør selv, og da kan de ikke bare forutse følelsene våre, men også manipulere dem og selge oss akkurat hva de vil – enten det måtte være et produkt eller en politiker.
Midlertidige tiltak har en stygg tendens til å overleve kriser
Biometrisk overvåking ville få datahackingtaktikken til Cambridge Analytica til å se ut som noe fra steinalderen. Forestill deg Nord-Korea i 2030, når hver borger må gå med et biometrisk armbånd 24 timer i døgnet. Hvis du lytter til en tale av landets store leder og armbåndet registrerer de umiskjennelige tegnene på sinne, er du ferdig.
Man kan selvfølgelig argumentere med at biometrisk overvåkning bare skal være et midlertidig tiltak som gjøres i en krisesituasjon. Vi skal slutte med det igjen når krisen er over. Men midlertidige tiltak har en stygg tendens til å overleve kriser, for det lurer alltid en ny mulig krise i horisonten. Mitt hjemland Israel erklærte for eksempel unntakstilstand under uavhengighetskrigen i 1948, noe som rettferdiggjorde en rekke midlertidige tiltak fra pressesensur til konfiskering av landområder til spesialregler for å lage dessert (det er ikke tull).
Når folk får valget mellom personvern og helse, vil de som regel velge helse.
Uavhengighetskrigen er vunnet for lengst, men Israel har aldri erklært unntakstilstanden for å være over, og har unnlatt å oppheve mange av de «midlertidige» tiltakene fra 1948 (kriseloven for desserter ble heldigvis opphevet i 2011).
Selv når koronavirussmitten etter hvert er nede i null, kan datahungrige myndigheter hevde at de må opprettholde de biometriske overvåkingssystemene fordi de frykter en ny bølge av koronavirus, eller fordi en ny form for ebola er i ferd med å utvikle seg i Sentral-Afrika, eller fordi … du skjønner hva jeg mener. Det har rast en voldsom kamp om personvernet vårt de siste årene. Koronaviruskrisen kan bli vendepunktet for denne kampen. Når folk får valget mellom personvern og helse, vil de som regel velge helse.
Såpepolitiet
Å be folk om å velge mellom personvern og helse er faktisk kjernen i problemet. Dette er nemlig et illusorisk valg. Vi kan og bør kunne ha både personvern og helse. Vi kan velge å beskytte helsen vår og sette en stopper for koronavirusepidemien, ikke ved å innføre totalitære overvåkingsregimer, men ved å styrke borgernes innflytelse. De siste ukene har noen av de mest vellykkede forsøkene på å tøyle koronavirusepidemien blitt organisert av Sør-Korea, Taiwan og Singapore. Disse landene har tatt i bruk noen sporingsapper, men de har i langt større grad brukt omfattende testing, redelig rapportering og frivillig samarbeid med en godt informert befolkning.
Sentralisert overvåking og strenge straffer er ikke er ikke den eneste metoden for å få folk til å følge gunstige retningslinjer. Når folk får beskjed om de vitenskapelige faktaene – og stoler på at offentlige myndigheter vil opplyse om disse faktaene – kan de gjøre det rette uten å ha en «storebror» som kikker dem over skulderen. En selvmotivert og velinformert befolkning er som regel mye sterkere og mer effektiv enn en befolkning som er kontrollert og uvitende.
Tenk for eksempel på dette med å vaske hendene med såpe. Det har vært et av historiens størst fremskritt for menneskenes hygiene. Denne enkle handlingen redder millioner av liv hvert eneste år. Vi tar det for gitt, men det var først på 1800-tallet at forskere oppdaget hvor viktig det var å vaske hendene med såpe. Før den tid gikk leger og sykepleiere til og med fra den ene operasjonssalen til den andre uten å vaske hendene.
I dag vasker milliarder av mennesker hendene daglig, ikke fordi de er redde for såpepolitiet, men snarere fordi de forstår fakta. Jeg vasker hendene med såpe fordi jeg har hørt om virus og bakterier, jeg forstår at disse små organismene forårsaker sykdommer og jeg vet at såpe kan fjerne dem.
Men for å oppnå en slik medgjørlighet og samarbeidsvilje trenger man tillit. Folk er nødt til å stole på forskning, offentlige myndigheter og media. De siste årene har uansvarlige politikere bevisst undergravd tilliten til forskning, offentlige myndigheter og media. Nå kan de samme uansvarlige politikerne muligens la seg friste til å kjøre rett over i et diktatur og hevde at de ikke kan stole på at folk vil gjøre det rette.
Vanligvis kan ikke tillit som er blitt brutt ned over mange år, gjenoppbygges over natten. Men dette er ikke normale tider. I en krisesituasjon kan også folks innstilling endre seg raskt. Du kan ha bitre krangler med søsknene dine i år etter år, men når det oppstår en krise, finner dere plutselig et skjult reservoar av tillit og samhørighet og iler til for å hjelpe hverandre. Det er ikke for sent å gjenoppbygge folks tillit til forskning, offentlige myndigheter og media, i stedet for å bygge opp et overvåkingsregime.
Vi bør absolutt ta i bruk nye teknologier også, men de bør styrke borgernes innflytelse. Jeg er helt for å følge med på kroppstemperaturen og blodtrykket, men dataene bør ikke brukes til å skape allmektige myndigheter. Dataene bør snarere gjøre meg i stand til å ta mer velorienterte personlige valg, og til å holde myndighetene ansvarlig for avgjørelsene de tar.
Koronavirusepidemien setter samfunnsånden på en stor prøve.
Hvis jeg kunne følge med på min egen helsetilstand 24 timer i døgnet, ville jeg ikke bare finne ut om jeg er blitt en helserisiko for andre mennesker, men også få vite hvilke vaner som er bra for helsen min. Og hvis jeg kunne få tilgang til og analysere pålitelig statistikk for spredningen av koronaviruset, ville jeg være i stand til å bedømme om myndighetene forteller meg sannheten, og om de bruker de rette metodene for å bekjempe epidemien. Når folk snakker om overvåking, bør de huske at overvåkingsteknologien ikke bare kan brukes av myndighetene til å overvåke enkeltpersoner – enkeltpersoner kan også overvåke myndighetene med den.
Koronavirusepidemien setter derfor samfunnsånden på en stor prøve. I dagene som kommer, bør hver og en av oss velge å stole på forskningsdata og helseeksperter fremfor ubegrunnede konspirasjonsteorier og egennyttige politikere. Hvis vi ikke velger riktig, kan vi risikere å gi fra oss de mest verdifulle frihetene vi har fordi vi tror at det er det eneste vi kan gjøre for å beskytte helsen.
Vi trenger en global plan
Det andre viktige valget vi står overfor, er valget mellom nasjonalistisk isolasjon og global solidaritet. Både epidemien i seg selv og den økonomiske krisen den vil resultere i, er globale problemer. De kan kun løses effektivt gjennom globalt samarbeid.
Først og fremst trenger vi å dele informasjon globalt for å kunne bekjempe viruset. Det er den store fordelen mennesker har fremfor virus. Et koronavirus i Kina og et koronavirus i USA kan ikke utveksle tips om hvordan de skal smitte mennesker. Men Kina kan lære USA mange verdifulle lekser om koronavirus og hvordan man skal håndtere det. Noe en italiensk lege oppdager i Milano ved morgengry, kan redde liv i Teheran samme kveld. Når britiske myndigheter er usikre på hvilken politikk de skal føre, kan de få råd fra koreanerne, som sto overfor det samme dilemmaet for en måned siden. Men hvis det skal skje, trenger vi at folk er innstilt på globalt samarbeid og tillit.
Land bør være villige til å dele informasjon åpent og være ydmyke nok til å søke råd, og de bør kunne stole på dataene og kunnskapene de får. Vi trenger også en global innsats for å produsere og distribuere medisinsk utstyr, først og fremst testutstyr og pustemaskiner.
I stedet for at hvert enkelt land skal forsøke å gjøre det lokalt og hamstre alt utstyr det kan få tak i, kunne en koordinert global innsats akselerere produksjonen voldsomt og sørge for at livreddende utstyr blir mer rettferdig fordelt. På samme måte som land nasjonaliserer essensielle industrier i krigstid, kan menneskehetens krig mot koronaviruset kreve at vi «humaniserer» de viktigste produksjonslinjene.
Et rikt land med få koronavirustilfeller bør være villig til å sende dyrebart utstyr til et fattigere land med mange tilfeller, i tillit til at andre land vil komme det rike landet til utsetning hvis det skulle trenge hjelp senere.
Vi trenger en global handlingsplan, og den trenger vi raskt
Vi kan også vurdere en lignende global innsats for å gå sammen om å samle medisinsk personell. Land som foreløpig er mindre hardt rammet, kunne sende medisinsk personell til de verst rammede områdene i verden, både for å hjelpe dem i nødens stund, og for å få verdifull erfaring. Hvis epidemien konsentreres andre steder senere, kan hjelpen begynne å strømme i motsatt retning.
I tillegg er det et sterkt behov for globalt samarbeid på den økonomiske fronten. Økonomien og forsyningskjedene er globale, så hvis hvert lands myndigheter holder på med sitt uten å ta hensyn til de andre, vil det resultere i kaos og en stadig større krise. Vi trenger en global handlingsplan, og den trenger vi raskt.
Verdenssamfunnet er rammet av en kollektiv lammelse. Det ser ikke ut til å være noen voksne til stede.
Det er også et sterkt behov for enighet om reisevirksomhet globalt. Innstilling av alle internasjonale reiser i flere måneder vil gå hardt ut over mange og virke hemmende på krigen mot koronaviruset. Land må samarbeide, slik at i det minste noen få essensielle reisende kan fortsette å krysse landegrenser: forskere, leger, journalister, politikere og forretningsfolk. Det kan man oppnå ved å inngå en global avtale om at de reisende blir forhåndstestet i hjemlandet. Hvis du visste at det bare var grundig sjekkede reisende som fikk komme om bord i et fly, ville du være mer villig til å la dem slippe inn i landet.
For øyeblikket gjør land så å si ingenting av dette. Verdenssamfunnet er rammet av en kollektiv lammelse. Det ser ikke ut til å være noen voksne til stede. Man skulle forvente at verdensledere allerede for mange uker siden hadde samlet seg til et krisemøte for å finne frem til en felles handlingsplan. G7-lederne klarte ikke å organisere en videokonferanse før nå helt nylig, og det resulterte ikke i noen slik plan.
Under tidligere globale kriser – som finanskrisen i 2008 og ebolaepidemien i 2014 – tok USA rollen som global leder. Den nåværende amerikanske administrasjonen har imidlertid abdisert fra lederrollen. Den har gjort det helt klart at den er langt mer opptatt av USAs «greatness» enn av menneskehetens fremtid.
Denne administrasjonen har til og med sviktet sine nærmeste allierte. Da USA forbød alle reiser fra EU-land, tok de seg ikke engang bryet med å varsle EU på forhånd – for ikke å snakke om å konsultere EU i forbindelse med det drastiske tiltaket. Den amerikanske administrasjonen har skandalisert Tyskland ved angivelig å ha tilbudt et tysk farmasøytisk selskap en milliard dollar for å kjøpe seg monopol på en ny Covid 19-vaksine. Selv om den nåværende administrasjonen etter hvert skulle skifte taktikk og komme frem til en global handlingsplan, er det få som ville følge en leder som aldri tar ansvar, aldri innrømmer feil og har for vane å ta all æren selv og legge all skyld på andre.
Skal vi fortsette å la være å holde sammen, eller skal vi velge global solidaritet?
Hvis ikke tomrommet etter USA fylles av andre land, vil det ikke bare bli mye vanskeligere å stoppe den nåværende epidemien. Det vil også fortsette å forgifte internasjonale relasjoner i mange år fremover. På den annen side er enhver krise også en mulighet. Vi må håpe at den nåværende epidemien vil hjelpe menneskeheten med å bli klar over den alvorlige faren ved manglende globalt samhold.
Menneskeheten må gjøre et valg. Skal vi fortsette å la være å holde sammen, eller skal vi velge global solidaritet? Hvis vi velger det første, vil det ikke bare forlenge krisen – det vil antagelig resultere i enda verre katastrofer i fremtiden. Hvis vi velger global solidaritet, vil det ikke føre til en seier over koronaviruset, men også over alle fremtidige epidemier og kriser som kan angripe menneskeheten i det 21. århundre.
Yuval Noah Harari er forfatter og har skrevet bøkene Sapiens, Homo Deus og 21 tanker for det 21. århundre. Copyright © Yuval Noah Harari 2020
