En solid ekteskapsroman
I virkeligheten er antakelig ekteskapet noe av det mest vanlige som finnes, fullt av hverdag og rutiner, men samtidig et det bygget på et dramatisk valg:
To mennesker, som i utgangspunktet er fremmede for hverandre, tar den store avgjørelsen om å leve livene sine sammen.
Det kan gå skikkelig bra, og bli til glede for begge i årevis. Men det kan også bli et arnested for ufattelig ulykke og elendighet, og få fram uante og skremmende sider ved de to. Kanskje det er på grunn av disse store og sprikende mulighetene at ekteskapet også er et av de aller vanligste roman-temaer i verden?
For på samme måte som vi liker å lese andres biografier, ser det ut til at det å lese om andres ekteskap – virkelige eller oppdiktede – aldri går av moten.
Som om vi tror vi kan lese oss til svarene på noen av de spørsmålene vi ikke finner ut av, i våre egne liv, gjennom å lese om andres. Domenico Starnones roman Bånd er en skikkelig, solid ekteskapsroman, og inneholder nettopp både stor lykke og stor ulykke.
Historien dekker nesten 50 år
Den begynner da de to ektefellene, Aldo og Vanda, er godt voksne, men griper raskt tilbake til begynnelsen på forholdet dem i mellom. Ikke minst viser den fram hvordan kjærligheten, men senere også konfliktene, og grepene for å løse dem, skaper et rom som begge ektefellene strever med å bli værende i, og har ambivalente følelser for.
Bånd er en kort, tett roman, om et ekteskap og om et ekteskapsbrudd, fortalt på et stramt og spenningsskapende vis, og dekker nesten femti år.
Til forskjell fra en lang rekke romaner om følelser og familieliv er det her mannen som forteller historien. Men selv om det er Aldo som forteller, kommer Vandas stemme tydelig til orde, ikke minst i de skarpe og ironiske brevene hun skrev til ham, den gangen han forlot henne, til fordel for en annen kvinne.
Til forskjell fra en lang rekke romaner om følelser og familieliv er det her mannen som forteller historien
Det er denne dramatiske hendelsen som ligger under handlingen i hele boka, som en udetonert bombe, og leseren drives framover i teksten for om mulig å finne ut om, og når, bomben vil eksplodere. Samtidig er det en tekst der leserens sympatier og antipatier flytter seg fram og tilbake, utover i lesningen.
Fordi Aldo leser om igjen de dramatiske brevene hennes, mange tiår senere, gjenskapes den fortidige konflikten, og forsterkes da den knyttes sammen med en ubehagelig nåtidshandling.
Utroskapen får leserne til å gruble
Utroskapen hans – den som utløste den store katastrofen både for de voksne og for de to barna – er altså det sentrale punktet. Og det blikket som kastes fra nåtiden tilbake på utroskapen – og på de påfølgende valgene – må alle gruble på, inkludert leseren. Hva fikk ham til å velge slik han gjorde? Burde han ikke ha gjort det? Hvordan kan vi i øyeblikket vite om vi velger riktig, og hvordan kan vi forutse de langsiktige konsekvensene av de valgene vi tar?
Underveis kommer vesentlige samlivsspørsmål opp i dagen, om sex (hvor viktig er den?), om forelskelse (er ikke det en altfor tilfeldig og kortvarig følelse?), om å bli forlatt (hvorfor prøvde jeg å gjøre meg til en annen for å tekkes deg?), om å være far (var jeg en god nok far?).
Vi føler ekteparet i hverdag og på ferie, men, som i kanskje de aller fleste ekteskap, er det hjemmet, leiligheten som blir det viktigste sentrum for det de har sammen. Etter et langt ekteskap er det et rikt utstyrt hjem, med mange ting, men likevel med en slags orden.
En blå boks spiller en viktig rolle
Og det er en dreven forfatter som lar en vakker blå boks, midt i stuen, spille en viktig rolle og bli et slags bilde på uroen og det uforløste i samlivet.
Domenico Starnone er en prisbelønnet og svært anerkjent italiensk forfatter. I de senere årene har han fått mye oppmerksomhet i forbindelse med suksessforfatteren Elena Ferrantes verdensberømmelse.
Domenico Starnone er en prisbelønnet og svært anerkjent italiensk forfatter
I 2016 påsto en italiensk journalist at det bak pseudonymet Ferrante skjulte seg en italiensk oversetter, og at hun var Starnones ektefelle. Tidligere hadde noen forsøkt å si at Starnone selv var forfatteren som skjulte seg bak Ferrante-navnet.
Flere har pekt på at Starnones roman Bånd, som kom på italiensk i 2014, har mange fellestrekk med noen av Ferrantes romaner, men særlig med den som heter Svikne dagar, som kom på italiensk i 2002, og på norsk i 2017. Begge skildrer ekteskap og utroskap, begge har temperamentsfulle figurer og situasjoner fulle av dramatikk, sjalusi og fortvilelse, men de har hver sine synsvinkler: hans og hennes.
I disse #metoo-tider kan det selvsagt være av interesse å gjøre en parallell-lesning av to beslektede romaner. Har vi helt forskjellig syn på helt sentrale ting i livet?
Domenico Starnones, Bånd, står støtt på egne føtter: en skarp, potent og interessant rapport fra et av de vanligste ”fellesrommene” for menn og kvinner, ekteskapet, skildret fra en manns synsvinkel.
