Jeg har tidligere skrevet om forfattere og ansvar innenfor den såkalte ”virkelighetslitteraturen”. Om grensesetting og balansekunst. Og om onkler og tanter og gamle kjærester som plutselig finner seg selv mellom to permer, og det i utgaver og varianter som de absolutt ikke kan vedkjenne seg. Men hvordan er det den andre veien? Når leseren kommer med påstander og virkelighetsvariasjoner som forfatteren ikke kan kjenne seg igjen i? Er alt lov?
Ja. Selvfølgelig. Det er bare forfatteren som bærer på et ansvar for en litterær tekst. Men det er ikke bare forfatteren som utviser kreativitet og fantasirikdom når hun skriver en fortelling. Også leseren representerer en voldsom kreativ kraft når den samme teksten skal forstås og fordøyes. Og på samme måte som forfatteren er preget av sine egne erfaringer og personlig virkelighetsforståelse i skriveprosessen, har bokelskeren sin private last å ta med seg inn i lesingen.
Folk ble rett og slett lei seg når jeg fortalte at jeg hadde vært nøye på å ikke basere noe som helst på virkeligheten da jeg diktet opp disse to sentrale rollefigurene.
Resultatet kan ofte være oppsiktsvekkende. Personlig har jeg for eksempel nesten aldri fått kjeft eller kritikk for å ha skrevet virkelige personer inn en roman. Derimot har jeg ofte såret folk skikkelig ved ikke å gjøre det. Da Hvite niggere kom ut, var det for eksempel veldig mange som ga til kjenne at det var de som ”egentlig” var Rita og Charly. De to rollene ble rett og slett populære. Særlig pussig blir dette i tilfellet Rita. Som jo dør en trasig heroin-død i løpet av handlingen. Like fullt måtte jeg hele tiden forholde meg til høyst levende kvinner som gikk rundt og påsto at det var de som var Rita. I enkelte tilfeller røykte de ikke en gang en joint, men var kanskje i stedet flinke til å jogge i skogen, eller bake bløte kaker. Like fullt var det de som var Rita ”i virkeligheten”. Da var det lettere å forstå at mange følte seg tiltrukket av den bråkjekke og slagferdige Charly Lie. Dette var rett og slett en rolle som mange følte seg tiltrukket av – og som man så bare tok. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg møtte lesere som kjente den ”egentlige” Charly, og den like ”egentlige” Rita. Og hver eneste gang handlet det om mennesker som jeg aldri hadde møtt eller hørt om. Nokså raskt holdt jeg opp med å korrigere disse meldingene. Folk ble rett og slett lei seg når jeg fortalte at jeg hadde vært nøye på å ikke basere noe som helst på virkeligheten da jeg diktet opp disse to sentrale rollefigurene. Jeg kan ikke huske at det var noen som utga seg for å være Pelle og Proffen, men bipersonene i de ti bøkene om de to var det ofte rift om. Jeg fikk brev fra folk som godt visste hvem som var ”de virkelige”, og som de selvsagt kjente fra sitt eget nærmiljø. Fra Moss og Mo i Rana. Fra Stavanger og Bøler.
Lesing er jo i grunnen en prosess der det fiktive på nesten magisk vis fremstår i ulike varianter av ”sannhet”. Man knytter det litterære til sitt eget levde liv.
Også Elling har gitt seg til kjenne ved et par anledninger, og i et tilfelle ringte han forlaget og krevde disse bøkene stanset øyeblikkelig. Det vær særlig min fremstilling av moren som han hadde sett seg lei på.
Hvorfor er det slik? Er folk rett og slett gale? Nei. Veldig sjelden. Som regel handler det ikke om noe annet enn en sterk innlevelsesevne som ofte kan spille en et puss. Lesing er jo i grunnen en prosess der det fiktive på nesten magisk vis fremstår i ulike varianter av ”sannhet”. Man knytter det litterære til sitt eget levde liv.
Enkelte ganger blir forfatteren en slags litterær figur. Det er den personen som jeg etter snart førti år i fiksjonens tjeneste har vent meg til å leve med som ”han andre”.
Men også forfatteren selv veves ofte inn i leserens opplevelse av hva som er virkelig og ikke. Enkelte ganger blir forfatteren en slags litterær figur. Ikke i en roman som noen faktisk skriver, men som aktør i et vel av fortellinger som til sammen utgjør et slags supplerende faktaboks ved siden av den informasjonen som er å finne i leksikon og på Wikipedia. Det er den personen som jeg etter snart førti år i fiksjonens tjeneste har vent meg til å leve med som ”han andre”. Han som ser ut som meg, og som har skrevet de samme bøkene som meg, men som i tillegg har opplevd og vært med på så uendelig mye mer. Naturligvis har dette mye å gjøre med presse, og hva folk mener og tror jeg har sagt i ulike sammenhenger. Men like ofte er det ren fiksjon i erindringsform som leseren så serverer som sikkert og sant.
Som narkoforbryter gjorde jeg det for eksempel ikke særlig skarpt, men stadig kan jeg treffe på tannløse gubber som kommer og slår meg på skulderen og minnes den gang da vi to tok i land fire hekto hasj med gamle Peter Wessel fra Frederikshavn, eller solgte syre sammen på Kalvøya. Eller den gangen jeg var full og nede, og sto i regnet utenfor Østbanen og grein med manuskriptet til ”Hvite nigger” i en bærepose. Ingen ting av dette har noen gang skjedd, men de som forteller husker til og med at jeg røykte Petterøe 2, og ikke 3. Jeg har hørt hundrevis av sånne historier. Det går folk rundt i Norge og utgir seg for å være ungene mine. Søsknene mine. Bestekompisene mine. Gamle kjærester. Jeg har bodd i India sammen med dem. Vi har vært til sjøs, og på bommen i USA. Alt er fri diktning. Av og til utgir folk seg også for å være meg. En kveld får jeg for eks. en mail fra en dame i Bergen. Hun har en ”litt rar følelse”. Hun vil svært gjerne ha bekreftet at det faktisk var meg som hun drakk kaffe med på jernbanestasjonen sist søndag. Hvilket det altså ikke var. Men vedkommende (som hun heldigvis karakteriserte som en høflig fyr) satt altså der sammen med henne og la ut om bøkene mine, og hvordan de hadde blitt til. I detalj.
En tidlig søndag formiddag ringer en mann, han vil bare ha bekreftet at det faktisk var jeg som ringte sist natt og tilsto innbruddet i villaen hans utenfor Sandefjord. Akkurat denne faktafeilen korrigerer jeg, men ellers har jeg holdt opp med å ødelegge disse historiene for mange, mange år siden. Mange av dem er riktig gode, og så er det jo det da, at jeg jo er en notorisk løgner selv.
Å lese handler ikke bare om å gjøre seg kjent med en annens språk, men sannelig også om å finne sitt eget.
En eksklusiv gruppe som imidlertid er litt vrien å håndtere, er de leserne som berømmer meg for bøker som jeg faktisk ikke har skrevet. De gir seg aldri. Det er jeg som tar feil, og de som har rett. Tittelen har de som regel glemt, men handlinger kan de sitte og fortelle om i timevis. Disse bøkene har utvilsomt gjort et uslettelig inntrykk på dem, men hvor kommer de fra? Finnes de i nedstøvede antikvariater under andre forfatteres navn, eller er de bare vakre visjoner i disse menneskenes mystiske sinn?
Dette bare som en aller siste kommentar til debatten om virkelighetslitteraturen, skrevet i takknemlighet, og med oppriktig kjærlighet til alle de leserne som har fulgt meg, og diktet med meg og om meg i skjæringspunktene mellom sannhet og løgn, og dikt og drømmer. Å lese handler ikke bare om å gjøre seg kjent med en annens språk, men sannelig også om å finne sitt eget.
