Finnes det alternativer til kapitalismen? Som fungerer? Ja da, hevder den anarkistiske antropologen og samfunnsfilosofen David Graeber i essaysamlingen Revolusjoner i revers (2018), den 72. utgivelsen i Cappelens upopulære skrifter.
Problemet er imidlertid at vi har sluttet å tro på at en annerledes verden er mulig.
Bullshit-jobber
I løpet av de siste årene har Graeber kanskje blitt mest kjent for sin teori om at en betydelig andel av jobbene i moderne samfunn består av «bullshit»: meningsløse arbeidsoppgaver som ikke bidrar med noe som helst samfunnsnyttig. Teorien har fått en akutt aktualitet i disse dager, da det er butikkmedarbeidere, helsepersonell og rengjørere som framstår som de uunnværlige yrkesgruppene, ikke «prosesskonsulenter» eller andre diffuse papirflyttingsyrker.
I Revolusjoner i revers lar han imidlertid dette temaet (stort sett) ligge. I stedet rettes skytset mot den nyliberale kapitalismen generelt, og spesielt mot alle dem som hevder at det ikke finnes alternativer til en økonomisk tenkemåte som truer selve eksistensen på kloden: «I en tid hvor kapitalistene kollektivt nekter i det hele tatt å vurdere å se nærmere på en eneste av sine grunnleggende antagelser», skriver Graeber, «er vår eneste mulighet å gjøre det selv: Å starte med å skape et nytt språk og en ny sunn fornuft med tanke på hva mennesket grunnleggende sett er, og hva det med rimelighet kan forvente av verden og av andre mennesker. Man kan si at verdens skjebne avhenger av det»
Erfaringer fra den globale rettferdighetsbevegelsen
Det er altså den politiske aktivisten Graeber vi møter i Revolusjoner i revers. Boka består av seks tankevekkende og underholdende essays skrevet mellom 2004 og 2010, og bygger i stor grad på Graebers erfaringer fra det han kaller «den globale rettferdighetsbevegelsen».
På slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet gjennomførte denne bevegelsen – bestående av anarkister, antikapitalister, miljøforkjempere, fredsforkjempere og radikale grupperinger av ymse sort – en lang rekke protestaksjoner mot verdens toppledere i G7 og G20, og mot globale handels- og finansinstitusjoner, som WHO, Pengefondet (IMF) og Verdensbanken. Aksjonene var uttrykk for et grasrotdemokratisk opprør mot den nyliberalistiske globaliseringsiveren, og fant sted i forskjellige storbyer rundt om i verden. Senere fikk bevegelsen også sine tydelige arvtakere blant demonstrantene under den arabiske våren og i Occupy-bevegelsen, som satte sitt preg på verdens storbyer fra 2011 og utover.
Rettferdighetsbevegelsen fikk gjennomslag for en rekke av sine politiske krav knyttet til internasjonale handelsavtaler, og den nyliberalistiske praksisen som ble ført i organisasjoner som IMF og Verdensbanken. Likevel smuldret bevegelsen raskt opp. Det ble umulig å enes om en felles ideologisk plattform og en felles strategi for den videre motstandskampen. Dessuten førte «krigen mot terror», som ble innledet etter angrepet på World Trade Center i 2001, til langt sterkere motstand mot denne type bevegelser fra ulike lands myndigheter.
Troen på den folkelige kampen
Graeber er selv den første til å anerkjenne utfordringene som ligger i å mobilisere motstand nedenfra, uten byråkratiske hierarkier og kommandolinjer. Likevel nekter han å oppgi troen og håpet på at den folkelige kampen for en bedre verden både kan og vil føre fram. Rettferdighetsbevegelsen satte da også varige spor etter seg, viser han, selv om ikke alle så dette til å begynne med.
Graeber er antropolog av utdanning, og noe av det som gjør Revolusjoner i revers så underholdende å lese, er det gjennomførte antropologisk-filosofiske skråblikket han anvender på alt fra protestbevegelser, penger, anarkisme, kommunisme og feminisme, til spørsmål om moral, fordelingspolitikk og arbeid. Graeber leverer ikke ferdigtygde svar på hvordan samfunn bør organiseres eller styres, men han inspirerer og maner til årvåkenhet og kreativitet med tanke på å finne nye svar og løsninger på våre felles, sosiale utfordringer. «Nesten alle nyliberalismens påstander er løgner», skriver han et sted i boka, og peker på at den nyliberalistiske politikken i land som USA ikke klarer å imøtekomme helt grunnleggende behov, som helse og utdanning for flertallet av befolkningen.
I følge Graeber er vi havnet i den absurde situasjonen at det står klart for alle at den utemmede kapitalismen ikke fungerer, samtidig som det er blitt nesten umulig å forestille seg noe annet. Eller som Graeber uttrykker det avslutningsvis; kampen mot fantasien er den eneste kampen kapitalistene faktisk har vunnet.
