Som barn var jeg mye sammen med min farmors søster Doris. Hun giftet seg aldri, og da bestemoren min døde – altfor ung – flyttet Doris inn og tok vare på pappa og bestefaren min.
Doris var en sånn type som bakte og lagde mat, og hun hadde alltid en klem på lur. Hun fortalte de mest vidunderlige historier om barndommen og ungdomstiden sin. De siste dagene av livet var hun alene, og da vi kom til leiligheten hennes for å rydde etter hennes død, fant jeg en adressebok i bokhyllen i gangen.
Adresseboken var full av navn jeg ikke kjente. De fleste av navnene var det satt en strek over, og ordet «død» var skrevet med skjelvende bokstaver i margen.
Den virkelige, røde adresseboken
Adresseboken var full av navn jeg ikke kjente. De fleste av navnene var det satt en strek over, og ordet «død» var skrevet med skjelvende bokstaver i margen. Da jeg så dette ble jeg opprørt. Det var så vondt å innse hvor ensom hun måtte ha vært de siste årene av sitt liv. Dette har vært noe jeg aldri helt har kunnet glemme, og mange år etter at det hendte, gav det meg idéen til Den røde adresseboken.
Kunstneren Gösta Adrian-Nilsson
En annen slektning av meg har også spilt en rolle i inspirasjonen til boken. Min morfars onkel var kunstneren Gösta Adrian-Nilsson – også kjent som GAN. Folk snakket alltid om ham da jeg var liten. Moren min hadde bare møtt ham et par ganger, men hun kunne huske leiligheten hans i Bastugatan i Stockholm. Maleriene som stod stablet opp langs veggen og lukten av terpentin.
Verdien av hans malerier ble stadig høyere i min barndom, og tjenestepiken som fikk arven etter ham ble nevnt innimellom. Ikke ved navn, hun var bare «tjenestepiken». Jeg tenkte mye på hvem hun var. Ikke en gang nå vet jeg hvem hun egentlig var. Jeg bestemte meg derfor for å dikte opp livet hennes, og tillate min Doris å møte Gösta på en fest holdt av en fransk madame. Historien utviklet seg derfra.
Modellivet i Paris
Å bli kastet ut i verden som ung jente er noe jeg vet mye om. Selv var jeg bare 13 år da jeg ble oppdaget som modell, og noen år etter ble jeg sendt til Paris alene i feriene. Jeg kan fortsatt huske hvordan det føltes å gå av flyet og ta heisen ned i ankomsthallen på Charles de Gaulle den første gangen.
Damen som eide modellbyrået kom og hentet meg, og jeg bodde hos henne. Jeg delte sovesofa med en annen ung modell, vi fikk ikke lov til å spise etter klokka 18.00 på ettermiddagene. Den andre jenta snakket bare fransk, så vi kunne ikke snakke med hverandre.
På egen hånd
I løpet av dagen, og store deler av kvelden, var jeg overlatt til meg selv. Vi fikk kart over Paris og en del adresser vi skulle besøke for å gå på castinger – møter hvor vi skulle bli vurdert for mulige jobber. Vi dro ikke sammen, alle fikk ulike adresser og ulike avtaler. For en som aldri hadde kjørt t-bane før, og knapt nok hadde vært i en storby, var det ikke enkelt å finne ut av metrosystemet i Paris. Men jeg fant ut av det til slutt!
I årene som fulgte bodde jeg i en leilighet med flere andre modeller. Sta som jeg var ville jeg fortsette studiene, og jeg var den eneste som var der på sommeren og i andre ferier. Til slutt byttet jeg ut Paris med Milano. I tjueårene prøvde jeg også lykken i New York.
Dessverre ble jeg, akkurat som Doris i boken min, avslått av en agent som ønsket at jeg skulle slutte å spise i noen uker, for å gå mer ned i vekt – fra syltynn til anorektisk. Det kunne jeg ikke gå med på, så med tårer i øynene kjøpte jeg billett til neste fly hjem, og fortsatte studier i stedet. Det var slutten på min modellkarriere.
Den viktige livserfaringen
Helt siden Doris døde har jeg tenkt mye på alderdom og ensomhet; på hvordan vi av og til glemmer livserfaringen de eldste har med seg, og på hvordan vi har sluttet å spørre spørsmål.
Da jeg fant adresseboken til Doris, følte jeg meg skyldig fordi jeg ikke hadde besøkt henne oftere de siste årene av hennes liv. Etter at romanen min utkom, har mange lesere kontaktet meg for å si at det har inspirert dem til å besøke de gamle familiemedlemmene oftere. Det er så fantastisk, og det gjør meg ordentlig glad.
Om bare Doris visste hvilken fantastisk reise hun har inspirert til.
Skrevet av Sofia Lundberg, 2017.
