Håndbagasje

Å lese dikt helt for seg selv er fint, jeg vet ingenting som er mer bekreftende og følelsesutvidende enn det, når diktet treffer midt i mellomgulvet. Å høre dikt lest opp når du er en del av et publikum er litt annerledes, da blir det på en måte en fellesopplevelse. Det er også fint. Og noen opplesninger er mer minneverdige enn andre. På Bjørnson-festivalen for noen år siden, hadde jeg en helt usedvanlig opplevelse. Det var annonsert et arrangement i et svømmebasseng i byen, tre poeter skulle ved bassengkanten lese egne dikt. Jeg gikk dit. Det var varmt, luktet klor, og spillet i vannet laget en helt spesiell stemning. Poetene leste hver sin gang, iført hvite badekåper. Det var flott. Men det flotteste for meg var Gro Dahles avslutning, fine Gro, der stod hun på hoppkanten og leste et dikt som jeg egentlig synes er litt problematisk, for jeg er mor selv. Men jeg er også datter, og diktet kommuniserer med meg direkte. Der stod hun, leste diktet, og da det var ferdig slo hun opp en paraply, og hoppet i bassenget!

Kjære Gro Dahle, jeg vet ingen som kan beskrive vanskelige temaer som du kan. I bok etter bok, berører du det mest private i leserens liv, du tør og du gjør, både for barn og for voksne. Du utfordrer, setter ord på, og viser oss at det mest usagte og hemmelige egentlig ikke er så uvanlig.

Her er diktet hun leste, på bassengkanten i Molde:

Si at du stapper moren din
i en koffert
Hva får du da?

En håndbagasje
du må slite med opp trappene
inn gatene
over plassene
gjennom byene

Kanskje du vi sette kofferten din igjen
glemme den på flyplassen
Låse den vekk i oppbevaringen
Som om du virkelig skulle gjøre det
Som om det ville være nok
Ta en buss eller løpe
Bytte navn
Skifte adresse
Som om det ville hjelpe
Moren din er der
Moren din ser deg
Du trodde du la henne igjen
med kofferten
men hun er fortsatt med
halvt skjult
mellom øyebrynene dine

Fra Regnværsgåter, 1994