Mange lurer på hvor inspirasjonen til en roman kan komme fra. Det er ikke alltid like lett å forklare, men akkurat Kenneth Bergstrøm II vet forfatter Tor Edvin Dahl akkurat hvor han fant.
3. mai 1981. Et ikke helt alminnelig brev:
Du er så tvers igjennom det jeg trenger, du og hendene dine og øynene og munnen og tunga og kroppen har ført meg inn i ekstatiske verdener jeg tidligere aldri hadde kjent til og heller ikke trodde det var mulig å oppleve …
Og så videre, og så videre. Side opp og side ned. Skrevet av en kvinne som åpenbart har hatt noen helt fantastiske erotiske opplevelser.
Undertegnet: Gina.
Men hvem er Gina? Mottakeren, en engelsk journalist ved navn Byron Rogers, aner det ikke. Han kjenner ingen Gina. Men brevet er så åpenbart til ham. Hans navn, adressert til The Daily Telegraph. Hans arbeidsplass.
Og det slutter ikke der. Han får flere brev. Han får postkort. Fra flere forskjellige damer. Og alle handler om det samme. Han er fantastisk, utrolig, uforglemmelig!
Endelig treffer han en av de mange damene som har skrevet til ham. Og skjønner at noen har stjålet identiteten hans. En forfører som gjerne viser fram artiklene hans til damene han treffer, sier: Les, det er jeg som har skrevet det!
En av damene greier til og med å ta et bilde av dobbeltgjengeren. Mannen likner slett ikke på Byron Rogers. Når Rogers spør henne hvordan han var, svarer hun: Han var så sofistikert.
Rogers går til politiet. De svarer: «Hvis vi finner ham, hva skal vi anklage ham for? Alt han har gjort er å gå til sengs med disse damene. Og det eneste de klager over, er at han har sluttet med det. Den eneste skadelidende er deg.»
En av damene kontakter ham og sier at hun har sett en tegning av en uidentifisert mann som er blitt fisket opp av Themsen. Druknet «Det er ham,» sier hun. «Jeg er sikker.»
Historien slutter der. Den er sann. Byron Rogers bruker den i innledningen til selvbiografien sin: Me: The Authorised Biography.
Helt tilfeldige hendelser har blitt til begynnelsen på flere av bøkene mine. En brøytebil som passerte rett utenfor vinduet mitt en tidlig morgen. En berg- og dalbanetur på Klampenborg utenfor København. I dette tilfellet en artikkel i Independent med omtale av boka.
Etter noen år kunne jeg begynne skrivingen. Det er blitt en helt annen historie. Den handler om en ganske alminnelig kontorrotte, en mann de andre på reisebyrået der han arbeider påstår de kjenner ut og inn. Men det er – som Byron Rogers’ historie – en beretning om identitet, tyveri av identitet, forandring av identitet. Hva skjer med oss når vi faktisk lykkes i vårt forsøk på å framstille oss selv som en helt annen enn den vi virkelig er?
Mitt svar ble Kenneth Bergstrøm II.
