Gunvor Hofmo (1921 – 1995) var en av etterkrigstidens fremste lyrikere. Mange av hennes dikt var preget av andre verdenskrig og dens redsler. I tiden rett etter krigen gav hun ut to diktsamlinger med de skremmende og for henne helt nakne titlene Jeg vil hjem til menneskene (1946) og Fra en annen virkelighet (1948).
«Fra en annen virkelighet» var Gunvor Hofmos andre diktsamling. «Jeg holder et menneskes hånd, / ser inn i et menneskes øyne, / men jeg er på den andre siden / der mennesket er en tåke av ensomhet og angst.»
Ukas dikt er kanskje det beste diktet fra disse samlingene: «Fra en annen virkelighet» som er hentet fra diktsamlingen med samme navn.
Fra en annen virkelighet
Syk blir en av ropet om virkelighet.
Altfor nær var jeg tingene,
slik at jeg brant meg igjennom
og står på den andre siden av dem,
der lyset ikke er skilt fra mørket,
der ingen grenser er satt,
bare en stillhet som kaster meg ut i universet av ensomhet,
og av uhelbredelig ensomhet.
Se, jeg svaler min hånd i kjølig gress:
Det er vel virkelighet,
det er vel virkelighet nok for dine øyne,
men jeg er på den andre siden
hvor gresstrå er kimende klokker av sorg og bitter forventning.
Jeg holder et menneskes hånd,
ser inn i et menneskes øyne,
men jeg er på den andre siden
der mennesket er en tåke av ensomhet og angst.
Å, om jeg var en sten
som kunne rumme denne tomhetens tyngde,
om jeg var en stjerne
som kunne drikke denne tomhetens smerte,
men jeg er et menneske kastet ut i grenselandet,
og stillheten hører jeg bruse,
stillheten hører jeg rope
fra dypere verdner enn denne.