Flest ord om små ting

PARIS
Enda en av mange svarte dager.

En tanke: Hvis det er krig de vil ha, bør de antakelig ikke få det.

Nå trenger verden en plan for å nedkjempe IS uten å skape nye fiender. Og å få minoritetsungdom i vesten til å føle seg som en del av samfunnet de lever i. Verre er det ikke.

NOE HELT ANNET
Boka foreligger. Lørdag besøkte jeg Tønsberg for å lese Glemmestedet for barn og signere årets utgivelser i to bokhandeler. God stemning. Ikke noe renn av folk, men en hyggelig jevn sildring. Det fins et triks: Hvis forfatteren insisterer på å lage en liten tegning, tar det mer tid og man slipper å bli sittende patetisk alene ved en bokstabel.

Donald-juleheftet er også kommet. Midthun har tegnet, Løkling og jeg skrevet. Og Tor Lier har igjen levert en livlig norsk oversettelse. Slik har Beardy O’Strange blitt til Skjeggvart Einstøingsen og Dough-Joan’s Bakery til Knaris Bakeri. Ordspill, amerikansk underholdningskultur og zombier – da bør julestemningen være sikret.

KULTURELITEPROBLEMER: DAGBLADET
Avisa ville snakke med meg i anledning at jeg gir ut bok. Avtale ble gjort om å møte journalist og fotograf på Tronsmo klokka halv elleve en torsdag formiddag. Ikke et vondt ord om Tronsmo, men uklart hvorfor det er et saklig sted å ta bilder til en sak om en kriminalroman. Jeg var der to over halv og møtte fotografen. Journalisten ringte og beklaget at hun hadde glemt avtalen. På grunn av sykdom i redaksjonen hadde det blitt en dobbeltbooking. Bilder ble tatt. Avtalte nytt forsøk på intervju dagen etter, med annen Dagbladjournalist. Torsdag ettermiddag fikk jeg beskjed om at avtalen neste dag sto, men med en tredje journalist. På dette tidspunkt kunne jeg ha begynt å tro at Dagbladet ikke ville snakke med meg.

Fredag formiddag ble intervju foretatt. Jeg snakket om min bok og om krim generelt. Journalisten var våken og hyggelig og hadde lest de første tretti sidene, det er sjelden noen har lest så mye. Dagen før saken skulle på trykk, fikk jeg sitatsjekk og sendte noen rettelser og endringsforslag. Journalisten kvitterte og skrev muntert noe om at vi får se hva førstesidehenvisningen blir, «Livet etter Nytt på nytt» eller «Nærum: – Broen er grotesk». Da skjønte jeg hvilken vei det bar.

Og der var jeg på forsida. Et stort bilde av Sofia Helin dandert med et frimerke av meg. Og overskriften «Krimforfatter Knut Nærum: ««Broen» er grotesk.» Inni avisa: To sider, stort bilde av meg, lite bilde av Helin. Overskriften – «BROEN» ER GROTESK. Som om jeg var en mann som raser, i den journalistiske sjangeren «Kjendis raser mot noe som mange liker». Og oppå bildet står det, med et sitat hentet fra teksten: ««BROEN», FOR EKSEMPEL – ER DET UNDERHOLDNING?» Som om jeg mener serien ikke kan være det.

Vel. For de som lurer på hva jeg syns, står det i intervjuet: ««Broen» for eksempel – er det underholdning? Det er jo det, men samtidig er det grotesk, sier han.»

Avisa vil ha det til å se ut som om jeg sier at Broen ikke er underholdning, selv om jeg sier i deres eget intervju at den er det. Jeg spør og svarer selv, ved hjelp av noe som kalles retorikk. Lurer på om ikke det undervises i dette på Journalisthøgskolen.

Selvfølgelig er Broen grotesk. Alle vi som følger serien vet det. Dette er ikke en fordømmelse, det er en beskrivelse. Det er blant annet derfor vi ser på; fordi det er grotesk – for blandingen av makabre drap, nattsvart Øresund-stemning og noen forbindelser til reelle samtidsproblemer. Dagbladet prøver å få det til å se ut som om jeg raser og fordømmer. Her er det jeg sier og mener:

1) Jeg har med vilje skrevet en gammeldags og urealistisk krim, med vekt på lun stemning, vidd og mordmysteriet som intellektuell utfordring.

2) Ny krim er ofte blodigere enn gammeldags krim. Mange skriver om sadistiske seriemord, og pensler ut skildringene av ofrene og deres lidelser.

3) Det er interessant at vi leser slike historier for underholdning og hygge. Og det virker som om krimsjangeren nå dekker andre behov enn før. Før: Blodfattige drap og ze little grey cells. Nå: Mere blod, flere problemer under debatt. Samtidig som det fortsatt handler om å avsløre en morder i siste kapittel. Jeg liker mange av disse historiene, men mener altså at krimsjangeren har forandret både form og funksjon, mens måten vi snakker om bøkene er den samme. Og måten de markedsføres på.

Jeg kan si mer om dette. Men åpenbart ikke til Dagbladet, siden de bare vil ha en forarget kjendis og et påskudd til å vise fram hottere kjendiser. Og siden mye tyder på at de uansett ikke er så interessert i det jeg driver med.

Her er to setninger Dagbladet gjerne må slå stort opp: «Det er helt greit å ikke kunne lese. Det er verre å kunne lese, men ikke ville.»

Forfatteren gjør oppmerksom på at han skriver en spalte i Dagbladet hver femte uke. Han har i hvert fall gjort det fram til nå.

SPECTRE (SPOILER ALERT)
Nå som jeg har summet meg og lest et par anmeldelser, har jeg kommet til følgende: Jeg tåler produktplassering, jeg er voksen og kan la være å kjøpe dyr skit selv om noen syns jeg bør. Det er greit at filmen både har store logiske hull og blåser store logiske hull i de tre forrige Bond-filmene. (Så alt var en del av Den store planen? Så ingen har egentlig forsøkt å drepe Bond siden Die another day, den gangen han ble spilt av en annen skuespiller? Dæven.) Men det skal ikke være nødvendig å sitte på en Bond-fil og kjede seg, og det skjedde midtveis i denne. Filmskaperne er blitt for glad i seriens egen mytologi.

Forøvrig lurer jeg på hvorfor alle de store planene er så ræva dårlige, så fulle av tilfeldigheter. Og ikke minst på hvem som syntes det var en god idé at mannen bak det hele skal være Bonds fosterbror, som i hovedsak har vært ute etter å ta igjen for at pappa ga lille James mer oppmerksomhet. Vi har altså sett fire agentfilmer om farsbinding. Herre min hatt. Som om morsbindingen ikke var nok.

NEI, NÅ
Så en sak på nrk.no. Bilde av Mona B. Riise som er rørt, med overskriften: – Jeg er for ugly cry. En setning som begynner på norsk og slutter på engelsk. Men er ordet «for» norsk eller engelsk? Hva betyr utsagnet? Sier Mona B. at hun er for stygg til å gråte? Kan ikke stemme. Jeg formoder at ugly cry er fjeset du får når du gråter. Det må bety at hun er for retten til å se stygg ut når hun gråter. I så fall: Jeg ante ikke at den var truet. Det må være sånt som går en hus forbi når en ikke er på Facebook.

FOLKETS KLIMAMARSJ
Lørdag 28. november. Over hele verden, for å si hei, lykke til og «vi ser dere» til klimatoppmøtet i Paris. Minst åtte steder i Norge. I Oslo: Oppmøte på Jernbanetorget kl 13. Marsj til Stortinget, med appeller og musikk fra selveste Susanne Sundfør. Bloggeren er konferansier. Vi ses.

SETT
«Gammeldans the American Way» med The Berntsons og Loretta Kelly (Nasjonalbiblioteket)
To gitarer og en hardingfele. Foten gikk uopphørlig. Min gamle kullkamerat Karl Berntson Lundeberg med sin datter Marika og USAs beste hardingspiller. Hau hau!

Soga om Egil Skallagrimsson (Det norske teatret)
Oppfinnsomt og medrivende. Det holdt en klasse videregåendeelever i ånde, og mer enn det kan teater knapt oppnå. Ikke en mobil å se.

Time Bandits (DVD)
Stilig, morsomt, fabulerende i regi av Python-Gilliam. Monty Python møter Michael Ende, og Python vinner.

1880 – Amerika (Statsteatret på Oslo Nye / Trikkestallen)
Dette har jeg rent teknisk ennå ikke sett, men jeg regner med at det holder den samme høye standarden som Statsteatrets forrige fire tøffe, artige og visuelt-spennende-med-enkle-virkemidler historiske stykker.

LEST
Albertine: Clothes Clothes Clothes Boys Boys Boys Music Music Music
Gitaristen i The Slits om oppvekst, pønk, kroppsvæsker og å være middelaldrende og fortsatt vrang. Barberte legger og hår på sjelen.

Jason: If you steal
Frida Kahlo, Mumien, JFK. Mer av det samme, og det liker vi. Jason kjennes nå som en kunstner som har funnet sin form. Eller, lik Tim Burton og The Ramones og Henry Moore, som en kunstner som har funnet en form som alltid hadde vært der, som bare ventet på å bli oppdaget.

Fiske: Automobilfabrikken Fiske
Fiskefint om familiebedriften, som skrudde sammen lastebiler utenfor Moss. En historie selv vi uten lappen kan bli glad i.

Skram: Sjur Gabriel
Slit og armod utafor Bergen på tidlig attenhundretall. Det er så trist at man må le, og deretter skjems. Denne leser jeg for å være beredt når jeg om noen uker ser Den Nationale Scenes musikalversjon av Hellemyrsfolket, ved Staalesen og Berntzen. Hvordan gjør du det enda tristere? Du synger det.

BEIN
Skrev sist at jeg ikke har et rocka bein i kroppen. Men dog: Muligens noe brusk.