Langt mer overtroiske personer enn meg har kanskje fornemmet nærværet til en som ikke er der lenger? En slags kontakt, en fornemmelse av å høre noens stemme?
Samtalen ble slik den 10. januar 2020. Etter nær fire strake timer i telefonen med venner som sørget over deg på de mest hjerteskjærende vis, måtte jeg til butikken etter «alt til taco», de greiene som tråkler en familiefredag sammen.
Da dukket du opp. Vi spaserte sammen oppover Maridalsveien et stykke. Jeg spurte:
– Hva slags forfatter var du?
– Et null og niks, en klovn.
– Svar skikkelig.
– Okay, bror. Hva med: Jeg ville for mye. Nei: jeg ville alt. Det er bedre.
– Hva slags stil skal boka ha, synes du?
– Ta deg sammen, din bonde. Skriv alt slik det var. Rett fram. Rett på. Smack.
– Så det tåler du?
– Jeg kommer tilbake og danser og kjefter litt hvis det blir for mye. Eller for lite. Du vet at det er like ille, ikke sant? Nei, det er verre. Verre er det, med for lite.
Jeg kliner til. Det ville du likt, ikke sant?
Kjære venn. Denne boka har betydelige mangler og gjør deg sikkert urett. Den smisker, gjør seg til og viser folk bare små fragmenter av hele bildet. Men jeg kliner til. Det ville du likt, ikke sant?
Ari Behn var en nådeløs type. Han var min venn. Da vi møttes våren 1998, var det enda ett år igjen til han skulle bokdebutere og gjøre raske oppstigninger mot stjernene, men han hadde begynt å posisjonere seg med innlegg i avisene, ført i et språk som like gjerne kunne vært 1898 som 1998.
Alt var innøvd. Den unge mannen i dress var virkelig ikke fra sitt eget århundre. Han var ridderen som skulle redde den litterære litteraturen, for det skulle fektes, skytes og brytes. Ari ville skrive ren og uforfalsket litteratur, feie andre av banen, bli en generasjon alene eller en del av en generasjon som satte spor etter seg. Man må si at han klarte det, via alle omveiene.
Ektemannen, gemalen, narren, jokeren, sjarlatanen, flanøren
Hvor stor han var som forfatter, er vanskelig å bedømme. Hvor god han var på sitt beste og hvor svak han også kunne være i noen bøker, er mer interessant. Ari var pokker så god i noen noveller.
«Alt blir som før» er et eksempel på det. Novellen er såvidt på én bokside, da har man vært raus med margene. På denne siden makter han å få risset opp en grøssende historie, få fravristet to voksne menesker deres hemmelighet og skapt en skakelse i meg som leser. Jeg ble følelsesmessig berørt.
Slike opplevelser har jeg hatt flere av i vår mens jeg har gjenlest hele forfatterskapet hans.
Inferno fra 2018 er den mest misforståtte boka. Trist som faen, Talent for lykke og Tiger i hagen, er de tre beste. Entusiasme og raseri og Vivian Seving Etc, er de to minst vellykkede romanene. Bakgård – ja, den vies mye plass i både min bok og den tok mye av Aris tenår, tjueår og tiden etter utgivelsen i 2003.
Alle forventninger var spent høyt. Så gikk det ikke som det skulle, men som jeg påviser i denne boka, behøver ikke det å være bare være romanens feil.
Ari hadde giftet seg med prinsesse Märtha Louise, og det var komplett umulig for ham å bli anmeldt som forfatter på den tiden. Han var ektemannen, gemalen, narren, jokeren, sjarlatanen, flanøren – alt annet enn forfatteren.
Dette er ikke en biografi
Dette er ikke en biografi. Derfor får du ikke vite hvordan mennesket var.
Denne boka belyser ikke alle sider av Ari Behn, men den delen av ham som skrev, han med de voldsomme lystene til å skrive seg opp og frem, skrive sitt liv, bli som sine forbilder Ernest Hemningway, Jack Kerouac og flere.
Han som tok de voldsommme oppgjørene med sin far og sine foreldre i litteraturen sin. Han som ryddet tidligere generasjoner av banen, som eksperimenterte med form.
Som skrev setninger som «Jeg går, går, flytende, flytende nedover gaten i regnet som øser, øser ned» i en bok som aldri ble publisert. Den startet med å hete Eksistens i 3D. Så ble den kalt Unge ville vakre og til slutt Frelseren, uten at det hjalp.
Han var et talent som ville tvinge seg frem før eller siden, men matte hjelpes, måtte redigeres, måtte nødes til å skrive, måtte ha en redaktør. Ari Behns samspill med Torleiv Grue og siden Bjørn Aagenæs i Kolon, er et lite forlagseventyr.
De fikk frem det beste i ham og skulle få frem det beste i ham en gang til: Siste møte ute i Aris hus i Lommedalen, var i høst. Ari hadde lever ten bukett noveller.
Ifølge Per Heimly, som har lest og fått opplest noen, handler de alltid om at personen skyter seg selv. Ari selv sendte en sms da manus var levert der han skrev at novellene skulle utgis etter hans død.
Vi har ikke sett lignende forfattertype siden Ari Behn kom på banen
Døden måtte ikke få overskygge denne boka. Slik tenkte jeg i januar, og slik håper jeg det er blitt.
Ja, døden er der, mange steder. Det er kølsvart og det er så mange tegn og varsler om katastrofen, men vi må ikke glemme å se alt livet han omga seg med, all energien.
«Full of life» er tittelen på biografien om John Fante, en forfatter vi leste i årene på nittitallet da alt var mulig, ingen skulle bremse eller stoppe noen. Vi slåss, vi drakk, diskuterte og kranglet, lagde mat, trillet barn, spilte football, giftet oss, skilte oss.
Det var en løpende samtale som noen ganger plutselig tok slutt fordi bilen kjørte inn i en tunnel, men som ble fullført måneden etterpå. Hans dramatiske, selvvalgte død satte selvsagt en stopper for dette, men spiriten etter Ari, lever videre. For et talent, for en vilje og dedikasjon han hadde, til bade kunsten sin, kjærligheten og livet. Alt han fikk oppleve, alt han ga videre til andre.
Ei heller skulle det bli en minnebok med innslag fra alle tiårene og alle kanter. Da vi bestemte oss for å lage denne, var det bøkene og de litterære bruduljene han selv sto bak gjennom 25 år som var det mest interessante. Den dramatiske linjen i utgivelsene, er betydelig. Opp- og nedturene er godt synlige. Kvalitetsforskjellene mellom verkene, er merkbare.
Men en ting er sikkert: Vi har ikke sett lignende forfattertype siden Ari Behn kom på banen, og det spørs om vi noen gang får se en sånn igjen.
Det er best å la ham få siste ordet nå:
På side 89 i Bakgård, skriver han om Andy, etter en kveld med heftig drikking og sjekking, knivangrep og andre uanstendigheter i det fattigfasjonable eksilmiljøet i Tanger:
«Farvel», sier jeg, «det har på alle måter vært interessant.»
Denne teksten er et omarbeidet utdrag fra Vidar Kvalshaugs bok Ari – Bohemen og bøkene. Én versjon. Boka er tilgjengelig som e-bok og i fysisk format.
