Drum-serien til Gert Nygårdshaug er klassisk krim som bærer preg av forfatterens store kunnskaper og som samtidig har en gåtefull kjerne av mystikk. Mysteriene har røtter i historien, men er likevel aktuelle i dag.
Bøkene i Drum-serien kan leses uavhengig av hverandre, men som Gert Nygårdshaug selv sier: «De som tar seg bryderiet med å lese serien kronologisk, får en ekstra bonus.». Hver bok har en avsluttet helhet, skilt fra de andre.
Den tredje engelen er den 13 i rekken, og Kripos-etterforsker Skarphedin Olsen har flyttet til Røros og blitt politisjef i byen. Så gjøres det et makabert funn: I en maurtue stikker det opp en menneskearm. Armen blir undersøkt av patologer, samtidig som det viser seg at det ikke er meldt om noen som er savnet eller har vært utsatt for en ulykke. Mysteriet vekker oppsikt da det etter hvert viser seg at armen tilhører en svært kjent person.
Kjøp Den tredje engelen som e-bok her
Fem kjappe med Gert Nygårdshaug
Gratulerer med din 13. bok om Fredric Drum og Skarphedin Olsen! Hvorfor har du flyttet sistnevnte til Røros?
I hovedsak fordi denne tåkefyrsten av en etterforsker i den forrige boken, Budbringeren, traff og ble kjent med en særdeles sjarmerende dame, en politikvinne som holdt til der oppe. Hun led en litt ublid skjebne i den boken, og Skarphedin Olsens empatiske sinnelag, og muligens romantiske drømmer, gjorde at han søkte om stilling som lensmann, politisjef på Røros. Kan ikke røpe mer.
Hvilke krim- eller mysteriebøker er denne serien mest inspirert av?
Her må jeg nok nevne min favoritt, den franske, kvinnelige forfatteren Fred Vargas. Denne boken er også en hommage til henne. Jeg tror Skarphedin Olsen og hennes helt, Jean Baptiste Adamsberg, ligner litt på hverandre. Og begge er glade i god, vellagret ost.
Ja, der er du inne på noe. Bøkene dine bærer jo preg av at det er mye kunnskap flettet inn i dem, og i disse bøkene er det bl.a. mye mat mellom permene. Du har jo også selv forfattet en kokebok. Hvordan står det til med interessen for mat i dag?
Den har dabbet kraftig av. Det var jo innovativt å skrive om mat og vin i krimsammenheng på 80- og 90-tallet, men nå er det mat- og vinspalter i alle aviser og ukeblader. Og på TV. Da jeg skrev min første krim Honningkrukken i 1984, fantes det bare én eneste gourmetrestaurant i Oslo. Den er behørig nevnt i de første bøkene.
Hva er det med langrennsmiljøet som gjorde at du ville gå litt inn i dét?
Jeg har ikke noe spesielt forhold til langrenn, bortsett fra foran TV’en. Men da plottet var tenkt ut, ga det seg selv at jeg måtte bruke disse unge langrennsløperne som det finnes flust av oppe i fjellbygdene. Hvorav én – som vi alle vet – er veldig kjent. Boken handler forøvrig svært lite om langrenn, som heller ikke Skarphedin bryr seg særlig om. Derimot om tenksomt og grundig politiarbeid når de står overfor en nærmest umulig gåte.
Hva kan vi vente fremover fra Gert Nygårdshaug? Mer krim, eller en bok med et klimaperspektiv?
Jeg skulle jo ikke skrive mer enn 10 krimbøker, men så har det ballet på seg. Det er fryktelig vanskelig å legge fra seg en god idé når den først har festet seg inne i skallen. Men ja – det neste som kommer fra denne skriveknektens hånd, blir nok noe med klimaperspektiv. Vår klode kjemper en desperat kamp nå, og mye vil bli avgjort de neste 20-30 årene. Så det lille talentet jeg har vil jeg nok bruke til å … nei, nå kan jeg ikke røpe mer.
