María Gainza er latinamerikas nye litterære stjerneskudd

Inn fra den delen av den litterære stjernehimmelen hvor kvinnelige forfattere fra Latin-Amerika blinker særlig sterkt om dagen, kommer nå den argentinske kunstkritikeren og forfatteren María Gainza og hennes helt særegne bok, den periodiske romanen, eller novellesamlingen Synsnerven.

Hovedpersonen i Synsnerven er en ung kvinne, bosatt i Buenos Aires og med et levende og engasjert forhold til billedkunst.

The Guardians anmelder var blant dem som var overveldet over debutboka.

«Delvis kritikk, delvis autofiksjon, delvis meditasjon over det å se, har den mye til felles med nylige romaner av Rachel Cusk, Ben Lerner og Olivia Laing. Men det er høyst originalt, gjennomgripende vakkert verk, en bok du vil nyte», skriver The Guardian, og utdyper at Gainza skriver om «hvordan vi aldri bare ser på én ting: vi ser alltid på forholdet mellom tingene og oss selv.»

– Skapt av nødvendighet og mangel på muligheter

Fortellingene fletter hovedpersonens liv inn i historiene om malerier og kunstnere som er viktige for henne, og María Gainza formidler kunsthistorie på en måte som vil gi både den kunstinteresserte leser og deg som ikke nødvendigvis bryr deg så stort om kunst, en minneverdig reise på flere plan, gjennom Buenos Aires’ gater, gallerier og museer, og over hav og land og gjennom tider og sosiale lag, i kunstnernes og malerienes fotspor.

Vi kontakter forfatteren i Buenos Aires, hvor befolkningen sitter i påbudt karantene siden april.

– Denne usedvanlige kombinasjonen din vekker både leselyst og nysgjerrighet. Hvordan har rekkefølgen vært: begynte du med kunst og kunsthistorie først, og deretter kom skrivingen, eller følger det ene som en konsekvens av det andre?

– Skrivingen kom først, jeg har skrevet siden jeg var liten, og selv om kunsten alltid var der rundt meg, begynte jeg første å studere kunst da jeg var ferdig på skolen. Jeg var så dårlig i matte, så jeg tenkte: Hvilken av alle vitenskapsretningene er minst eksakt?

– Og svaret jeg ga meg, var: Kunsthistorie. Senere, da jeg måtte ut og tjene til livets opphold, virket kombinasjonen av disse to interessene mine som det mest fornuftige å gjøre. Så ideen ble skapt av nødvendighet og mangel på muligheter, slik det ofte er.

Anarkistisk, men harmonisk

– Måten din å formidle kunsthistorien som en så flytende fortalt, relevant del av hovedpersonens og de andre karakterenes hverdagsliv, er unik. Har du en visjon, eller en metode i måten du tilgjengeliggjør kunsten på?

– Metoden min er intuisjonen. Jeg forsøker å holde liv i et så stort antall lukkede rom i hodet mitt som mulig, og la gjenstandene og ideene flyte i mellom dem som under et garasjesalg der alt får plass og fortiden og nåtiden lever sammen på en måte som er anarkistisk, men merkelig harmonisk.

– Hvor viktig er kunsten i dagens Argentina?

– Kunsten har en ubekvem plass på den politiske agendaen fordi man vet at den er der, men ikke akkurat hvorfor og i hvert fall ikke hva man skal gjøre med den.

– I land som Argentina, hvor de sosiale forskjellene er ekstreme, og sulten og fattigdommen påtrengende, er ikke kunst et sentralt tema. Men jeg er ikke så sikker på om det gjør så mye.

Ville skrive alle museumstekstene i Buenos Aires på nytt

– Synsnerven presenteres som en roman, men fortellingene kan også leses hver for seg, som noveller. Hvordan ser du selv på boka? Kjenner du på en tilknytning til den sterke novellearven du har som argentiner, eller tilnærmer du deg skrivingen på en friere måte?

– Så lenge jeg har besøkt museer og gallerier har jeg alltid fått en følelse av at utstillingstekstene er døde. Grå tekster med mye sjargong og liten evne til å fortelle tilskueren hvorfor akkurat den biten med lerret kunne komme til å bli noe viktig. En gang tenkte jeg at den ideelle jobben for meg, ville være å få skrive alle museumstekstene i hele Buenos Aires på nytt. Men siden ingen kom til å gi meg den jobben, var min plan B å skrive min egen guide.

– Jeg ville snakke om favorittbildene mine, bilder som ikke nødvendigvis er de beste og mest anerkjente. Det var sånn boka begynte, som en uberegnelig museumskatalog. Jeg tenkte aldri på den som noe annet enn det.

Styrte unna det sofistikerte

– Mange av maleriene jeg skriver om er bilder som lærte meg å se på kunst da jeg var ung, de utgjør min sentimentale utdannelse. Da jeg valgte ut kunstverkene jeg skulle skrive om, ville jeg ikke late som jeg hadde god smak (god smak i betydningen den estetiske avleiringen av andre menneskers opplevelser) eller forsøke å fremstå eksentrisk eller moderne.

– Jeg prøvde å styre unna det sofistikerte, for det ville vært som å jukse: når man begynner å se på et maleri, må man begynne med det grunnleggende, det åpenbare. Først senere begynner du å krølle det til og stille spørsmålstegn. Så jeg prøvde å finne malerier som er elementære, nesten konvensjonelle, vil jeg si.

– Jeg er bare en som av og til skriver

– Med tanke på selve formidlingen, hvordan har overgangen vært fra å skrive om kunst til å være forfatter?

– Det skjedde på en svært lite planlagt måte, noe som gjorde dette skiftet langsomt. Jeg jobber faktisk fremdeles som kunstkritiker innimellom, jeg skriver en slags hybridkritikk som henger stadig mindre fast i journalistiske kriterier, men som likevel er kritikk.

– Det kan hende jeg har opparbeidet meg større frihet nå som jeg er min egen arbeidsgiver. Jeg skriver om akkurat hva jeg vil og alle blinkskuddene er mine, og alle feilene likeså. Men jeg anser meg uansett ikke som forfatter. Jeg er bare en som av og til skriver.

– Du skal snakke om det du ser på en lettfattelig måte

– Har du et ønske med det du skriver om å heve kunnskapen om argentinsk kunst spesifikt, eller hva vil du si er den største drivkraften i bruken av kunst i bøkene dine?

– Jeg har alltid vært opptatt av kommunikasjon. Jeg hadde et mål da jeg jobbet som journalist: å fjerne den iskalde tåka som omhyller kunsten og bygge en bro, eller være en gondolier, mellom Citera-øya som kunsten utgjør for meg og kontinentet av lesere som, i mitt hode, ønsket å komme over dit. Det var planen.

– Det er med en viss svulstighet jeg sier det nå, for i det praktiske innebærer det ikke annet enn å følge ett påbud: du skal snakke om det du ser på en lettfattelig måte.

Mental forurensing

– Hvor jobber du vanligvis, hvilke arbeidsrutiner har du og når på døgnet flyter inspirasjonen friest?

– Jeg mangler rutiner og jobber mer intuitivt, og dermed produserer jeg også lite. Inspirasjonen kan komme når som helst, men jeg er klarest om morgenen, den første og andre timen etter jeg har stått opp, når forurensningen fra aviser, praktiske gjøremål og e-poster fremdeles ikke har rukket å skye over hjernen min.

– På hvilke måter har koronakrisen og den påbudte karantenen dere har hatt i Argentina siden april, påvirket din mulighet for å skrive, jobbe, være i kontakt med yrkesfellesskapet ditt? Har det drevet fram et digitalt fellesskap, slik vi har sett her, som har virket motiverende, eller demotiverende?

– Jeg er ikke del av det litterære miljøet, jeg går ikke på samtaler, eller messer, og jeg reiser ikke. Jeg gjorde det ikke før, og jeg gjør det enda mindre på internett nå. Jeg har nesten ingen venner som er forfattere, men de ytterst få jeg har, har jeg valgt med stor omhu og med dem får jeg mettet behovet jeg har for å mene noe om sånt som har med litteratur å gjøre.

– Det kan være grunnleggende problemer med en bok, eller rykter, som i bunn og grunn ikke er annet enn en studie i menneskesinnet. Det er nokså behagelig å leve sånn i den generelle angsten og økonomiske katastrofen som koronasituasjonen bare har tilspisset ytterligere for oss her.

– Vi har alle øyeblikk der vi tviler og prosjektene våre blir stående fast. Hva gjør du for hente motet tilbake og fortsette?

– Jeg vet ikke. Visste det det, ville jeg gjort det oftere.