Startskuddet gikk i 1986, med Lars Saabye Christensen som redaktør. Siden da har debutantantologien Signaler hvert år gitt duggfriske talenter en mulighet til å bli lest, og oss en gyllen sjanse til å sniktitte inn i framtida.
En lang rekke nå etablerte forfattere har startet sin litterære karriere i Signaler, med enten dikt, essay, kortprosa, noveller eller romanutdrag. I 1986-utgaven står både Per Petterson og Niels Fredrik Dahl som debutanter, side om side med mange av datidens (og nåtidens) kjente navn. Med årene har de nye navnene fått mer og mer plass i utgivelsene, og i Signaler 2020 er samtlige av stemmene hittil ukjente for de aller fleste av oss.
Uavhengig av dette er Signaler fortsatt tro mot sitt opprinnelige mål, formulert av Saabye Christensen: «Det er vårt håp, og selvfølgelig vår tro, at disse signalene skal kunne bryte gjennom tåka, gjennom støyen, gjennom den tomme vinden, og gi den farende leser gode grunner til å stanse opp, gode grunner til å gå videre.».
– Kjenner alltid en sitrende spenning
Forfatter Eivind Hofstad Evjemo har siden 2013 vært redaktør for Signaler. Det er et arbeid han hvert år går i møte med stor ærefrykt.
– Jeg vet hvor viktig det er å bli lest, få en sparringspartner, for å klare å komme seg videre. Jeg kjenner alltid en sitrende spenning når bunkene foreligger, når manusene kommer på kontoret. Når jeg kan dra ned gardinene, koke meg en sterk kopp kaffe og begynne, forteller han.
Han håper at folk vet at man gjerne må prøve igjen og igjen. For selv om man ikke blir tatt med ett år, så legges det merke til når prosjekter utvikler seg og man sender inn på nytt.
– Å komme seg innenfor er jo en ganske seig og tung prosess, men tålmodighet er viktig, påpeker han.
Høyt nivå
Hofstad Evjemo synes det er leit at det ikke blir noe stort lanseringsarrangement i år, slik det vanligvis har pleid å være. Men kvaliteten på tekstene er i alle fall som før.
– Nivået er som vanlig veldig høyt. Og like vanlig er det at tekstene undersøker og driver med forskjellige ting og nikker inn mot ulike felt.
Han oppsummerer det mangefasetterte innholdet i årets utgivelse for å vise spennvidden:
– Fra en helt nedstrippet diktsyklus om sykdom, kropp og frykt, til noveller der fortellerne borer inn i sine liv, kobler og omkobler sammenhenger, analyserer sine valg, ja, hvorfor ble jeg akkurat sånn? Så er det romanutdrag om en antropologiske reise til et afrikansk land, skrevet i en snodig prosa som for meg skiller seg veldig ut fra normalen. En annen tekst snitter skrått inn i en fyllekveld, der et litt fint, litt rart og litt viktig møte finner sted, mens i en annen tekst dukker det opp en snakkende skarv.
– Her er også korte, vakre dikt på Trondheimsdialekt som krysser temaer som Japan, identitet og tid. Her er dikt om å skrive dikt, om å være datter, om å være barnebarn, om å være ung, om å være kvinne og å skrive. Og en svett tekst om en fyr som settes til å bære parkett fem etasjer opp i et nyoppusset trappehus og er uheldig og lager et hull i veggen.
Men dette er bare snitt inn i tekstene, påpeker redaktøren. De bør definitivt leses i sin helhet, for det er så mye mer å hente.