Å se gjennom vegger

– Da jeg begynte med dette prosjektet, tenkte jeg at det lå en frihet i å skrive fra et barns perspektiv, fordi man kan introdusere leseren for elementer de allerede kjenner, uten å komplisere. Man kan skrive om verden slik den egentlig er, fordi for barnet er ingenting selvsagt.

I romanen Solen treffer andre ting enn oss får vi innblikk i en liten families uforløste konflikter, idet romanens jeg-person reiser med mamma og lillebror på bilferie til mormor. Gjennom uskyldige barneøyne er vi vitne til kompliserte relasjoner, og vi blir raskt trukket inn i historien ved å spekulere rundt alt som ligger mellom linjene. Hvorfor fortalte ikke mammaen at de skulle komme på besøk? Hvorfor klarer jenta ikke å få sove inne i huset? Og hva flykter den lille familien egentlig fra? Anna Albrigtsen forteller at hun jobbet med å la ting stå på spill for karakterene, og å la det «dirre» mellom dem.

– Det var viktig for meg at de ulike karakterene representerte ulike ting og ulike viljer, og jeg jobbet derfor en del med å «konsentrere» dem; å tydeliggjøre dem, rett og slett. Jeg tenker at alle personene i romanen er veldig forskjellige fra hverandre, og at dette kanskje gjør at de ikke når fram til hverandre.

Perspektivet får fram dobbeltheter

Videre forteller Anna at universet og personene kom til henne før handlingen, og at dette har ført til at hun har kunnet dryppe handlingen utover sidene, og på den måten holde en del tilbake, slik at det som står på spill, kan få være underforstått. Spesielt tankevekkende er jeg-personens årvåkne blikk i nærheten av moren, som alltid tråkker litt for hardt på gasspedalen når hun kjører bil. Bare ikke når mormor er med.

– Jeg ønsket å skrive fram en dobbelthet hos moren. For eksempel når hun vekker datteren om nettene og tar henne med ut på kjøreturer, tenker jeg at dette kan ses som et forsøk på å skape nærhet til datteren, selv om det også kan leses som en form for omsorgssvikt. Også når hun selger familiens bil, er dette ment som en god handling fra morens side, men oppfattes ikke som det av jeg-personen fordi hun skjønner at det vil bli vanskeligere å besøke mormoren.

Frigjørende å jobbe intuitivt

Anna har bachelor i teatervitenskap fra Universitetet i Bergen, og har gått forfatterstudiet i Tromsø. Arbeidet med romanen begynte her, da hun fikk i oppgave å jobbe med et lengre prosjekt. Anna forteller at hun tok utgangspunkt i noen korttekster hun hadde skrevet tidligere, men fikk en ganske kritisk tilbakemelding fra gjesteforfatteren som var invitert til samlingen for å lese. Etter dette bestemte hun seg for å endre premissene for teksten.

– Blant annet endret jeg perspektivet, gjorde det til en førstepersonsfortelling, prøvde å jobbe mer intuitivt med teksten og tenkte at jeg ikke måtte ha noen tydelig idé. Det var veldig frigjørende.

Uutnyttede muligheter i språket

Etter studiet ble Anna raskt kontaktet av sin nåværende redaktør som hadde lest det bearbeidede bidraget hennes fra skolens antologi – men endringene fra originalteksten stanset ikke her. Anna har flere eksperimenter hun ønsker å utforske med romanen, og forteller at noe av det mest utfordrende har vært å skrive for voksne lesere fra et barns perspektiv.

– Jeg måtte jobbe mye med språket. Det kunne ikke være for voksent eller komplisert, så jeg måtte finne en balanse, slik at språket var interessant og troverdig, men ikke for barnslig.

Anna ønsket også å teste grensene for lesningen av hovedpersonens forestillingsevne. Jeg-personen er utvilsomt et fantasifullt barn, og Anna ønsker å finne ut hvor mye av hennes imaginære verden som kan oppfattes som virkelighetsbeskrivelser.

– Når jeget ser familien sin gjennom veggene i huset, tenker jeg at jeget forestiller seg dette, men håper at det også kan leses som noe konkret som faktisk skjer. Eller at jeget tror så sterkt på det at det oppleves virkelig.

Er det mulig å skrive «Jeg har begynt å se gjennom vegger» og insistere på at dette virkelig er noe som skjer? Eller vil en leser automatisk lese dette som en forestilling eller som en metafor? Det finnes veldig mange muligheter i det skjønnlitterære språket som ikke utnyttes så ofte, i hvert fall hvis man utelukker sjangerlitteratur, som fantasy og science fiction.